Et sted til å begrave en død i, eller hvor en død er begravet. I dag tenker man gjerne på graver i jorden, men blant hebreerne og andre orientalere var det også vanlig å bruke naturlige huler og uthogde gravkamre. Det alminneligste ordet for grav eller gravsted på hebraisk er qẹver, som ble brukt både om enkeltstående graver og om gravplasser hvor mange ble begravet. (1Mo 23: 7–9; Jer 8: 1; 26: 23) Det beslektede ordet qevurạh kan, i likhet med qẹver, betegne enten en grav i jorden eller en uthogd grav. – 1Mo 35: 20; 1Sa 10: 2.

Det alminnelige ordet for grav på gresk er tạfos (Mt 28: 1), og det tilhørende verbet (thạpto) betyr «å begrave». (Mt 8: 21, 22) Mnẹma (Lu 23: 53) er gjengitt med «gravsted» og mnemeion (Lu 23: 55) med «minnegrav».

Ettersom disse hebraiske og greske ordene betegner enkeltstående graver eller gravsteder, forekommer de ofte i flertall og betegner da mange slike enkeltgraver. De skiller seg således ut fra det hebraiske ordet sjeʼọl og det tilsvarende greske ordet haides, som betegner menneskehetens felles grav, eller graven generelt, og som derfor alltid står i entall. Derfor har man i mange moderne oversettelser ikke fulgt den praksis å oversette sjeʼọl og haides med «helvete», «grav» og andre uttrykk om hverandre, slik det er gjort i King James Version. I de fleste norske oversettelser har man benyttet uttrykket «dødsriket» konsekvent, mens ordene ganske enkelt forekommer transkribert i Ny verden-oversettelsen. – Se HADES; SJEOL.

 Ettersom det framstilles slik at de døde kommer til Sjeol når de blir lagt i graven, brukes ord og uttrykk som har med gravsteder å gjøre, noen ganger som paralleller til Sjeol, men aldri i nøyaktig samme betydning. – Job 17: 1, 13–16; 21: 13, 32, 33; Sl 88: 3–12.

I Romerne 3: 13 siterer Paulus Salme 5: 9, idet han sammenligner de ondes og svikefulles strupe med «en åpnet grav». Akkurat som en åpnet grav blir fylt med død og forderv, åpner slike menneskers strupe seg for tale som er dødbringende og fordervet. – Jf. Mt 15: 18–20.

Det var vanlig å hvitkalke graver, slik at folk ikke ved et uhell skulle røre ved en grav og bli uren. Gravene omkring Jerusalem ble hvitkalket en måned før påsken, så folk unngikk å røre ved dem av vanvare og bli urene til denne spesielle høytiden. Jesus brukte denne skikken som grunnlag for en illustrasjon hvor han fikk fram at de skriftlærde og fariseerne nok så rettferdige ut utvendig, men innvendig var «fulle av hykleri og lovløshet». – Mt 23: 27, 28.

Selv om døden sammenlignes med et sted som mennesker med rette ønsker utfrielse fra, henleder Job oppmerksomheten på mennesker som er så fortvilt fordi de mangler et klart håp eller en klar forståelse av Skaperens hensikter, at de søker døden og «jubler fordi de finner et gravsted». (Job 3: 21, 22) En slik innstilling danner en skarp kontrast til innstillingen til de menneskene som har viet sitt liv til tjenesten for Skaperen, og som tillitsfullt har grepet håpet om en oppstandelse. – Sl 16: 9–11; Apg 24: 15; Flp 1: 21–26; 2Ti 4: 6–8; He 11: 17–19; se BEGRAVELSE, GRAVSTEDER. Se også GROP, GRAV, FALLGRAV, GRAVENS DYP.