Hjertelig mottagelse og gavmild bevertning av gjester, enten det er fremmede eller andre besøkende. «Gjestfrihet» er en oversettelse av det greske ordet filoksenịa, som bokstavelig betyr «kjærlighet til (eller vennlighet mot) fremmede».

I oldtiden. På patriarkenes tid var semittene spesielt kjent for sin gjestfrihet, skjønt egypterne og andre også viste at de hadde denne egenskapen. Å vise omsorg for reisende ble betraktet som et fast trekk ved semittenes levesett, og besøkende fikk en meget god behandling, enten de var fremmede, venner, slektninger eller innbudte gjester.

Beretninger i Bibelen viser at det var vanlig å vise gjestfrihet mot reisende. En reisende ble  gjerne hilst med et kyss, spesielt hvis det var en slektning. (1Mo 29: 13, 14) Føttene hans ble vasket av en som tilhørte husstanden, vanligvis en tjener (1Mo 18: 4), og dyrene hans fikk mat og ble tatt hånd om (1Mo 24: 15–25, 29–33). Han ble ofte bedt om å bli natten over, ja i noen tilfeller i flere dager. (1Mo 24: 54; 19: 2, 3) Man så det slik at gjesten stod under vertens beskyttelse under oppholdet. (1Mo 19: 6–8; Dom 19: 22–24) Når han reiste, ble han kanskje ledsaget et stykke på veien. – 1Mo 18: 16.

Hvor stor vekt man la på gjestfrihet, ses av det Re’uel sa da hans døtre fortalte om en «egypter» (i virkeligheten Moses) som hadde hjulpet dem med å gi småfeet vann. Re’uel utbrøt: «Men hvor er han? Hvorfor har dere latt mannen bli igjen? Be ham komme, så han kan få spise brød.» – 2Mo 2: 16–20.

I byene. Det framgår av beretninger i Bibelen at ikke-israelitter ikke alltid var gjestfrie mot israelitter, særlig ikke i byene. (Dom 19: 11, 12) Og man hadde nok generelt ikke så lett for å vise gjestfrihet i byer som i utkantstrøk. Likevel satte en levitt, hans tjener og hans medhustru seg på torget i Gibea etter solnedgang, idet de tydeligvis ventet at noen ville tilby dem et sted å overnatte. Dette tyder på at det selv i byene var nokså vanlig å vise gjestfrihet. (Dom 19: 15) I dette tilfellet sa levitten at han hadde alt han trengte til seg selv og reisefellene sine og også til dyrene. (Dom 19: 19) Han bad bare om husly. Men på grunn av de urette holdningene blant de benjaminittene som bodde i byen, var det en ugjestfri by, noe som bekreftes av det som senere skjedde. – Dom 19: 26–28.

Mot Guds tjenere. Selv om det var vanlig å vise gjestfrihet, var de gode eksemplene på gjestfrihet som skildres i Bibelen, utvilsomt i de fleste tilfellene et utslag av at de som viste gjestfrihet, var tjenere for Jehova. Profeter og andre spesielle tjenere for Gud ble vist særlig gjestfrihet og respekt. Abraham stod hos tre engler mens de spiste et måltid som han hadde servert dem. Det ser ut til at dette var et tegn på respekt for disse mennene, som han forstod var engler utsendt av Jehova. (1Mo 18: 3, 7, 8) Og i likhet med Abraham, som «løp» for å gjøre i stand til gjestene sine, var Manoah ivrig etter å gjøre i stand mat til en som han trodde var en Guds mann, men som i virkeligheten var en engel. (Dom 13: 15–18, 21) En fremtredende kvinne i Sjunem viste gjestfrihet mot Elisja fordi, som hun sa: «Jeg vet at det er en hellig Guds mann som stadig kommer forbi hos oss.» – 2Kg 4: 8–11.

Ugjestfrihet blir fordømt. Fordi ammonittene og moabittene nektet å vise gjestfrihet mot Israels nasjon da den var på vei mot det lovte land – moabittene leide til og med Bileam til å nedkalle ondt over dem – besluttet Jehova at ingen ammonittisk eller moabittisk mann skulle få komme inn i Israels menighet. (5Mo 23: 3, 4) Det var ikke bare mangel på alminnelig gjestfrihet, men hat mot Gud og hans folk som fikk ammonittene og moabittene til å vise ugjestfrihet og fiendtlighet i dette tilfellet.

Gjennom profeten Jesaja fordømte Jehova israelittene for mangel på gjestfrihet og sa til dem at det ikke hadde noen verdi at de fastet og bøyde seg for ham, når de samtidig lot sine brødre lide mangel på mat, klær og husly. – Jes 58: 3–7.

I det første århundre e.v.t. I det første århundre viste man fremdeles gjestfrihet på omtrent samme måte som tidligere, skjønt omstendighetene til en viss grad hadde begrenset omfanget. Samaritanene og jødene stod ikke på god fot med hverandre, så det skortet på gjestfriheten disse gruppene imellom. (Joh 4: 7–9; 8: 48) Det at andre nasjoner hadde hatt eller hadde herredømmet, hadde dessuten fremmet fiendtlige holdninger, og langs landeveiene var det røvere. Selv enkelte vertshus ble drevet av uærlige, ugjestfrie mennesker.

Blant jødene ble det imidlertid i alminnelighet vist den samme slags vennlighet og høflighet mot gjester som i tidligere tider. En gjest ble gjerne ønsket velkommen med et kyss, fikk hodet salvet, eller gnidd inn, med olje, og fikk føttene vasket. Ved festmåltider ble gjestene vanligvis plassert etter rang og etter hvor stor ære verten ønsket å vise dem. – Lu 7: 44–46; 14: 7–11.

Mot Jesu disipler. Da Herren Jesus Kristus sendte ut de 12 og senere de 70 for å forkynne i Israel, sa han til dem at de kom til å bli tatt gjestfritt imot hjemme hos dem som verdsatte det gode budskap som de forkynte. (Mt 10: 5, 6, 11–13; Lu 10: 1, 5–9) Jesus selv ’hadde ikke noe sted hvor han kunne hvile sitt hode’, men han ble tatt gjestfritt imot hjemme hos slike som anerkjente ham som en utsending fra Gud. – Mt 8: 20; Lu 10: 38.

Paulus tok for gitt at hans kristne bror Filemon kom til å vise ham gjestfrihet når han kom på besøk til ham etter å ha blitt sluppet fri fra fangenskap. Paulus var ikke her anmassende overfor Filemon, for han visste fra tidligere at Filemon mer enn gjerne ville gjøre alt han kunne for ham. (Flm 21, 22) Apostelen Johannes sa i et brev som ble skrevet omkring år 98, at de som tilhørte den kristne menighet, var forpliktet til å bistå dens  reisende representanter, «så vi kan bli medarbeidere i sannheten», som han sier. Han roste dessuten Gaius for den gjestfrihet han hadde vist til og med mot «fremmede» som var utsendt. Disse var med andre ord slike som Gaius ikke kjente personlig, men de ble hjertelig mottatt på grunn av den tjeneste som de ytet menigheten. – 3Jo 5–8.

Et kjennetegn på den sanne kristendom. Ekte gjestfrihet, som utspringer av hjertet, er et kjennetegn på den sanne kristendom. Etter at den hellige ånd var blitt utøst på pinsedagen i år 33, var det mange nyomvendte kristne som ble værende i Jerusalem en tid for å lære mer om det gode budskap om Riket før de reiste til sine hjem i andre distrikter og land. De kristne som bodde i Jerusalem, viste dem gjestfrihet ved å åpne sine hjem for dem, ja, de solgte til og med sine eiendeler og så det slik at de hadde alt felles. (Apg 2: 42–46) Senere innførte apostlene en ordning for utdeling av mat til de trengende enkene i menigheten. – Apg 6: 1–6.

Å vise gjestfrihet er en kristen plikt. Selv om noen hadde gjennomgått alvorlig forfølgelse og noen var blitt plyndret for sine eiendeler, formante Paulus: «Glem ikke gjestfriheten.» (He 13: 2; 10: 34) Peter viste at man villig bør vise gjestfrihet, idet han sa: «Vær gjestfrie mot hverandre uten å murre.» (1Pe 4: 9; jf. 2Kt 9: 7.) Paulus understreker at de kristne først og fremst er forpliktet til å vise omsorg for sine trosfeller, når han sier: «La oss . . . gjøre det som er godt, mot alle, men særlig mot dem som er beslektet med oss i troen.» – Ga 6: 10.

Gjestfrihet var en av de viktige egenskapene som det krevdes at man hadde for at man skulle kunne bli utnevnt til tilsynsmann i den kristne menighet. (1Ti 3: 2; Tit 1: 7, 8) Paulus gav dessuten Timoteus, som var tilsynsmann i Efesos, instrukser om at kristne enker som ble satt på listen over dem som skulle få materiell hjelp av menigheten, skulle være slike som hadde «vist gjestfrihet mot fremmede». (1Ti 5: 9, 10) Disse kvinnene hadde tydeligvis åpnet sitt hjem og stilt det til rådighet for kristne misjonærer og andre Ordets tjenere som besøkte menigheten eller tjente den, selv om mange av disse på forhånd naturlig nok må ha vært «fremmede» for dem. Lydia var en av disse kvinnene; hun var uvanlig gjestfri. Lukas forteller: «Hun nødde oss til å komme.» – Apg 16: 14, 15.

Et bevis for tro. Disippelen Jakob peker på at det å vise gjestfrihet er en viktig trosgjerning. Han sier: «Hvis en bror eller en søster er naken og ikke har mat nok for dagen og en av dere sier til dem: ’Gå bort i fred, hold dere varme og vær mette’, men dere ikke gir dem de ting kroppen trenger, hva gagner det? Slik er også troen, hvis den ikke har gjerninger, død i seg selv.» – Jak 2: 14–17.

Velsignelser. I forbindelse med at Bibelen anbefaler det å være gjestfri, viser den til at gjestfrihet bringer store åndelige velsignelser. Paulus sier: «Glem ikke gjestfriheten, for ved den har noen uten å vite det hatt engler som gjester.» (He 13: 2; 1Mo 19: 1–3, 6, 7; Dom 6: 11–14, 22; 13: 2, 3, 8, 11, 15–18, 20–22) Jesus framholdt også følgende prinsipp: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» – Apg 20: 35.

På grunn av verdsettelse av Jesu gjerning holdt Matteus Levi en stor mottagelse for ham, noe som førte til at han ble velsignet ved at han fikk høre Jesus svare på fariseernes kritiske spørsmål og også framholde en av sine treffende illustrasjoner. Det at Matteus så gjestfritt stilte huset sitt til rådighet, gjorde at skatteoppkrevere og andre bekjente av Matteus fikk en mulighet til å høre Jesus. – Lu 5: 27–39.

Da Sakkeus hadde vist gjestfrihet mot Jesus på grunn av sin tro, ble han umåtelig velsignet, idet han fikk høre Jesus si: «I dag er frelse kommet til dette hus.» – Lu 19: 5–10.

Jesus sa i en profeti om den tiden da han kommer i Rikets herlighet, at menneskene skal bli skilt fra hverandre, liksom en hyrde skiller sauene fra geitene. Dette blir gjort på grunnlag av den måten de har behandlet hans «brødre» på, uten at de har sett Jesus med sine bokstavelige øyne. De som viser gjestfrihet og godhet mot Kristi «brødre», gjør dette fordi de anerkjenner dem som Kristi brødre og som Guds sønner. (Mt 25: 31–46) En annen gang viste Jesus Kristus at det som vil bringe varige velsignelser fra Gud, ikke er gjestfrihet som utspringer av alminnelig medmenneskelighet, men den gjestfrihet man viser mot Guds profeter fordi man anerkjenner dem som Guds representanter og som disipler som tilhører Kristus. – Mt 10: 40–42; Mr 9: 41, 42.

Hvem man ikke skal vise gjestfrihet. Ifølge Bibelen er det noen som de kristne ikke skal være gjestfrie mot. «Enhver som trenger seg fram og ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. . . . Hvis noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem og hils ikke på ham. For den som hilser på ham, er delaktig i hans onde gjerninger.» (2Jo 9–11) Å ha en slik person hjemme hos seg eller omgås vennskapelig med ham i andre sammenhenger ville være farlig for ens egen åndelighet, og det ville faktisk innebære at man så gjennom fingrene med hans  handlemåte. Det ville dessuten gi andre et uriktig inntrykk og føre skam over menigheten. Dette prinsippet blir også uttrykt i Romerne 16: 17, 18, i Matteus 7: 15 og i 1. Korinter 5: 11–13.

Herberger og andre overnattingssteder. Oldtidens herberger var øyensynlig ikke noe særlig annet enn steder hvor reisende kunne få husly, og hvor det også var plass til dyrene deres, noe à la de såkalte karavaneseraiene. Det overnattingsstedet hvor Josefs halvbrødre stanset på veien tilbake fra Egypt til Kanaan (1Mo 42: 27; 43: 21), og det stedet hvor en engel viste seg for Moses’ hustru Sippora (2Mo 4: 24), kan ha vært slike herberger.

Det later til at noen prostituerte drev overnattingssteder. Skjøgen Rahab i Jeriko gav husly til de to speiderne som Josva sendte ut, og hun viste dem vennlighet og gjestfrihet ved å skjule dem for forfølgerne. (Jos 2: 1–13) Samson tok inn hos en prostituert kvinne i Gaza og ble der til midnatt; han ventet på en anledning til å ydmyke filisterne ved å bære vekk byporten. – Dom 16: 1–3.

Noen av herbergene i Palestina i det første århundre e.v.t. var tydeligvis mer bekvemt innrettet. De tilbød ikke bare nattely, men også mat og annen forpleining til bestemte priser. Den barmhjertige samaritan i en av Jesu lignelser viste gjestfrihet ved å betale av sine egne midler for at en skadet mann skulle få forpleining på et herberge. – Lu 10: 30–35.

Gjesten. Selv om gjester ble behandlet med den største høflighet og respekt, ble det også forventet at de overholdt visse regler for takt og tone. Noe av det mest skammelige man kunne gjøre, var for eksempel å spise av en annens mat for så å forråde ham eller volde ham skade. (Sl 41: 9; Joh 13: 18) En gjest skulle ikke ta seg den frihet overfor verten eller de øvrige gjestene at han tok den mest fremtredende plassen, men skulle la det være opp til verten å avgjøre hvem som skulle sitte der. (Lu 14: 7–11) Han skulle heller ikke trekke for store veksler på vertens gjestfrihet ved å bli for lenge eller komme for ofte. (Ord 25: 17) Det er verdt å merke seg at Jesus alltid gav de tilstedeværende del i åndelige velsignelser når han nøt noens gjestfrihet. (Lu 5: 27–39; 19: 1–8) Han ville at de disiplene han sendte ut, skulle gjøre noe lignende, og sa derfor til dem at de, når de kom inn i en by, skulle bli i et hus hvor de ble vist gjestfrihet, og ikke ’stadig flytte fra hus til hus’. De skulle altså ikke prøve å finne fram til andre som kunne gi dem flere bekvemmeligheter, bedre traktering eller flere materielle ting. – Lu 10: 1–7; Mr 6: 7–11.

Apostelen Paulus, som reiste mye, og som ble vist gjestfrihet av mange av sine kristne brødre, passet på så han ikke ble en økonomisk byrde for noen av dem. Han brukte en god del av sin tid på verdslig arbeid, og han framsatte regelen: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke spise.» (2Te 3: 7–12; 1Te 2: 6) På grunn av dette hadde Paulus et svar å komme med til ’de overmåte fine apostlene’ i Korint, som anklaget Paulus for å utnytte de kristne i menigheten der. (2Kt 11: 5, 7–10) Han kunne rose seg av at han hadde meddelt dem det gode budskap fullstendig vederlagsfritt og ikke engang hadde tatt imot det som han hadde rett til som apostel og som en tjener for Gud. – 1Kt 9: 11–18.

Unngå hyklersk gjestfrihet. I Ordspråkene 23: 6–8 gis det en advarsel mot å ta imot en hyklersk, påtatt form for gjestfrihet: «Spis ikke maten til den som har et gjerrig øye [bokst.: «et ondt øye»], og begjær ikke hans velsmakende retter. For som en som har gjort beregninger i sin sjel, slik er han. ’Spis og drikk,’ sier han til deg, men hans hjerte er ikke med deg. Din matbit som du har spist, den kommer du til å spy ut, og du vil ha spilt dine liflige ord.» En slik person gir ikke bort noe uten videre, men venter noe til gjengjeld. Han er beregnende og kommer kanskje med en hjertelig invitasjon, men har en baktanke med det. Hvis man spiser av maten hans – og særlig hvis man begjærer hans velsmakende retter, så man får et ønske om å nyte dem igjen – lar man ham få en viss makt over en. Man kan da komme til å synes det er vanskelig å avslå hvis han ber en om noe, og man kan komme opp i problemer. I så fall vil man vemmes ved at man i det hele tatt spiste hos vedkommende, og de liflige ordene man sa, som skulle fremme åndeligheten og bidra til å bygge opp vennskapet, vil så absolutt være forspilt. – Jf. Sl 141: 4.