Det er usikkert hva dette navnet betyr.

1. En etterkommer av Ruben. – 1Kr 5: 3, 4.

2. Navnet forekommer i Esekiels bok, i kapitlene 38 og 39, hvor det er brukt om lederen for et uværslignende, multinasjonalt angrep mot Guds folk. Angrepet kommer etter at Jehova har samlet inn sitt folk fra nasjonene og har latt det vende tilbake til de herjede «Israels fjell». Fordi folket bor trygt, men tilsynelatende uten beskyttelse, og fordi det nyter stor velstand, lar Gog seg lokke til å rette et ondsinnet, altomfattende angrep mot det. Han samler en veldig hær fra mange nasjoner til dette angrepet. Men det viser seg at angrepet utløser Jehovas vrede, og Gog og hele hans hop lider et katastrofalt nederlag og blir tilintetgjort. Likene av Gogs menn blir til føde for fugler og ville dyr, og knoklene blir begravet i den dalen som nå får navnet Gog-hopens dal (ordr.: «Hamon-Gogs dal»).

Hvem som står bak angrepet, og hensikten med det. Angrepet har sitt utspring langt borte fra Israels land. Gog kommer fra «Magogs land», som ligger i «de fjerneste områder i nord». (Ese 38: 2, 15) Han er «øverste høvding [«storfyrste», NO, AT; «øverste fyrste», KJ, RS] over Mesjek og Tubal». (Ese 38: 2, 3) Noen oversettelser har her ordlyden «fyrsten over Ros [Rosj], Mesek [Mesjek] og Tubal» (EN, AS, JB); man har altså oppfattet «Rosj» [hebr. for «hode; overhode; øverste»] som navnet på et land eller et folk. Det er imidlertid ikke nevnt noe land eller folk med dette navnet andre steder i Bibelen. Mesjek og Tubal, og også Magog, er navn som ble gitt noen av Jafets sønner (1Mo 10: 2), og de tre landene som hadde disse navnene, lå nord for Israel. (Se MAGOG nr. 2; MESJEK nr. 1; TUBAL.) Blant angrepsstyrkene nordfra nevnes også Gomer og Togarma, som antas å ha vært stamfedrene til henholdsvis kimmerierne og armenerne; også disse var jafetiske. Persia, som også var befolket av jafetitter, lå mot nordøst. Men sammensvergelsen omfattet også noen av Kams etterkommere, som kom fra sør: Etiopia og Put i Afrika. (Ese 38: 4–6, 15) Gog spiller altså rollen som hærfører for en massiv angrepsstyrke som har til hensikt å knuse Jehovas folk, som blir presset som i en skruestikke.

Det sies om Israel at det «bor på jordens midtpunkt [bokst.: navle]». (Ese 38: 12) Det gamle Israel lå ikke bare sentralt i forhold til det eurasiske og det afrikanske kontinent, men også i den forstand at det var sentret for den rene tilbedelse av den sanne Gud; Gud betraktet det som «pupillen i sitt øye». – 5Mo 32: 9, 10; Sak 2: 8.

Jehova sier at han vil ’sette kroker i Gogs kjever’ og føre ham ut til dette angrepet. (Ese 38: 4; jf. 2Kg 19: 20, 21, 28.) Profetien viser imidlertid tydelig at dette er noe som Gog allerede har et sterkt ønske om; det sies at det er en plan som oppstår i hans eget hjerte. (Ese 38: 10, 11) Jehova drar ikke desto mindre Gog ut ved å gjenreise det folket som hans navn er nevnt over, og gi det stor velstand. Dette får Gog til å vise sin ondsinnethet mot Guds folk, og han slår villig inn på en kurs som bringer en hurtig tilintetgjørelse over ham og alle hans medsammensvorne. Ved å bekjempe og tilintetgjøre Gog og hans styrker opphøyer og  helliger Jehova sitt eget navn for alles øyne. – Ese 38: 12–23; 39: 5–13, 21, 22; jf. Joe 3: 9–17.

Hvem Gog er. De landene og folkene som er nevnt i den profetien som dreier seg om Gog, er kjent fra andre steder i Bibelen og til en viss grad fra den verdslige historie. Forsøk som er blitt gjort på å knytte navnet Gog til en historisk kjent jordisk hersker, har imidlertid ikke lyktes. Det alternativet som oftest er blitt nevnt, er Gyges, kongen i Lydia i det vestlige Lilleasia, i assyrerkongen Assurbanipals annaler kalt Guggu. (Ancient Records of Assyria and Babylonia av D. Luckenbill, 1927, bd. II, s. 297, 351, 352) Men Gyges døde flere tiår før Esekiels profeti ble skrevet, så denne identifikasjonen må avvises. Profetien tidfester dessuten Gogs angrep med slike uttrykk som «i årenes siste del» og «i dagenes siste del». (Ese 38: 8, 16; jf. Jes 2: 2; Jer 30: 24; 2Ti 3: 1.) Navnet Gog er således åpenbart kryptisk og symbolsk og ikke navnet på en kjent jordisk konge eller leder.

De bibelske vitnesbyrd peker i retning av en oppfyllelse i løpet av en tidsperiode som kalles «endens tid». (Da 11: 35; 12: 9; jf. Åp 12: 12.) Det er alminnelig enighet blant bibelkommentatorer om at profetien gjelder den tiden da det messianske rike hersker. The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge kommenterer for eksempel dette slik: «Gog framstår som den som leder de fiendtlig innstilte verdensmaktenes siste angrep mot Guds rike.» (Redigert av S. Jackson, 1956, bd. V, s. 14.) Man kjenner ikke til at profetien har fått noen oppfyllelse på det kjødelige Israel. Oppfyllelsen i «dagenes siste del» gjelder logisk nok det åndelige Israel, den kristne menighet (Ro 2: 28, 29; Ga 6: 16), hvis medlemmer ifølge apostelen Paulus er barn av og blir ledet av «det Jerusalem som er der oppe». (Ga 4: 26) Dette er faktorer som hjelper en til å identifisere Gog.

Åpenbaringsboken gir ytterligere ledetråder. I profetiske syner i denne boken er det forutsagt at den symbolske dragen, Satan Djevelen, intensiverer forfølgelsen av den kristne menighet. Dette skulle skje etter at han og hans demoner var blitt kastet ut av himmelen og ned til jordens nærhet, noe som Guds rike ved Jesus Kristus skulle utrette når Kristus begynte å utøve kongemakt. (Åp 12: 5–10, 13–17) Sentralt i disse synene står også det at jordiske nasjoner samler seg mot Gud, hans Sønn og hans trofaste tjenere på jorden, og at disse fiendtligsinnete styrkene blir fullstendig beseiret og tilintetgjort. (Åp 16: 13–16; 17: 12–14; 19: 11–21) Også det at fuglene holder festmåltid på likene av Kristi rikes fiender, finner sin parallell her. – Sml. Ese 39: 4, 17–20 med Åp 19: 21.

Profetien hos Esekiel om Gog peker således fram til et ondsinnet, verdensomfattende angrep mot Guds folk. Selv om Gog tydeligvis står for en koalisjon av nasjoner som foretar angrepet, vil Satan Djevelen befinne seg bak kulissene og tilrettelegge angrepet. Det er dette angrepet som utløser den fullstendige tilintetgjørelse av Satans hærstyrker ved de fryktinngytende krefter som Gud rår over. – Ese 38: 18–22.

Begravelsen av Gogs hop. Begravelsen av «Gog og hele hans hop» finner sted i «den dalen som en drar gjennom øst for havet». (Ese 39: 11) Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85 har her ordlyden «Abarim-dalen øst for Dødehavet». Navnet Abarim brukes i 4. Mosebok 33: 47, 48 om fjellene øst for Dødehavet. (Se ABARIM.) I dette området finnes det to dype daler eller kløfter, nemlig Arnon-elvedalen og Zered-elvedalen. Arnon-elvedalen er 3 km bred øverst og 520 m dyp. Zered-elvedalen er enda mer imponerende med sine 1190 m høye, steile kanter. Begge disse dalene ville kunne brukes som bilde på dette profetiske gravstedet. Arnon-elvedalen ligger rett øst for Dødehavet, mens Zered-elvedalen, den av de to dalene hvor det var mest ferdsel, ligger mot sørøst. En annen mulighet er at det ikke siktes til noen bestemt dal, ettersom hele beskrivelsen er symbolsk. I Åpenbaringen finner man også en viss parallell til denne begravelsen i en dyp dal ved Dødehavet i beskrivelsen av hvordan motstanderne av Guds rike blir fjernet ved at de blir kastet i den symbolske ildsjøen, og, for Satans vedkommende, ved at han blir kastet i avgrunnen. – Åp 19: 20; 20: 1–3.

Er Gog i Åpenbaringen identisk med Gog i Esekiels bok?

3. Åpenbaringen 20: 8 omtaler også «Gog og Magog». Det blir sagt at begge navnene betegner «de nasjoner som er ved jordens fire hjørner», som lar seg forlede av Satan etter at han er blitt sluppet løs fra den symbolske «avgrunnen». Ettersom andre skriftsteder viser at Kristi tusenårige styre gjør ende på alle nasjonale regjeringer og skillelinjer (Da 2: 44; 7: 13, 14), ser det ut til at det med «nasjoner» her siktes til resultatet av et opprør mot Kristi verdensomfattende herredømme. Disse ’nasjonene’ rykker fram «over jordens bredde» og omringer «de helliges leir og den elskede by». Dette skjer etter Kristi  Jesu tusenårige styre over jorden. – Åp 20: 2, 3, 7–9.

Bruken av navnene «Gog og Magog» tjener tydeligvis til å få fram at det er visse likheter mellom denne situasjonen etter tusenårsriket og det angrepet som kommer tidligere. Både i Esekiels bok og i Åpenbaringen er motstanderne tallrike (i Åpenbaringen sies det at de er «som havets sand», altså et ubestemt antall); i begge tilfeller er angrepet et resultat av en omfattende sammensvergelse og er rettet mot Guds tjenere i en tid da de nyter stor velstand. Det er med andre ord svært passende at betegnelsen «Gog og Magog» er brukt om dem som blir forledet til å gjøre opprør etter tusenårsriket. Deres endelikt blir fullstendig tilintetgjørelse. – Åp 20: 8–10, 14.