Det hebraiske ordet saʽịr (bokst.: hårete, lodden) blir i sin vanlige betydning oversatt med «bukk», «geit» og «geitekilling». (3Mo 16: 18; 4Mo 7: 16; 28: 22) Men i fire skriftsteder (3Mo 17: 7; 2Kr 11: 15; Jes 13: 21; 34: 14) anses ordet av de fleste oversettere for å ha en betydning som går ut over den vanlige betydningen.

Både i 3. Mosebok 17: 7 og i 2. Krønikebok 11: 15 er det tydelig at uttrykket (seʽirịm, flt.) blir brukt om noe som blir tilbedt, og som det blir ofret til, i forbindelse med falsk religion. I den greske oversettelsen Septuaginta og den latinske Vulgata ble derfor det hebraiske ordet her gjengitt med «ting uten forstand» (LXX) og «demonene» (Vg). Oversettere og ordbokforfattere i nyere tid inntar i alminnelighet det samme syn på disse to skriftstedene og benytter ordene «demoner» (Ro), «satyrer» (RS, AT, JB, JP) eller «geitlignende demoner» (NV; se også Koehler og Baumgartners Lexicon in Veteris Testamenti Libros,  Leiden 1958, s. 926, og A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament av Brown, Driver og Briggs, 1980, s. 972). (NO og EN har «onde ånder» i det første skriftstedet og «bukker» i det andre.) Robert Youngs oversettelse og American Standard Version skiller seg ut ved å gjengi uttrykket bokstavelig med henholdsvis «geit(er)» og «bukker».

Josvas ord i Josva 24: 14 viser at israelittene til en viss grad hadde vært påvirket av avgudsdyrkelsen i Egypt da de bodde der, mens Esekiel viser at de fortsatte å ligge under for hedenske skikker lenge etterpå. (Ese 23: 8, 21) Av denne grunn mener noen bibelkommentatorer at den befaling Gud gav i ødemarken for å hindre at israelittene skulle ofre «til de geitlignende demonene» (3Mo 17: 1–7), og det at Jeroboam ansatte «prester for offerhaugene og for de geitlignende demonene og for de kalvene som han hadde laget» (2Kr 11: 15), indikerer at det fant sted en form for geitedyrkelse blant israelittene, slik det gjorde i stor utstrekning i Egypt, særlig i nedre Egypt. Herodot (II, 46) hevder at det var fra denne egyptiske gudsdyrkelsen grekerne hentet sin tro på Pan og også på satyrene, vellystige skogsguder som etter hvert på forskjellige avbildninger ble utstyrt med horn, geitehale og geiteben. Noen mener at disse hedenske gudenes halvt dyriske utseende er bakgrunnen for at Satan er blitt avbildet med hale, horn og bukkefot, en framstilling som var utbredt blant såkalte kristne i middelalderen.

Det blir imidlertid ikke uttrykkelig sagt hva disse «hårete» skikkelsene (seʽirịm) egentlig var. Noen mener at de var bokstavelige geiter eller avguder som var formet som geiter. Dette kan ikke med bestemthet sies å framgå av de nevnte skriftstedene, og det er heller ingen andre skriftsteder som viser at det forholdt seg slik. Det uttrykket som blir brukt, kan ganske enkelt bety at disse falske gudene i tilbedernes sinn ble oppfattet som geitlignende av form eller hårete av utseende. Eller det kan være slik at ordet «geiter» på disse stedene bare blir brukt som et middel til å uttrykke forakt for alle avgudsgjenstander i sin alminnelighet, akkurat som ordet for avguder i flere skriftsteder er avledet av et uttrykk som opprinnelig betydde «gjødselklumper», uten at det betyr at avgudene bokstavelig talt ble laget av gjødsel. – 3Mo 26: 30; 5Mo 29: 17.

Det rår ikke like stor enighet om at saʽịr og seʽirịm i de to andre skriftstedene (Jes 13: 21; 34: 14) har tilknytning til falsk tilbedelse. På disse stedene fortelles det at Babylons og Edoms øde ruiner skal være tilholdssteder for ville dyr, deriblant seʽirịm. Noen oversettelser gjengir ordene med «geit(er)» (Yg) eller «villgeit(er)» (AS) i samsvar med deres grunnbetydning, mens Rotherham, som sier «demoner» i 3. Mosebok og 2. Krønikebok, foretrekker «raggete skapning(er)» i Jesaja. (NO og EN sier her «raggete troll».) De som foretrekker å gjengi ordene i samsvar med grunnbetydningen på disse stedene, peker på at de er ført opp blant betegnelser på skapninger som man vet er bokstavelige dyr og fugler. G.R. Driver (Palestine Exploration Quarterly, London 1959, s. 57) argumenterer mot å gjengi saʽịr med «satyr» i Jesaja 34: 14. Han peker på at satyren aldri i mytologisk sammenheng ble brukt som et symbol på en øde tilstand, men derimot på vellyst og svir. Han mener at noe som taler for at saʽịr betegner en bokstavelig geit, er det forhold at geiter trives på værharde steder, og at  det skal være vanlig å se villgeiter ved sørenden av Dødehavet og dermed i retning av det forlatte Edom, som Jesajas profeti (34: 14) er rettet til.

De som mener at oversettelsen i Jesaja bør svare til oversettelsen i 3. Mosebok og 2. Krønikebok, henviser til at Septuaginta gjengir seʽirịm med «demoner» i Jesaja, og at Johannes benytter samme uttrykksmåte som Septuaginta (Jes 13: 21) når han beskriver den ødelagte Babylon den store som et bosted for urene fugler og «demoner». (Åp 18: 2) Om apostelen Johannes her faktisk siterte fra Septuaginta, er det selvfølgelig ikke mulig å si med sikkerhet. Men det er verdt å merke seg følgende uttalelse i Theological Dictionary of the New Testament: «LXX tar det for gitt . . . at [daimọnion, gjengitt med «demon»] er en foraktelig betegnelse på hedenske guder.» – Redigert av Gerhard Kittel, 1971, bd. II, s. 12.

Det er derfor ikke mulig å uttale seg med absolutt sikkerhet i dette spørsmålet. Jesaja kan ha nevnt demoner blant de bokstavelige dyrene og fuglene han regnet opp, uten å mene at slike demoner faktisk materialiserte seg som geiter, men snarere for å antyde at de hedenske innbyggerne på de kanter forestilte seg at slike demoniske skapninger holdt til på de øde stedene. Historien viser at folk i Syria og Arabia lenge har forbundet lignende ruiner med skremmende fabeldyr, og arabernes jinn framstilles nettopp som hårete uhyrer. På den annen side kan det godt hende at de seʽirịm som holdt til i Edoms og Babylons øde ruiner, var virkelige, raggete dyr, kanskje med et slikt utseende at det fikk folk som så dem, til å tenke på demoner.