Det hebraiske ordet gevụl betyr «grense». Det kan også betegne det området eller landet som ligger innenfor grensen. Josva 13: 23 sier således: «Og Rubens sønners grense [gevụl] ble Jordan; og dette området [ughevụl] var Rubens sønners arv.»

Grenser fastsatt av Jehova. Før den verdensomfattende vannflommen hadde Gud vist det første menneskepar ut av Edens hage, slik at de måtte holde til utenfor den (1Mo 3: 23, 24), han hadde forvist Kain fra den «jorden» som Abels blod ’ropte’ fra (1Mo 4: 10, 11), og han hadde etter hvert fastsatt en periode på «hundre og tjue år» (1Mo 6: 3) da menneskene skulle få fortsette å bo på jorden før det store flertall skulle bli tilintetgjort (1Mo 6: 13). Han befalte at de som overlevde flommen, skulle ’fylle jorden’, og da det ble gjort et forsøk på å forhindre at menneskene spredte seg utover jorden, forpurret Gud dette og tvang menneskene til å etterkomme befalingen. – 1Mo 9: 1, 19; 11: 1–9.

Noen hundre år senere gav Gud Abraham og hans ætt løfte om et bestemt land med bestemte grenser. (1Mo 15: 18–21; 2Mo 23: 31) Gud tillot at kanaaneerne i det lovte land ble boende der i en forutsagt periode på «fire hundre år», og så, når «amorittenes misgjerning» var fullendt, skulle han sørge for at de ble drevet ut. (1Mo 15: 13–16) På den annen side bestemte Jehova Gud også at israelittene ikke skulle krenke Edoms, Moabs og Ammons grenser, ettersom disse nasjonene nedstammet fra slektninger av israelittenes forfedre. (5Mo 2: 4, 5, 18, 19) På bakgrunn av dette kan man forstå ordene i 5. Mosebok 32: 8, i en sang av Moses: «Da Den Høyeste gav nasjonene en arv, da han skilte Adams sønner fra hverandre, gikk han i gang med å fastsette folkenes grense med henblikk på antallet av Israels sønner.»

Det var på grunnlag av Jehovas suverene rett til å fastsette slike grenser at dommeren Jefta senere forsvarte Israels rett til sitt gudgitte land. (Dom 11: 12–15, 23–27) Men fordi Israel ikke helhjertet adlød Jehovas befalinger, tillot Jehova at noen av de fiendtlige folkeslagene fortsatte å holde til innenfor Israels grenser (4Mo 33: 55; Dom 2: 20–23), og det var først i kong Davids regjeringstid, ca. 400 år etter at israelittene hadde inntatt Kanaan, at Israel underla seg hele det området som lå innenfor de grensene som var angitt i løftet. – 2Sa 8: 1–15.

I samsvar med sin tidligere advarsel tillot Jehova til slutt at hedenske nasjoner krenket det lovte lands grenser og førte israelittene i landflyktighet, som straff fordi folket hadde gjort seg skyldig i frafall. (5Mo 28: 36, 37, 49–53; Jer 25: 8–11) Ved sine profeter Jesaja, Jeremia, Esekiel og Daniel forutsa Gud verdensrikenes oppkomst og fall fra Babylon og framover, i riktig rekkefølge. (Jes 13: 1 til 14: 4; 44: 28 til 45: 5; Jer 25: 12–29; Ese 21: 18–27; Da 2, 7, 8 og 11: 1 til 12: 4) Selv om Jehova har tillatt at de politiske nasjoner har eksistert og hatt herredømme over jorden i ’en fastsatt tidsperiode’, har han også forutsagt at de til slutt skal bli tilintetgjort, og at grensene for deres politiske områder skal viskes ut, noe som skal skje ved det messianske rike. – Da 2: 44; jf. Åp 11: 17, 18; 19: 11–16.

«De fastlagte grenser» for menneskenes bosetning. Paulus sa til sine atenske tilhørere at Gud «bestemte de fastsatte tider og de fastlagte grenser [gr. horothesịas, bokst.: «grensesettinger»] for menneskenes bosetning». (Apg 17: 26) En lignende tanke kommer fram i Salme 74: 17, hvor det sies om Skaperen: «Det var du som fastsatte alle jordens grenser; sommer og vinter – du formet dem.» Den Høyeste har tilveiebrakt naturlige grenser som elver, innsjøer, hav og fjell, som har betydning for hvor mennesker har bosatt seg. – Jf. Jer 5: 22.

Israels stammegrenser. (KART: bd. 1, s. 744) På den tiden da Israel erobret det lovte land, hadde stammene Ruben og Gad og halve Manasse stamme allerede fått sine arvelodder, på «denne siden av Jordan, mot soloppgangen». (4Mo 32: 1–5, 19, 33–42; 34: 14, 15; Jos 13: 8–13, 15–32) Etter at israelittene hadde ført krig i seks år for å undertvinge kanaaneerne, kom tiden for å fastsette stammegrensene vest for Jordan for de øvrige ni stammene og den andre halvparten  av Manasse stamme. Josva, presten Eleasar og en høvding fra hver stamme ble utpekt av Jehova til å utgjøre et utvalg som skulle føre tilsyn med utskiftingen av landet. (4Mo 34: 13–29; Jos 14: 1) Den framgangsmåten som ble fulgt, var i tråd med en befaling som Gud tidligere hadde gitt til Moses: «Når det er et stort antall, skal du øke arven, og når det er et lite antall, skal du minske arven. Hver enkelts arv skal bli gitt ham i forhold til hans registrerte. Bare ved loddkasting skal landet fordeles.» – 4Mo 26: 52–56; 33: 53, 54.

Det ser således ut til at fordelingen av landet stammene imellom ble styrt av to faktorer: resultatet av loddkastingen og stammenes størrelse. Det kan være at loddkastingen bare angav nokså omtrentlig hvor den enkelte stammes arvelodd skulle ligge, for eksempel om den skulle være nord, sør, øst eller vest i landet, langs kysten eller i fjellområdet. Ettersom det var Jehova som ledet loddkastingen, bidrog denne framgangsmåten til at man unngikk misunnelse og stridigheter stammene imellom. (Ord 16: 33) På denne måten kunne Jehova Gud også lede det hele slik at stammenes plassering stemte med den inspirerte profetien som patriarken Jakob hadde uttalt på sitt dødsleie. – 1Mo 49: 1–33.

Etter at en stammes geografiske plassering var blitt avgjort ved loddkasting, ble det antageligvis nødvendig å avgjøre hvor stort dens område skulle være, på grunnlag av den andre faktoren: stammens relative størrelse. «Dere skal fordele landet mellom dere som en eiendom ved loddkasting etter deres slekter. For den folkerike skal dere øke arven, og for den folkefattige skal dere minske arven. Det loddet faller på for ham, det skal bli hans.» (4Mo 33: 54) Den generelle geografiske beliggenheten, som var blitt avgjort ved loddkastingen, stod fast, men arveloddens størrelse kunne justeres etter behov. Da det viste seg at Judas område var for stort, ble det således minsket ved at Simeons stamme fikk deler av det. – Jos 19: 9.

Det at arven ble økt eller minsket, hadde tydeligvis ikke bare med areal å gjøre, for Dans stamme, som var den nest folkerikeste, fikk et av de minste områdene. Andre faktorer kan ha blitt vurdert, for eksempel antall byer, hva slags terreng det var i området, og jordsmonnets kvalitet. – Jf. Jos 17: 14–18.

Etter at grensene for stammenes områder var blitt fastsatt, kunne de enkelte familier få tildelt eiendommer, noe som øyensynlig ikke ble gjort ved loddkasting, men under ledelse av det utnevnte utvalget som bestod av Eleasar, Josva og høvdingene. (Jos 17: 3, 4) Det sies således i 5. Mosebok 19: 14 at man ikke skulle flytte sin nestes grensemerker, «når stamfedrene [hadde] fastsatt grensene i [ens] arvelodd». – Se GRENSEMERKE.

Beretningen om delingen av området vest for Jordan viser at de første loddene tilfalt Juda (Jos 15: 1–63), Josef (Efraim) (Jos 16: 1–10) og den halvdelen av Manasse som bosatte seg vest for Jordan (Jos 17: 1–13), og deres grenser og byer blir regnet opp. Det kan se ut til at arbeidet med å fordele landet så ble avbrutt for en tid, ettersom beretningen nå sier at Israels leir ble flyttet fra Gilgal til Sjilo. (Jos 14: 6; 18: 1) Det blir ikke opplyst hvor lang tid som gikk, men det fortelles at Josva til slutt irettesatte de gjenstående sju stammene for den trege holdningen de viste til det å bosette seg i resten av landet. (Jos 18: 2, 3) Det er blitt gitt forskjellige forklaringer på denne holdningen hos de sju stammene, og noen kommentatorer har anført at det at man nå hadde tatt et stort krigsbytte under erobringen, samtidig som det ikke var noen overhengende fare for angrep fra kanaaneernes side, kan ha fått de sju stammene til å føle at det ikke hastet så veldig med å ta resten av landet i besittelse. Noe som kan ha bidratt til nølingen, var at man noen steder stod overfor fiender som kunne øve sterk motstand. (Jos 13: 1–7) Israelittene kan dessuten ha visst betraktelig mindre om denne delen av det lovte land enn om den delen som allerede var blitt fordelt.

For å sette fart i sakene sendte Josva ut en delegasjon på tjueen mann, tre fra hver av de sju stammene, for å «kartlegge landet i sju deler», og da mennene hadde ’kartlagt det etter byer’, trakk Josva lodd for dem for å få Jehovas avgjørelse. (Jos 18: 4–10) De enkelte arveloddene er beskrevet i Josva 18: 11 til 19: 49.

Levi stamme, prestestammen, fikk ikke tildelt noe bestemt område som arvelodd, men fikk 48 byer med beitemarker rundt omkring i de øvrige stammenes områder. – Jos 13: 14, 33; 21: 1–42.

Andre grenser. Ved hjelp av lovpakten ’skilte Gud Israel ut’ som sitt utvalgte folk i 1545 år (3Mo 20: 26), men ved sin Sønns offerdød tilintetgjorde han den billedlige «skillemuren» mellom jødene og andre folk, idet han avskaffet Loven med dens bud. I Efeserne 2: 12–16 hentyder Paulus til den skillemuren (soreg) som fantes på tempelområdet. Ettersom det for ikke-jøder var dødsstraff for å gå innenfor denne grensen, passet det godt for Paulus å bruke den som et bilde på det skille som lovpakten skapte.

 Under den nye pakt som Kristus Jesus var mellommann for, ble det dannet et åndelig skille som hadde langt større virkning enn noen geografisk grense, et skille mellom den kristne menighets åndelige nasjon og resten av menneskeheten. (Joh 17: 6, 14–19; 1Pe 2: 9–11) Jehova hadde på et mye tidligere tidspunkt profetert om at han skulle bygge Sion med kostbare edelstener og lage alle dets grenser av «nydelige steiner», og Jesus siterte fra et vers i denne profetien og anvendte det på dem som ble hans disipler. (Jes 54: 12, 13; Joh 6: 45; jf. Åp 21: 9–11, 18–21.) Disse åndelige grensene skal ikke krenkes, og Gud advarer om at de som går til angrep på Guds folk, skal bli tilintetgjort. – Sml. Jes 54: 14, 15; 60: 18 med 1Kt 3: 16, 17.

På den annen side kreves det av dem som utgjør denne åndelige nasjonen, at de holder seg innenfor dens område, idet de respekterer de moralske grensene som er fastsatt (1Kt 5: 9–13; 6: 9, 10; 1Te 4: 3–6), og de åndelige grensene som skiller dem fra falsk tilbedelse og den verdslige ordning (2Kt 6: 14–18; Jak 4: 4; Åp 18: 4), samt de bestemmelser som er truffet angående det rette forhold mellom kristne og «de høyere myndigheter», det vil si de nåværende styresmakter (Ro 13: 1, 5; 1Pe 2: 13–16; Apg 4: 19, 20; 5: 29), mellom mann og hustru (1Kt 7: 39; 1Pe 3: 1, 7) og på mange andre av livets områder.

Paulus viser også at det var fastsatt grenser mellom de områdene som forskjellige hadde fått tildelt for å forkynne i. – 2Kt 10: 13–16.