(Gemạrja) [Jehova har fullendt (fullbyrdet)].

1. «Avskriveren Sjafans sønn»; en av fyrstene i Jehojakims regjeringstid (628–618 f.v.t.). Gemarja hadde sitt eget spiserom i templets øvre forgård, og det var her Baruk leste høyt fra den boken profeten Jeremia hadde diktert ham. Mikaja, Gemarjas sønn, hørte på den første opplesningen fra boken, og han gikk til fyrstene og refererte Jehovas ord for dem. De sendte så bud til Baruk og bad ham komme og lese boken for dem. Da de hørte bokens ord, rådde de Baruk og Jeremia til å gå i dekning. Da bokrullen senere ble lest for kong Jehojakim, var Gemarja en av de fyrstene som bad kongen inntrengende om å la være å brenne den. – Jer 36: 10–25.

I Jerusalem har man funnet en leirklump med et seglavtrykk som en gang har vært festet til et dokument. Innskriften på den lød slik: «Tilhører Gemarja [hebr. Gemarjạhu], Sjafans sønn.» Det sies at den er fra 600-tallet f.v.t. eller der omkring, og det antas at dens eier var den Gemarja som er nevnt i Jeremia, kapittel 36.

2. ’Hilkias sønn, som Sidkia, Judas konge, sendte til Babylon, til Nebukadnesar.’ Ved denne anledningen sendte Jeremia et brev med Gemarja  og Elasa til de landflyktige jødene som var blitt ført til Babylon sammen med Jehojakin (Jekonja) i 617 f.v.t. – Jer 29: 1–3.