(Gịbeon) [sted på en høyde], GIBEONITTER.

Byen blir satt i forbindelse med vår tids al-Jib, som ligger 9,5 km nordnordvest for tempelfjellet i Jerusalem. Det er her blitt funnet en mengde hanker til leirkrukker med navnet Gibeon på, skrevet med gammelhebraiske bokstaver. Fortidens by lå på en høyde som hever seg omkring 60 m over den omkringliggende sletten, og den dekket et areal på omkring 65 mål.

På dette stedet er det i de senere år blitt foretatt arkeologiske utgravninger, og man har blant annet funnet og ryddet en 51 m lang tunnel som var hogd gjennom fjell. Denne tunnelen ble i gammel tid opplyst av lamper som med jevne mellomrom var anbrakt i nisjer i veggene. Tunnelen førte fra et sted like innenfor bymuren via 93 trappetrinn som var uthogd i fjellet, ned til en grotte hvor man hadde laget et oppsamlingsbasseng som fikk vann fra en kilde ca. 25 m nedenfor bymuren. Dette gjorde at gibeonittenes vannforsyning var sikret, også under en beleiring. Arkeologene har også avdekket en rund, uthogd sjakt, eller dam, med en diameter på 11,3 m. En høyredreid vindeltrapp langs veggen, med 1,5 m brede trinn, fører ned i den. Fra bunnen av sjakten, i en dybde av 10,8 m, fortsetter trinnene ytterligere 13,6 m nedover gjennom en uthogd trappesjakt til et vannreservoar. Om denne sjakten, eller dammen, er identisk med «Gibeon-dammen», som er nevnt i Bibelen, er uvisst. – 2Sa 2: 13.

Gibeonittene og Josva. På Josvas tid var Gibeon bebodd av hevitter, og hevittene var en av de sju kanaaneiske nasjonene som skulle tilintetgjøres. (5Mo 7: 1, 2; Jos 9: 3–7) Gibeonittene ble også kalt amoritter, idet denne betegnelsen av og til brukes generelt om alle kanaaneerne. (2Sa 21: 2; jf. 1Mo 10: 15–18; 15: 16.) I motsetning til de andre kanaaneerne forstod gibeonittene at de til tross for sin militære styrke og byens størrelse ikke ville kunne holde stand overfor israelittene, ettersom Jehova kjempet for dem. Etter at Jeriko og Ai hadde falt, sendte mennene fra Gibeon, som tydeligvis også representerte tre andre hevittiske byer, Kefira, Be’erot og Kirjat-Jearim (Jos 9: 17), en delegasjon til Josva i Gilgal for å søke fred. Utsendingene fra Gibeon kom i slitte klær og sandaler og hadde sprukne skinnflasker til vin, slitte sekker og tørt, smuldret brød og utgav seg for å komme fra et land langt borte og derfor ikke fra et sted som skulle erobres av Israel. De erkjente at det var Jehova som stod bak  alt det som tidligere hadde rammet Egypt og de amorittiske kongene Sihon og Og. Men de unnlot klokelig å nevne hvordan det hadde gått med Jeriko og Ai, ettersom nyheten om det ikke kunne ha nådd deres «land meget langt borte» før det tidspunktet da de angivelig hadde dratt av sted. Israels høvdinger undersøkte de bevisene som ble forelagt dem, og godtok dem, og de sluttet så en pakt med gibeonittene om at de skulle la dem leve. – Jos 9: 3–15.

Kort tid deretter ble gibeonittenes list avslørt. Men pakten ble opprettholdt. Hvis den var blitt brutt, ville det ha skapt tvil om Israels troverdighet og brakt Jehovas navn i vanry blant de andre nasjonene. Da Josva konfronterte gibeonittene med deres list, gav de igjen uttrykk for at de erkjente at Jehova handlet med Israel, og de overgav seg på nåde og unåde til ham, idet de sa: «Nå, se, vi er i din hånd. Gjør med oss som det er godt og rett i dine øyne å gjøre.» De ble så satt til å samle ved og dra opp vann til forsamlingen og til Jehovas alter. – Jos 9: 16–27.

Selv om Josva og de andre høvdingene var blitt lurt til å inngå en pakt med gibeonittene, var dette tydeligvis i samsvar med Jehovas vilje. (Jos 11: 19) Et vitnesbyrd om dette er at da fem amorittkonger ville tilintetgjøre gibeonittene, velsignet Jehova det at israelittene kom dem til unnsetning; han lot det til og med falle store haglsteiner ned over fienden og forlenget på mirakuløst vis dagslyset så lenge slaget varte. (Jos 10: 1–14) Gibeonittene viste dessuten tro på Jehovas evne til å oppfylle sitt ord og frelse dem, både ved at de ville inngå en fredspakt med Israel, og ved at de vendte seg til Josva for å få hjelp da de ble truet av fienden. Det var den samme innstillingen som Rahab i Jeriko ble rost for, en innstilling som førte til at hun og hennes husstand ble bevart i live. Gibeonittene nærte altså en sunn frykt for Israels Gud. – Jf. Jos 2: 9–14; 9: 9–11, 24; 10: 6; He 11: 31.

Under israelittenes herredømme. Senere ble Gibeon en av byene i Benjamins område og ble tildelt de aronittiske prestene. (Jos 18: 21, 25; 21: 17–19) Benjaminitten Je’iel ble tydeligvis stamfar til en slekt der. (1Kr 8: 29; 9: 35) En av Davids ’veldige menn’, Jisjmaja, var gibeonitt (1Kr 12: 1, 4), og den falske profeten Hananja, som levde samtidig med Jeremia, var fra Gibeon (Jer 28: 1).

På 1000-tallet f.v.t. var Gibeon med omegn skueplass for et sammenstøt mellom Isjbosjets hær under Abner og Davids hær under Joab. Sannsynligvis for å avgjøre hvem som skulle være konge over hele Israel, ble det først utkjempet en kamplek mellom tolv menn fra hver side. Dette førte imidlertid ikke til noen avgjørelse, idet hver av de kjempende støtte sverdet i sin motstander, slik at alle 24 døde. Deretter ble det en svært hard kamp, og Abner mistet 18 ganger så mange menn som Joab. Alt i alt var det 380 falne, deriblant Joabs bror Asael, som ble drept av Abner. (2Sa 2: 12–31) For å hevne Asael drepte Joab senere Abner. (2Sa 3: 27, 30) En tid etter dette drepte Joab også sin egen fetter Amasa ved den store steinen i Gibeon. Amasa var Davids nevø, som David hadde utnevnt til hærfører. – 2Sa 20: 8–10.

Århundrene gikk, og gibeonittene bestod som et folk. Da kong Saul forsøkte å utrydde dem, ventet de tålmodig på at Jehova skulle la denne uretten komme for dagen. Det gjorde han ved å la en hungersnød herje i tre år i Davids regjeringstid. Da David vendte seg til Jehova og fikk vite at det hvilte blodskyld på Saul og hans hus, tilkalte han gibeonittene for å høre hva som kunne gjøres for å skaffe soning. Gibeonittene svarte med rette at det ikke var «et spørsmål om sølv eller gull», for ifølge Loven kunne det ikke betales noen løsesum for en morder. (4Mo 35: 30, 31) De visste også at de ikke kunne ta noens liv uten at de ifølge Loven var bemyndiget til det. Det var først da David stilte dem flere spørsmål, at de bad om å få sju av Sauls «sønner» overgitt til seg. Det at det hvilte blodskyld både på Saul og på hans hus, tyder på at Sauls «sønner» enten direkte eller indirekte hadde vært med på utryddelsen av gibeonittene, selv om det sannsynligvis var Saul som hadde ført an. (2Sa 21: 1–9) Det var ikke her tale om sønner som måtte lide døden for sine fedres synder (5Mo 24: 16), men om en rettferdig gjengjeldelse i overensstemmelse med loven om «sjel for sjel». – 5Mo 19: 21.

På Davids tid ble tabernaklet flyttet til Gibeon. (1Kr 16: 39; 21: 29, 30) Det var der Salomo frambar ofre i begynnelsen av sin regjeringstid. Det var også i Gibeon Jehova viste seg for ham i en drøm og oppfordret ham til å be om hva han enn måtte ønske. – 1Kg 3: 4, 5; 9: 1, 2; 2Kr 1: 3, 6, 13.

Da profeten Jesaja (28: 21, 22) mange år senere forutsa at Jehova ville gjøre en underlig gjerning og utføre et usedvanlig verk, som bestod i at han ville reise seg mot sitt eget folk, sammenlignet han dette med det som tidligere hadde skjedd på lavsletten nær Gibeon. Det siktes her sannsynligvis til den seier Gud gav David over filisterne (1Kr 14: 16), og kanskje også til seieren over amorittenes forente hærer på et langt tidligere tidspunkt – på Josvas tid (Jos 10: 5, 6, 10–14). Profetien gikk i oppfyllelse i  607 f.v.t., da Jehova tillot at babylonerne ødela Jerusalem og templet der.

Ikke lang tid etter denne forutsagte ødeleggelsen drog Ismael til Mispa og slo i hjel Gedalja, den stattholderen som var blitt utnevnt av Nebukadnesar, kongen i Babylon. Morderen og hans menn tok dessuten resten av Mispas innbyggere til fange. Johanan og hans menn innhentet imidlertid Ismael ved «de store mengder vann som var i Gibeon», og befridde fangene. – Jer 41: 2, 3, 10–16.

Blant dem som vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon i 537 f.v.t., var det også menn fra Gibeon, og noen av dem var senere med på å sette i stand Jerusalems mur. – Ne 3: 7; 7: 6, 7, 25.