(Gịbea) [høyde].

1. En by i Judas fjellområde. (Jos 15: 1, 48, 57) Noen forskere forbinder den med vår tids al-Jaba, 12 km vestsørvest for Betlehem. Andre mener imidlertid at oldtidens Gibea lå et sted sørøst for Hebron, ettersom den blir nevnt sammen med andre byer i dette området. (Jos 15: 55–57) Denne byen (eller nr. 2) kan ha vært hjembyen til Ma’aka (Mikaja), mor til Judas konge Abijam (Abija). – 2Kr 13: 1, 2; 1Kg 15: 1, 2.

2. En by i Benjamins område (Jos 18: 28), også kalt «Gibea i Benjamin» (1Sa 13: 2), «Benjamins sønners Gibea» (2Sa 23: 29) og ’Sauls Gibea’ (2Sa 21: 6). Byen lå tydeligvis nær hovedveien mellom Jebus (Jerusalem) og Rama. (Dom 19: 11–15) På grunn av sin beliggenhet på en høyderygg i Palestinas sentrale fjellområde var den et utmerket utsiktspunkt i krigstid. (1Sa 14: 16) Forskere setter vanligvis denne byen i forbindelse med Tell al-Ful (Givat Shaul), 5 km nord for tempelfjellet i Jerusalem.

De hebraiske ordene Geba (hankjønnsformen av ordet for «høyde») og Gibea (hunkjønnsformen) staves nesten likt. Mange mener at dette har ført til avskrivningsfeil i den massoretiske tekst, og de har derfor foreslått å forandre «Gibea» til «Geba» i enkelte skriftsteder, og omvendt. I en bibelkommentar sies det med hensyn til 1. Samuelsbok, kapitlene 13 og 14: «Forskerne er imidlertid sterkt uenige om hvor utskiftningene bør foretas (Smith erstatter for eksempel overalt Gibea med Geba; Kennedy setter inn Geba i stedet for Gibea i [kapittel 13] vers 2, Gibea i stedet for Geba i vers 3 og Geba i stedet for Gibea i xiv. 2); og det er ikke umulig å forstå felttogets forløp uten disse endringene.» (Soncino Books of the Bible, redigert av A. Cohen, London 1951, Samuel, s. 69.) I Dommerne 20: 10, 33, hvor sammenhengen tydelig viser at det skulle ha stått «Gibea», avviker mange oversettere fra den massoretiske tekst og sier «Gibea» i stedet for «Geba».

I dommertiden skjedde det noe i Gibea som førte til at nesten hele Benjamins stamme ble utryddet. En gammel mann inviterte en levitt fra Efraim og hans medhustru til å overnatte hos seg. Snart ble huset omringet av noen «udugelige menn» som forlangte at levitten ble ført ut til dem, slik at de kunne ha omgang med ham. Da levitten gav dem sin medhustru, misbrukte de henne slik hele natten at hun døde om morgenen. (Det er muligens denne opprørende hendelsen det blir hentydet til i Ho 9: 9 og 10: 9.) Ettersom Benjamins stamme beskyttet de skyldige i Gibea, drog de andre stammene ut i krig mot Benjamin. De led to store nederlag før de endelig slo benjaminittene og overgav byen til ilden. (Dom 19: 15 til 20: 48) (Noen knytter den bibelske beretningen om ødeleggelsen av Gibea til de arkeologiske vitnesbyrdene i Tell al-Ful som viser at byen ble brent.)

Israels første konge, Saul, hadde sitt hjem i Gibea (1Sa 10: 26; 15: 34), og det hadde tydeligvis også Ittai (Itai), en av Davids «veldige menn» (2Sa 23: 8, 29; 1Kr 11: 26, 31), samt Akieser og Joasj, to krigere som sluttet seg til David i Siklag. (1Kr 12: 1–3) Gibea var åpenbart også den første hovedstaden i det israelittiske kongedømmet under Saul. Det var til Gibea sendebudene fra Jabesj (Jabesj-Gilead) kom for å søke hjelp da ammonittene leiret seg mot dem, og det var herfra kong Saul straks sammenkalte Israel til krig for å møte denne trusselen. (1Sa 11: 1–7) Senere utgikk Sauls felttog mot filisterne fra området omkring Gibea. (1Sa 13: 2–4, 15; 14: 2, 16) Og ved to anledninger kom mennene fra Sif til Saul i Gibea for å fortelle hvor den fredløse David skjulte seg. – 1Sa 23: 19; 26: 1.

I Davids regjeringstid ble sju av Sauls sønner og dattersønner drept i Gibea («Gibeon» ifølge Aquila, Symmachos og LXX) på grunn av den blodskyld som var kommet over Sauls hus som følge av at han hadde drept mange gibeonitter. Den avdøde Sauls medhustru holdt vakt over de døde, slik at åtseletende fugler og dyr ikke fortærte likene. – 2Sa 21: 1–10.

På 700-tallet f.v.t. omtalte Jehova gjennom Jesaja profetisk Gibea som om byen hadde flyktet fra assyrernes hær, som var på vei mot Jerusalem. (Jes 10: 24, 29–32) Og gjennom Hosea skildret han profetisk en situasjon hvor det var som om tistammeriket i nord allerede var blitt erobret, og hvor fienden nå truet Gibea og Rama i Benjamin (i Juda rike i sør). – Ho 5: 8–10.