(Gehẹnna) [gr. form av hebr. Ge Hinnọm, «Hinnoms dal»].

Navnet Gehenna forekommer tolv ganger i De kristne greske skrifter, og mens mange oversettere tar seg den frihet å gjengi det med ordet «helvete», er det en rekke moderne oversettelser som bare transkriberer det greske ordet gẹenna. – Mt 5: 22, EG, NV, Ro, Mo, ED, BC (spansk), NC (spansk), også fotnotene i Da og RS.

Den dype, trange Hinnoms dal, som senere ble kjent under dette greske navnet, lå sør og sørvest for fortidens Jerusalem. Den heter i dag Wadi al-Rababi (Ge Ben Hinnom). (Jos 15: 8, 18: 16; Jer 19: 2, 6; se HINNOMS DAL.) De judeiske kongene Akas og Manasse drev med avgudsdyrkelse der. De ofret for eksempel mennesker til Ba’al ved å brenne dem i ilden. (2Kr 28: 1, 3; 33: 1, 6; Jer 7: 31, 32; 32: 35) For å hindre at slikt skulle finne sted der i framtiden, sørget senere den trofaste kong Josjia for å gjøre avgudsdyrkernes sted urent, særlig den delen som ble kalt Tofet. – 2Kg 23: 10.

Ikke et symbol på evig pine. Jesus Kristus nevnte ild i forbindelse med Gehenna (Mt 5: 22; 18: 9; Mr 9: 47, 48), og det gjorde også disippelen Jakob, den eneste av bibelskribentene utenom Matteus, Markus og Lukas som benyttet dette ordet. (Jak 3: 6) Noen kommentatorer knytter det at Gehenna blir forbundet med ild, til det at det ble brent menneskeofre der før Josjias regjeringstid. På dette grunnlag hevder de at Jesus benyttet Gehenna som et symbol på evig pine. Men når Jehova Gud uttrykte sterk avsky for det som fant sted der, og sa at det var ’noe som han ikke hadde befalt, og som ikke var oppkommet i hans hjerte’ (Jer 7: 31; 32: 35), virker det høyst usannsynlig at Guds Sønn i en redegjørelse for Guds dom skulle legge slike avguderiske handlinger til grunn for bruken av ordet Gehenna i symbolsk forstand. Gud erklærte for øvrig i profetiske utsagn at Hinnoms dal skulle tjene som massegrav for døde kropper, og ikke som et sted hvor levende ofre skulle pines. (Jer 7: 32, 33; 19: 2, 6, 7, 10, 11) Det er alminnelig enighet om at «lavsletten med de døde kroppene og fettasken», som omtales i Jeremia 31: 40, er en betegnelse på Hinnoms dal, og en port som ble kalt «Askehaugporten», førte tydeligvis ut til dalens østligste ende ved overgangen til Kedron-elvedalen. – Ne 3: 13, 14.

Det Bibelen sier om Gehenna, svarer derfor stort sett til den tradisjonelle oppfatning som kommer til uttrykk i rabbinske og andre skrifter. Denne oppfatningen går ut på at Hinnoms dal ble brukt som en fyllplass for avfall fra Jerusalem. (I The New Testament in Modern English av J.B.  Phillips blir gẹenna gjengitt med «søppelhaug» i Mt 5: 30.) Den jødiske kommentatoren David Kimchi (1160?–1235?) kommer med følgende historiske opplysninger om «Gehinnom» i sin kommentar til Salme 27: 13: «Og det er et sted i Jerusalems omegn, og det er et motbydelig sted, og der kaster de urene ting og kadavre og lik. Det var også en stadig brennende ild der for at de urene tingene og knoklene skulle bli brent opp. Dommen over de onde blir derfor med et billedlig uttrykk kalt Gehinnom.»

Symbol på fullstendig tilintetgjørelse. Det er tydelig at Jesus benyttet Gehenna som et symbol på en fullstendig tilintetgjørelse som er en følge av en fellende dom Gud har avsagt, altså en død som innebærer at det ikke er mulig å bli gjenreist til liv som en sjel. (Mt 10: 28; Lu 12: 4, 5) De skriftlærde og fariseerne ble fordømt som en ond gruppe mennesker og erklært for å være ’hjemfalne til Gehenna’. (Mt 23: 13–15, 33) For å unngå en slik tilintetgjørelse skulle Jesu etterfølgere kvitte seg med det som kunne få dem til å snuble i åndelig forstand. Det at de skulle ’hogge av en hånd eller fot’ og ’rive ut et øye’, betydde at de billedlig talt måtte ’døde’ slike legemsdeler med hensyn til synd. – Mt 18: 9; Mr 9: 43–47; Kol 3: 5; jf. Mt 5: 27–30.

Da Jesus omtalte Gehenna som et sted «hvor deres mark ikke dør og ilden ikke slokkes», hentydet han tydeligvis til Jesaja 66: 24. (Mr 9: 47, 48) At det symbolske bildet her ikke dreier seg om pine, men om fullstendig tilintetgjørelse, framgår tydelig av det faktum at dette skriftstedet hos Jesaja ikke gjaldt levende mennesker, men «likene av de menn som begikk overtredelser» mot Gud. Hvis det er slik som de tilgjengelige vitnesbyrd tyder på, nemlig at Hinnoms dal var et sted hvor søppel og kadavre og lik ble kastet, ville ild, eventuelt med tilsetning av svovel som forsterket forbrenningen (jf. Jes 30: 33), være det eneste velegnede middel til destruering av slikt avfall. Der ilden ikke kom til, ville det kry av mark som fortærte det som ikke ble ødelagt av ilden. Jesu ord må derfor bety at den ødeleggende virkningen av Guds fellende dom ikke vil opphøre før det har skjedd en fullstendig tilintetgjørelse.

Brukt billedlig. Disippelen Jakob bruker ordet «Gehenna» på en måte som viser at en uregjerlig tunge i seg selv er en verden av urettferdighet, og at hele ens livsløp kan bli berørt av brennende ord som tilflekker legemet til den som ytrer dem. Et slikt menneskes tunge er «full av dødbringende gift», som vitner om en dårlig hjertetilstand, og den kan derfor bli årsak til at vedkommende blir dømt av Gud til å komme til det symbolske Gehenna. – Jak 3: 6, 8; jf. Mt 12: 37; Sl 5: 9; 140: 3; Ro 3: 13.

Den symbolske bruken av ordet Gehenna i Bibelen svarer til den symbolske bruken av uttrykket «ildsjøen» i Åpenbaringen. – Åp 20: 14, 15; se ILDSJØEN.