Det at enkeltpersoner eller grupper får en straff eller en behandling som nøye svarer til det de fortjener.

Varianter eller avledninger av de hebraiske verbene sjalạm og gamạl blir oversatt med «lønne», «gjengjelde», «gjengjeldelse», «den behandling noen fortjener», «betale tilbake» og lignende. De greske ordene apodịdomi, antimisthịa, misthapodosịa og beslektede ord blir oversatt på lignende måte.

Mot de nasjoner som undertrykte Israel. I den sangen som Moses framførte for Israel på Moabs sletter like før sin død, beskrev han Jehova som en som ’betaler tilbake med hevn’ over sine motstandere, og som ’gjengjelder’ dem som intenst hater ham. (5Mo 32: 35, 41; He 10: 30) Når Jehova tar hevn og gjengjelder, har han fullstendig selvkontroll og handler i full overensstemmelse med sin rettferdighet, og han gjør det aldri uten at det er gode grunner for det. Han straffet for eksempel israelittene på grunn av deres ulydighet, og noen ganger brukte han hedenske nasjoner som Assyria og Babylon som sine redskaper. (5Mo 28: 15–68; 2Kg 17: 7–23; 2Kr 21: 14–20) Men disse nasjonene var motivert av hat til Jehova og den sanne tilbedelse av ham, og de gikk for langt ved å undertrykke israelittene og ved å hovere over deres nederlag. Gud erklærte derfor at han ville gjengjelde dem dette. – Jes 10: 12; 34: 1, 2, 8; Jer 51: 6, 56; Ob 8–16; Sak 1: 15.

Særlig Babylon ble rammet av gjengjeldelse på grunn av sitt langvarige fiendskap overfor Jehova og hans folk. Det ble forutsagt at Babylon ville falle og bli lagt fullstendig øde. Byen ble inntatt av perseren Kyros i 539 f.v.t., men den fortsatte å eksistere i mange hundre år, inntil den til sist kom til å ligge helt øde, for aldri mer å  bli gjenoppbygd. (Jer, kap. 50, 51) En tilsvarende gjengjeldelse vil ramme Babylon den store, idet denne symbolske byen vil bli styrtet ned og «aldri mer bli funnet». – Åp 18: 2, 6, 20, 21; se BABYLON DEN STORE.

Under Loven. Den loven Gud gav Israel gjennom Moses, inneholdt krav om nøyaktig gjengjeldelse. Det skulle imidlertid vises barmhjertighet mot dem som syndet av vanvare, og mot dem som angret. (3Mo 5: 4–6, 17–19; 6: 1–7; 4Mo 35: 22–29) Men loven om gjengjeldelse gjaldt ubetinget for den overtreder som handlet med overlegg og ikke angret. (4Mo 15: 30) Hvis en mann opptrådte som falskt vitne ved å avlegge falskt vitnesbyrd mot en landsmann overfor dommerne, skulle det gjengjeldes ham, idet han skulle få nøyaktig den samme straff som den han hadde tiltenkt den uskyldige. Jehova sa: «Og ditt øye skal ikke være bedrøvet: Det skal være sjel for sjel, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot.» – 5Mo 19: 16–21.

Mot den jødiske nasjon i det første århundre. Jødene var gjenstand for Guds ufortjente godhet og gunst, men reagerte som folk betraktet ved å legge en selvisk holdning for dagen. Jehova tillot at denne selviske innstilling og handlemåte førte til en gjengjeldelse. Jødene forsøkte å opprette sin egen rettferdighet i stedet for å underordne seg under Guds rettferdighet. (Ro 10: 1–3) Resultatet ble at de fleste av dem tok anstøt av Jesus Kristus og forkastet ham. De pådrog seg blodskyld i forbindelse med hans død og brakte derved ødeleggelse over sin by, sitt tempel og nasjonen som et hele. (Mt 27: 25; Da 9: 26) Apostelen Paulus siterer fra Salmene (69: 22) og anvender det som står der, på dem når han skriver: «Og David sier: ’La deres bord bli en snare og en felle og en snublestein og en gjengjeldelse for dem.’» – Ro 11: 9.

Mot ulydige kristne. Idet apostelen Paulus henviser til rettferdig gjengjeldelse under Moseloven, understreker han hvor viktig det er for de kristne å adlyde Guds Sønn: «For når det ord som ble talt gjennom engler, viste seg å stå fast og enhver overtredelse og ulydig handling fikk en gjengjeldelse [bokst.: «tilbakebetaling av lønn»] i samsvar med rettferdigheten, hvordan skal da vi unnslippe hvis vi ikke har brydd oss om en frelse av en slik storhet, den som først ble talt om gjennom vår Herre og ble stadfestet for oss av dem som hørte ham?» (He 2: 2, 3, NW, fotn; jf. He 10: 28–31.) Et eksempel på en slik gjengjeldelse er dommen over det frafalne «lovløshetens menneske», som er dømt til tilintetgjørelse. – 2Te 2: 3, 9, 10; se LOVLØSHETENS MENNESKE.