(Gạza).

1. En gammel by som er nevnt i den tidligste beskrivelsen av kanaaneernes grense. (1Mo 10: 19) Gaza blir omtalt omkring 20 ganger i Bibelen, og byen blir også nevnt i gamle egyptiske opptegnelser og innskrifter som stammer fra Ramses II, Thutmosis III og Sethos I. Gaza var tydeligvis den sørvestligste byen som ble tildelt Juda stamme. (Jos 15: 20, 47; Dom 6: 3, 4) Dens innbyggere ble kalt gazaitter. – Jos 13: 3; Dom 16: 2.

Noen mener at Gaza er identisk med Tell al-Ajul (Tel Bet Eglayim), men dette er ikke blitt bekreftet ved arkeologiske utgravninger der. Fortidsbyen blir vanligvis forbundet med nåtidens Gaza (Ghazzeh, Azza), som ligger 80 km vestsørvest for Jerusalem. Mellom Gaza og Middelhavet ligger et fem kilometer langt belte med sanddyner. Byen ligger i et vannrikt område som er kjent for sine olivenlunder, morbærfikentrær og andre frukttrær, vingårder og kornåkrer. Jordbruket spilte sannsynligvis en viss rolle for velstanden i fortidens Gaza. Men byens betydning skyldtes først og fremst dens beliggenhet ved hovedveien mellom Egypt og Palestina. Dette gjorde Gaza til et knutepunkt for både karavaneferdsel og militær trafikk.

Bebodd av filistere. En tid før israelittene drog ut fra Egypt i 1513 f.v.t., ble «avittene, som bodde i bosetninger helt til Gaza», fordrevet av de hamittiske kaftorerne. (1Mo 10: 6, 13, 14; 5Mo 2: 23) Da israelittene gikk inn i det lovte land, var Gaza en filistisk by, og noen av dens innbyggere var anakitter. Selv om israelittene under Josvas ledelse var på krigstokter helt til Gaza, later det ikke til at de inntok denne byen. Den fortsatte å være en filistisk by, og noen av anakittene fortsatte å bo der. (Jos 10: 41; 11: 22; 13: 2, 3) Gaza ble tildelt Juda og senere inntatt av denne stammen, men judeerne beholdt ikke herredømmet over byen. (Jos 15: 20, 47; Dom 1: 18) På Samsons tid var Gaza på nytt en av filisternes befestede byer, med et ’hus’ hvor Dagon ble tilbedt. Dette huset hadde plass til omkring 3000 mennesker, om ikke flere, på taket.

En gang da Samson var i Gaza, stod han opp «ved midnatt og grep fatt i dørene i byporten og de to sidestolpene og rykket dem opp sammen med bommen og la dem på skuldrene og gav seg til å bære dem opp på toppen av det fjellet som ligger foran [vendt mot] Hebron». (Dom 16: 1–3) Hebron lå 60 km fra Gaza. Beliggenheten til det fjellet som lå «foran Hebron», kan ikke fastslås med sikkerhet. Uansett hvor langt Samson bar portene og sidestolpene – og han bar dem til og med opp på et fjell – var det en tydelig tilkjennegivelse av mirakuløs styrke som bare kunne skyldes Jehovas ånd.

Senere fikk Samson det ovennevnte Dagons hus til å styrte sammen med den følge at både han selv og alle de filisterne som var samlet der, ble drept. – Dom 16: 21–30.

Gaza fortsatte etter alt å dømme å være en filistisk by gjennom hele dommertiden (1Sa 6: 17) og i Israels kongers regjeringstid. Kong Salomo hersket i et område som strakte seg helt til Gaza i sørvest, men det later til at filisterne fremdeles holdt til der. – 1Kg 4: 21, 24.

Under assyrernes og babylonernes herredømme. Henimot slutten av 800-tallet f.v.t. sa Jehova gjennom sin profet Amos at han skulle sende «en ild» mot Gazas mur som en gjengjeldelse for at gazaittene hadde ført mange i landflyktighet for å overgi dem til edomittene. (Am 1: 6, 7) Selv om det ikke uttrykkelig blir sagt at de landflyktige var hebreere, siktes det sannsynligvis til fanger filisterne hadde tatt under angrepstokter i Juda. – Jf. 2Kr 21: 16, 17; Joe 3: 4–6.

Ikke lenge etterpå, omkring midten av 700-tallet, begynte Gaza å få merke krigens «ild». Ifølge assyriske annaler ble Gaza erobret av Tiglat-Pileser III, mens byens konge, Hanno, flyktet til  Egypt. (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 283.) Det ser ut til at det snart ble mulig for Hanno å vende tilbake til Gaza, for Sargon II hevder at han slo både ham og den egyptiske hær som ble ledet av Sib’e, som var hans allierte. Sargon II hevder at han personlig tok Hanno til fange og førte ham bort i lenker. – Ancient Near Eastern Texts, s. 285.

Fra denne tiden av ser det ut til at Gaza stort sett har stått lojalt på Assyrias side. Da kong Hiskia slo filisterne helt til Gaza, kan det derfor være at det skjedde som et ledd i hans opprør mot Assyria. (2Kg 18: 1, 7, 8) Etter dette opprøret gikk kong Sankerib til krig mot Juda, og ifølge hans annaler gav han judeiske byer som han hadde inntatt, til Mitinti, kongen i Asjdod, Padi, kongen i Ekron (som hadde vært fengslet i Jerusalem) og Sillibel, kongen i Gaza. – Ancient Near Eastern Texts, s. 287, 288.

På Jeremias tid ble Gaza slått av Egypts hær. (Jer 47: 1) Før det skjedde, hadde Jehova talt mot filisterne og forutsagt at en ulykke fra nord skulle ramme dem. «Skallethet skal komme til Gaza.» (Jer 47: 2–5; se også Jer 25: 17, 20.) Andre passasjer i Jeremias bok (1: 14; 46: 20) tyder på at de ’vannmasser fra nord’ som er nevnt i Jeremia 47: 2, er en betegnelse på de babylonske hærer. Nebukadnesar, kongen i Babylon, fikk da også kontroll over dette området (2Kg 24: 1, 7), og kongen i Gaza er nevnt i babylonske innskrifter. (Ancient Near Eastern Texts, s. 308) Ordene «før farao gikk i gang med å slå Gaza» (Jer 47: 1), tjener derfor tydeligvis ganske enkelt til å tidfeste når Jehovas utsagn om filisterne kom til Jeremia. De har ikke nødvendigvis noen direkte sammenheng med den domsfullbyrdelsen «fra nord» som det videre blir redegjort for.

Ødelagt. Profeten Sefanja, som levde samtidig med Jeremia, forkynte et lignende domsbudskap fra Jehova: «Gaza skal bli en forlatt by.» (Sef 2: 4) Og Sakarjas profeti, som ble nedtegnet etter Babylons fall, viste til framtidige ulykker: «Når det gjelder Gaza, skal også hun kjenne voldsomme smerter.» (Sak 9: 5) Historien bekrefter at de forutsagte ulykkene fant sted. I den siste halvdelen av 300-tallet f.v.t. inntok Aleksander den store Gaza etter å ha beleiret byen i fem måneder (to måneder ifølge Jewish Antiquities, XI, 325 [viii, 4]). Mange av innbyggerne ble drept, og de overlevende ble solgt som slaver. Over 200 år senere ble byen fullstendig ødelagt av jøden Aleksander Janneus etter et års beleiring. – Jewish Antiquities, XIII, 364 (xiii, 3).

Den romerske stattholderen i Syria, Gabinius, befalte at Gaza skulle gjenreises, men det skjedde sannsynligvis på et annet sted. (Jewish Antiquities, XIV, 87, 88 [v, 3]) Noen forskere mener at det greske ordet ẹremos (øde [sted]) i Apostlenes gjerninger 8: 26 refererer til det gamle, øde og forlatte Gaza (i AT står det for eksempel: «Byen er nå forlatt»). Andre forstår det slik at ordet ẹremos gjelder den veien som førte til byen, og velger derfor denne gjengivelsen: «Dette er en ørkenvei.» – NV; jf. NO, EN, NB, RS.

2. En by med tilhørende småbyer som lå i Efraims område. (1Kr 7: 28) Man vet ikke nøyaktig hvor den lå. Den kan ha ligget i nærheten av fortidsbyen Ai, og «Gaza» kan kanskje også ha vært et annet navn på denne byen. Lesemåten «Ajjah» finnes i en rekke bibeloversettelser, og det er støtte for den i mange hebraiske håndskrifter. Men andre hebraiske håndskrifter og targumene støtter lesemåten «Gaza».