En gjeld er noe en skylder en annen, en forpliktelse til å betale noe eller å yte en tjeneste. Når en israelitt i det gamle Israel pådrog seg gjeld, skyldtes det som regel at han var i økonomiske vanskeligheter. Det å måtte stifte gjeld ble betraktet som en ulykke fordi låntakeren i realiteten ble långiverens tjener. (Ord 22: 7) Guds folk fikk derfor befaling om å være gavmilde og uselviske når de lånte ut til trengende landsmenn, og ikke prøve å tjene på andres motgang ved å kreve renter. (2Mo 22: 25; 5Mo 15: 7, 8; Sl 37: 26; 112: 5) Av fremmede kunne de imidlertid kreve renter. (5Mo 23: 20) Jødiske kommentatorer mener at det sistnevnte gjaldt forretningslån, ikke lån til noen som var i nød. Fremmede oppholdt seg som regel bare midlertidig i Israel og drev ofte handel, og det var derfor rimelig å forlange renter av dem, især ettersom de også lånte ut til andre mot renter.

Til tider kausjonerte en tredje part for en låntaker. I Ordspråkene blir det gjentatte ganger advart mot dette (6: 1–3; 11: 15; 17: 18; 22: 26), ettersom den som stilte sikkerhet, ville lide tap hvis låntakeren ikke kunne betale lånet tilbake.

De første kristnes syn på gjeld framgår av ordene i Romerne 13: 8: «Dere skal ikke skylde noen noe som helst, bortsett fra det å elske hverandre.»

Moseloven beskyttet långivere og låntakere. Under Moseloven skulle en tyv betale tilbake den gjeld han pådrog seg ved sin forbrytelse. Hvis han ikke kunne det, skulle han selges som slave. (2Mo 22: 1, 3) Den som var blitt bestjålet, kunne derfor være sikker på å få sitt tap dekket.

Trofaste israelitter betraktet det å betale sin gjeld som noe de var forpliktet til overfor Gud. (Sl 37: 21) Långiveren kunne derfor være sikker på å få sitt tilgodehavende tilbake. En israelitt som var uten midler, kunne selge seg selv eller sine barn som slaver for å betale sin gjeld. – 2Mo 21: 7; 3Mo 25: 39; jf. 2Kg 4: 1–7.

Loven beskyttet også låntakeren. Långiveren hadde ikke lov til å gå inn i låntakerens hus for å ta et pant, men måtte vente utenfor inntil låntakeren brakte det til ham. (5Mo 24: 10, 11) Verken en enkes kledning eller slike nødvendige ting som en håndkvern eller dens overstein kunne tas som pant. (5Mo 24: 6, 17) Hvis man tok ytterkledningen (kappen) til en som var fattig, i pant, skulle den leveres tilbake ved solnedgang, ettersom de fattige som regel bare hadde én ytterkledning, som de også sov i. – 2Mo 22: 26, 27; 5Mo 24: 12, 13.

Ifølge 5. Mosebok 15: 1–3 hadde en fordringshaver i sabbatsåret (hvert sjuende år) tydeligvis ikke lov til å presse en annen israelitt til å betale en gjeld. I motsetning til israelittene, som holdt sabbaten og derfor praktisk talt ikke hadde noe utbytte av sin jord i sabbatsåret, hadde den fremmede, som jo ikke levde av jordbruk, fortsatt inntekt av sitt arbeid. Det var derfor ikke urimelig å presse ham til å betale en gjeld i sabbatsåret. Når sabbatsåret nærmet seg, var det kanskje noen israelitter som ikke ville låne ut til sine trengende brødre fordi de visste at de deretter ikke kunne presse dem til å betale, men en slik selviskhet ble fordømt i Loven. – 5Mo 15: 9.

I jubelåret (hvert 50. år) ble de hebraiske slaver frigitt og alle arvelodder gitt tilbake til sine opprinnelige eiere, med unntak av hus som lå i byer som var omgitt av murer, og som ikke tidligere  var eid av levitter. Denne ordningen hindret at israelittiske familier sank ned i håpløs gjeld og fattigdom. Selv den som forvaltet det han eide, på en dårlig måte, kunne ikke for alltid miste sin og sin families arvelodd. – 3Mo 25: 10–41.

Hvis israelittene holdt seg nøye til Guds lov, ville det føre til en stabil økonomi uten større nasjonal eller personlig gjeld. De fikk denne forsikringen: «Jehova din Gud skal sannelig velsigne deg, slik som han har lovt deg, og du skal i sannhet låne ut mot pant til mange nasjoner, men selv skal du ikke låne.» – 5Mo 15: 6.

Brudd på loven. Da israelittene begynte å følge en troløs handlemåte, gikk det blant annet ut over nødlidende som hadde stiftet gjeld. Det at slike som hadde pådratt seg gjeld, sluttet seg til David da han var fredløs, tyder på at de ble hardt presset av fordringshaverne. (1Sa 22: 2) Det later til at det var blitt vanlig å låne ut til andre israelitter mot renter. (Jes 24: 2) Gjennom sin profet Amos fordømte Jehova israelittene fordi de solgte «en fattig for prisen på et par sandaler». (Am 2: 6) Og gjennom Esekiel anklaget han dem for å ta renter og for å skaffe seg vinning fra sine medmennesker ved bedrageri. – Ese 22: 12.

Etter at jødene hadde vendt tilbake fra landflyktigheten i Babylon, oppstod det en sørgelig situasjon fordi de ikke hadde adlydt Guds lov og ytet rentefrie lån til sine nødlidende landsmenn. På Nehemjas tid var mange jøder blitt tvunget til å gi sine hus, sine marker og til og med sine sønner og døtre som pant. Da Nehemja hadde formant långiverne til å rette på forholdene, gikk de imidlertid med på å la låntakerne få sine eiendeler tilbake og å yte rentefrie lån. – Ne 5: 1–13.

Jesu illustrasjoner. Forholdet mellom långiver og låntaker var velkjent for jødene i det første århundre, og Jesus brukte det av og til i sine illustrasjoner. Han viste hvor nødvendig det er å tilgi andre, ved å fortelle om en ond slave som fikk en medslave kastet i fengsel på grunn av en gjeld på 100 denarer (ca. 520 kr), til tross for at han selv hadde fått ettergitt en gjeld på 60 millioner denarer (ca. 300 mill. kr). (Mt 18: 23–33) Illustrasjonen om de to mennene som fikk ettergitt henholdsvis 500 denarer (ca. 2600 kr) og 50 denarer (ca. 260 kr), understreket prinsippet: «Den som blir tilgitt lite, elsker lite.» (Lu 7: 41–47) Illustrasjonen om den urettferdige forvalteren som holdt på å miste sin stilling, men utnyttet sin myndighet til å skaffe seg venner blant sin herres skyldnere ved å nedskrive deres gjeld, viser at man kan bruke den «urettferdige» (materielle) rikdom på en forstandig måte for å gjøre Gud til sin venn. – Lu 16: 1–9.

Andre former for gjeld. Som synonym til ordet «gjeld» brukes ordet «skyld» i forbindelse med andre forpliktelser enn dem en pådrar seg ved lån. Den lønn som tilkommer en arbeider, blir omtalt som «en skyldighet». (Ro 4: 4) Syndere er «skyldnere» i forhold til dem de har syndet imot, og må derfor be om tilgivelse. Hvis Gud skal tilgi vår «skyld», må vi ha tilgitt våre «skyldnere». (Mt 6: 12, 14, 15; Lu 13: 4) Ettersom apostelen Paulus var forpliktet til å forkynne «det gode budskap», kunne han si at han ’stod i gjeld’ til alle mennesker. (Ro 1: 14, 15) De hedningkristne stod i virkeligheten i gjeld til de jødekristne i Jerusalem fordi de var blitt hjulpet av dem åndelig sett. Det var derfor bare rimelig at de hjalp sine fattige jødiske brødre materielt. – Ro 15: 26, 27.