Et språk som hører med til den indoeuropeiske språkfamilien. (Hebraisk tilhører den semittiske språkfamilien.) Bibelens kristne skrifter (med unntak av Matteusevangeliet) ble opprinnelig skrevet på gresk. (Matteusevangeliet ble først skrevet på hebraisk.) Den første komplette oversettelsen av Bibelens hebraiske skrifter, Septuaginta, var en oversettelse til gresk. Gresk er et flekterende språk, et bøyningsspråk, som byr på et mangfold av uttrykksmuligheter ved den måten ordstammer, forstavelser og endelser blir brukt på.

Koiné. Koiné, eller fellesgresk, var i bruk i perioden fra omkring 300 f.v.t. til omkring 500 e.v.t. Koiné er en blanding av forskjellige greske dialekter med den attiske som den mest dominerende. Koiné ble et internasjonalt språk. Det hadde den spesielle fordel framfor de andre språkene på den tiden at det ble forstått nesten overalt. Ordet koiné betyr «felles» og betegner et fellesspråk, eller en dialekt som alle har felles. Hvor utbredt bruken av koiné var, framgår av at forordninger fra keiserlige stattholdere og fra det romerske senat ble oversatt til koiné og deretter kunngjort i hele det romerske rike. Den anklagen som ble satt opp over Jesu Kristi hode da han ble pælfestet, ble således ikke bare skrevet på embetsspråket latin og på hebraisk, men også på gresk (koiné). – Mt 27: 37; Joh 19: 19, 20.

Om bruken av det greske språk i fortidens Israel sier en ekspert: «Selv om størstedelen av det jødiske folk avviste hellenismen og dens ytringsformer, unngikk man på ingen måte å ha samkvem med grekere og benytte seg av det greske språk. . . . De palestinske lærerne så med velvilje på den greske oversettelsen av De hellige skrifter og betraktet den som et redskap til å formidle sannheten til hedningene.» (Hellenism av N. Bentwich, 1919, s. 115) Hovedformålet med den greske oversettelsen Septuaginta var imidlertid at den skulle være til gagn for jødene, spesielt for dem som var i diasporaen, det vil si, for dem som var spredt omkring og ikke lenger behersket hebraisk fullt ut, men som var fortrolig med gresk. Gamle hebraiske ord og uttrykk som hadde tilknytning til jødisk gudsdyrkelse, ble etter hvert erstattet av betegnelser av gresk opprinnelse. Det greske ordet synagogẹ, som betyr «sammenføring; forsamling», er for eksempel blitt antatt av jødene.

Koiné benyttet av inspirerte kristne skribenter. De som skrev ned de inspirerte kristne skrifter, var opptatt av at deres budskap skulle nå fram til og bli forstått av alle mennesker. Derfor benyttet de seg ikke av klassisk gresk, men av koiné. Alle disse skribentene var selv jøder. Selv om de var semitter, var de ikke interessert i å utbre den semittiske kultur, men den rene kristendoms sannhet, og ved hjelp av det greske språk kunne de nå ut til flere mennesker. Derved kunne de også lettere ’gjøre disipler av mennesker av alle nasjonene’, slik de hadde fått befaling om. (Mt 28: 19, 20) I koiné hadde de også et fint redskap til å uttrykke de tanker de ønsket å formidle, på en nøyaktig og nyansert måte.

De inspirerte kristne skribentene tilførte koiné kraft, verdighet og varme på grunn av det opphøyde budskapet de formidlet. Greske ord fikk en rikere, vektigere og mer åndelig betydning gjennom den sammenhengen de stod i når de ble brukt i de inspirerte skrifter.

Alfabetet. Alle de nåværende europeiske alfabeter stammer enten direkte eller indirekte fra det greske alfabet. Men det var ikke grekerne som oppfant alfabetet. De lånte det fra semittene. Dette framgår tydelig av at bokstavene i det greske alfabetet (fra omkring 600-tallet f.v.t.) tilsvarte de hebraiske bokstavene (fra omkring 700-tallet f.v.t.). Bokstavenes rekkefølge var også stort sett den samme. Dessuten uttales noen av bokstavenes navn temmelig likt, for eksempel ạlfa (gresk) og ʼạlef (hebraisk), bẹta (gresk) og beth (hebraisk), dẹlta (gresk) og dạleth (hebraisk). Koiné hadde 24 bokstaver. Da grekerne tilpasset det semittiske alfabetet til gresk, gjorde de en verdifull tilføyelse ved at de tok de hebraiske konsonantene som det ikke fantes motstykker til på gresk (ʼạlef, heʼ, cheth, ʽạjin, waw og jodh), og brukte dem til å representere vokalene a, e (kort), e (lang), o, y og i.

Ordforrådet. Det greske ordforrådet er temmelig rikt og gir brukerne mulighet til å uttrykke seg presist. De som skriver gresk, har tilstrekkelig med ord til rådighet til å få fram akkurat den betydningsnyansen de ønsker. På gresk skjelnes det for eksempel mellom gnọsis, vanlig kunnskap (1Ti 6: 20), og epịgnosis, en mer inngående kunnskap (1Ti 2: 4), og mellom ạllos, som betyr «en annen» av samme slag (Joh 14: 16), og hẹteros, som betyr «en annen» av et annet slag (Ga 1: 6). Mange språk er blitt mer presise og nøyaktige i sin uttrykksform ved at de har opptatt i seg greske ord og røtter.

Substantiver. Substantiver bøyes etter kasus, kjønn og tall. Pronomener og adjektiver blir bøyd i samsvar med det eller de ordene de står i stedet for, viser til eller beskriver.

Kasus. Man regner vanligvis med at koiné hadde fem kasus – bøyningsformer som viser ordets funksjon i setningen. (Noen språkforskere  regner med åtte.) I norsk bokmål er kasus ikke lenger i levende bruk, bortsett fra genitiv (eieform). (Noen pronomener har imidlertid to kasus: subjektsform og objektsform [jeg/meg, osv.].) Det at koiné har flere kasus, og at hver kasus vanligvis krever en særskilt form eller endelse, gjør dette språket langt mer komplisert enn norsk i denne henseende.

Artikkelen. På norsk har man både en ubestemt artikkel (en, ei, et) og en bestemt artikkel. Substantivets bestemte artikkel er etterhengt (gutten, jenta, barnet), mens adjektivets bestemte artikkel er foranstilt (den kloke mannen, det vakre bildet, de gamle bøkene). Koiné har bare den bestemte artikkelen, ὁ (ho), som er foranstilt og blir bøyd etter kasus, kjønn og tall i likhet med substantivene.

Den greske artikkelen blir brukt foran både substantiver, infinitiver, adjektiver, adverb, ordgrupper, leddsetninger og helsetninger. Et eksempel på at artikkelen på gresk blir brukt sammen med et adjektiv, finner vi i Johannes 10: 11, hvor en ordrett gjengivelse ville lyde slik: «Jeg er hyrden den gode.» Dette er sterkere uttrykt enn bare: «Jeg er den gode hyrde.» Det er som å sette «gode» i kursiv.

Et eksempel på at artikkelen på gresk blir brukt foran en leddsetning, finner vi i Romerne 8: 26, hvor artikkelen i intetkjønn står foran setningsdelen «hva vi bør be om i samsvar med det vi har behov for». Ordrett står det «det . . . hva vi bør be om». (Int) Den bestemte artikkelen tjener til å framheve det som følger.

Verb. Greske verb er bygd opp av en rot, ofte utvidet til en stamme, med tilføyelse av forskjellige formativer (prefikser, infikser, suffikser, avlyd). De bøyes etter genus (også kalt diatese: aktiv, medium, passiv), modus (indikativ, imperativ, konjunktiv, optativ), tempus («tid»), person og tall. Det er vanskeligere å sette seg inn i greske verb enn i substantivene. Nyere forskning har ført til en bedre forståelse av koiné, spesielt når det gjelder verb, og dette har gjort det mulig for oversettere å gjengi De kristne greske skrifter på en bedre og mer presis måte enn i de eldre oversettelsene. Noen interessante trekk ved greske verb og deres betydning for forståelsen av Bibelen blir behandlet i de følgende avsnittene.

Genus (diatese). Norske verb har bare to genera, nemlig aktiv (f.eks.: «han vasker [noe]») og passiv (f.eks.: «han blir vasket»). I tillegg til aktiv og passiv har gresk en genus som kalles medium. I medium er subjektets handling rettet mot subjektet selv, slik som ved refleksive verb på norsk (f.eks.: «han vasker seg»). Medium er en verbalform som gjerne uttrykker subjektets personlige engasjement i handlingen.

Medium ble også brukt i intensiv betydning, omtrent som når noe settes i kursiv på norsk. Da Paulus fikk vite at han hadde lenker og trengsler i vente når han kom til Jerusalem, sa han: «Men jeg regner ikke min sjel som noe som er dyrebart for meg, hvis jeg bare kan fullføre mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av Herren Jesus.» (Apg 20: 22–24) Det verbet som er oversatt med «jeg regner», poioumai (bokst.: «jeg gjør»), står i medium. Paulus mente ikke med dette at han ikke satte pris på livet sitt, men at det å fullføre tjenesten var langt viktigere. Det var hans oppfatning, uansett hva andre måtte mene.

Mediumformen blir også brukt i Filipperne 1: 27: «Oppfør dere bare på en måte som er det gode budskap om Kristus verdig.» Det verbet som er brukt i dette skriftstedet, politeuesthe, en imperativ av politeuomai, er en mediumform. Politeuomai betyr egentlig å «oppføre seg som borger», det vil si, å delta i borgernes virksomheter, i denne sammenheng ved å være med på å forkynne det gode budskap. Romerske borgere tok gjerne aktivt del i statens virksomhet, for det  romerske statsborgerskap ble høyt verdsatt, spesielt i byer hvor romerne hadde gitt innbyggerne slik borgerrett, noe som var tilfellet i Filippi. Det Paulus her sier til de kristne, er derfor at de ikke må være uvirksomme og bare ha status som kristne, men at de må delta i den kristne virksomhet. Dette harmonerer med det han senere sier til dem: «Hva oss angår, så er vårt borgerskap i himlene.» – Flp 3: 20.

Tempus («tid»). Et annet viktig og spesielt trekk ved det greske språk som bidrar til dets nøyaktighet, er bruken av verbenes tempora, eller «tider». I verbene og deres «tider» inngår to elementer: handlingens art (eller aspekt) (som er det viktigste) og tidspunktet for handlingen (som er av mindre betydning). I koinégresk er det hovedsakelig tre måter å betrakte en handling på, som alle kommer til uttrykk i bøyningsformene: (1) En handling betraktes som vedvarende (noe man «holder på med å gjøre»). Da brukes som oftest presens, som først og fremst beskriver en pågående eller fremadskridende handling eller noe som stadig finner sted eller som gjentar seg. (2) En handling betraktes som avsluttet eller fullført (noe man «har gjort»). Da brukes stort sett perfektum. (3) En handling betraktes som punktuell, eller momentan. Da brukes aorist. Det finnes også andre tempora: imperfektum, pluskvamperfektum og futurum.

Forskjellen mellom greske tempora kan belyses med et eksempel: I 1. Johannes 2: 1 sier apostelen Johannes: «Om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen.» (NO; se også EN.) Det greske verbet for «synde» står i aorist. Handlingen er derfor punktuell, eller momentan. Aoristformen henspiller her på en enkeltstående syndig handling, mens bruk av presens ville betegne det å være en synder eller å synde vedvarende eller stadig. Johannes taler derfor ikke her om en som vedvarende praktiserer synd, men om en som «begår en synd». (Jf. Mt 4: 9, hvor aoristformen tyder på at Djevelen ikke bad Jesus om å hengi seg til en permanent eller vedvarende tilbedelse av ham, men om å ’foreta en tilbedelseshandling’.)

Men hvis man leser 1. Johannes 3: 6, 9 uten å ta hensyn til at verbet her står i presens, virker det som om det Johannes sier i disse versene, er i strid med den uttalelsen som er sitert ovenfor. I Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1930 heter det i disse versene: «Hver den som blir i ham, synder ikke», og: «hver den som er født av Gud, gjør ikke synd». Ved en slik oversettelse får man ikke fram handlingens vedvarende karakter, slik den framgår av den greske presensformen. Noen nyere oversettelser sier ikke her bare «synder ikke» og «gjør ikke synd», men tar hensyn til at handlingen er vedvarende, og gjengir verbene slik: «praktiserer ikke synd», «øver ikke synd» (NV); «lever ikke i synd» (v. 6, NO); «synder ikke vanemessig», «praktiserer ikke synd» (Ph); «fortsetter ikke å synde» (TEV). I Matteus 6: 33 befalte Jesus sine etterfølgere: «Fortsett da å søke først riket.» (NV) De skulle altså gjøre seg vedvarende anstrengelser, noe som ikke så tydelig framgår av oversettelsen «søk først Guds rike» (NO).

I forbindelse med forbud er det også en klar forskjell mellom presens og aorist. Når et forbud blir uttrykt i presens, betyr det mer enn at man ikke skal gjøre noe. Det betyr at man skal slutte med å gjøre det. Da Jesus var underveis til Golgata, sa han til kvinnene som fulgte ham: «Slutt med å gråte over meg.» Siden de allerede gråt, sa han ikke bare: «Gråt ikke.» (Lu 23: 28) Til dem som solgte duer i templet, sa han likeledes: «Slutt med å gjøre min Fars hus til et hus for handel!» (Joh 2: 16) I Bergprekenen sa han: ’Slutt med å være bekymret med hensyn til hva dere skal spise, drikke eller ha på dere.’ (Mt 6: 25) Når et forbud ble uttrykt i aorist, var det derimot en befaling om å la være å gjøre noe på et hvilket som helst tidspunkt. Jesus sa til sine tilhørere: «Vær derfor aldri bekymret for morgendagen.» (Mt 6: 34) Her blir aorist brukt for å vise at disiplene ikke på noe tidspunkt skulle være bekymret.

Et annet eksempel på hvor viktig det er for en oversetter å ta hensyn til den «tid» et gresk verb står i, finner man i Hebreerne 11: 17. I noen oversettelser tas det ikke hensyn til den spesielle betydningen av verbets «tid». I Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1930 sies det om Abraham: «Sin enbårne ofret han som hadde fått løftene.» Det greske verbet som er oversatt med «ofret», står i imperfektum, noe som kan innebære at handlingen var villet eller ble forsøkt utført, men ikke ble gjennomført eller fullført. I overensstemmelse med det som faktisk skjedde, blir det greske verbet bedre oversatt med «forsøkte å ofre» (NV) eller ’var villig til å ofre’ (NO). I Lukas 1: 59 fortelles det om noe som skjedde da sønnen til Sakarja og Elisabet skulle omskjæres. I noen oversettelser står det her: «De kalte ham Sakarja etter hans far» (KJ), men siden verbet står i imperfektum, bør denne passasjen heller gjengis slik: «De ville gi det [barnet] navn etter faren, Sakarja.» (NV; jf. NO, EN.) Dette stemmer med det som faktisk skjedde, nemlig at gutten fikk navnet Johannes, slik engelen Gabriel hadde sagt. – Lu 1: 13.

Transkripsjon. Å transkribere fra gresk vil si å stave greske ord med bokstaver fra et annet  alfabet. Dette foregår vanligvis ved at man omskriver ordene bokstav for bokstav. Ved transkripsjon til vårt alfabet skriver man b for β, g for γ, osv. Det samme gjelder de greske vokalene – a for α, e for ε og η, i for ι, o for ο, y for υ og o for ω.

Diftonger. Den samme regelen med hensyn til å omskrive ordene bokstav for bokstav gjelder også i forbindelse med de fleste diftonger: ai for αι, ei for ει, oi for οι. Den greske bokstaven ỵpsilon (υ) danner et unntak ved at αυ blir til au, ikke ay; ευ blir til eu, ikke ey; ου blir til ou, ikke oy; υι blir til ui, ikke yi; ηυ blir til eu, ikke ey.

Det forekommer at en tilsynelatende diftong på gresk har et trema ( ͏̈) over den andre vokalen, for eksempel αϋ, εϋ, οϋ, ηϋ, ωϋ, αϊ, οϊ. Et trema som står over en iọta (ϊ) eller en ỵpsilon (ϋ), viser at bokstaven ikke danner en diftong med vokalen foran, men at vokalene skal uttales hver for seg. Ỵpsilon med trema blir transkribert y, ikke u.

Noen vokaler (α, η, ω) kan ha en liten iọta (ι) under seg, en såkalt iota subscriptum, som ikke uttales. I translitterasjon blir i-en i disse tilfellene likevel tatt med, ikke under linjen, men etter den bokstaven iotaen står under. Således blir ᾳ skrevet som ai, ῃ som ei og ῳ som oi.

Aksenter. Det brukes tre aksenttegn i gresk skrift: akutt, eller aigu (ʹ), cirkumfleks ( ͏̑) og gravis, eller grave (‵). På gresk står disse tegnene over vokalen i den stavelsen som skal ha betoningen. Ved transkripsjon i dette verket brukes et enkelt trykkmarkeringspunkt under vokalen (eller diftongen/vokalkombinasjonen) som erstatning for alle de tre greske aksenttegnene. For eksempel blir λόγος gjengitt som lọgos, ζῷον som zoion.

Stavelser og orddeling. Et gresk ord har like mange stavelser som det har vokaler eller diftonger. Ordet λόγος (lọgos) har to vokaler og dermed to stavelser. De to vokalene i en diftong hører med til samme stavelse. Ordet πνεῦμα (pneuma) har en diftong (eu) og en enkeltstående vokal (a) og har dermed to stavelser.

Inndeling i stavelser skjer etter følgende regler: (1) Når en enkelt konsonant forekommer midt inne i et ord, går den til den etterfølgende vokalen, i neste stavelse. Ordet πατήρ deles derfor slik: pa·tẹr. (2) Noen ganger står en kombinasjon av konsonanter midt inne i et gresk ord. Hvis den samme kombinasjonen av konsonanter kan stå i begynnelsen av et ord, kan den også stå i begynnelsen av en stavelse. For eksempel blir κόσμος delt slik: kọ·smos. Kombinasjonen sm går til den andre vokalen fordi mange greske ord – for eksempel Smỵrna – begynner med de samme to konsonantene. Når derimot en kombinasjon av konsonanter inne i et ord ikke står først i noe gresk ord, blir de skilt. Ordet βύσσος blir delt slik: bỵs·sos, ettersom ikke noe gresk ord begynner med ss.

Spiritustegn (åndetegn). En vokal i begynnelsen av et gresk ord skal ha et «spiritustegn», enten spiritus lenis (᾿), som betegner svak ånding, eller spiritus asper (῾), som betegner skarp ånding. Spiritus lenis (᾿) kan man se bort fra ved transkribering, mens spiritus asper (῾) gjengis med en h i begynnelsen av ordet. Hvis et ord begynner med stor bokstav, står spiritustegnet foran ordet. Det vil si at Ἰ gjengis med I, mens Ἱ gjengis med Hi. Når et ord begynner med liten bokstav, står spiritustegnet over den første bokstaven, eller, hvis det dreier seg om en diftong, som oftest over den andre. Således blir αἰών transkribert aiọn, mens ἁγνός blir transkribert hagnọs og αἱρέομαι blir transkribert hairẹomai.

Dessuten skal den greske bokstaven rho (ρ), som transkriberes r, alltid ha spiritus asper (῾) når den står i begynnelsen av et ord. Da blir ῥαββεί transkribert rhabbei.

[Ramme på side 775]

DET GRESKE ALFABETET

Bokstav

Navn

Transkripsjon og uttale¹

Α α

ạlfa

a

Β β

bẹta

b

Γ γ

gạmma

g, hard, som i «g廲

Δ δ

dẹlta

d

Ε ε

ẹpsilon

e, kort

Ζ ζ

zẹta

z, som stemt s

Η η

ẹta

e, lang

Θ θ

thẹta

th, som i engelsk «thin»

Ι ι

iọta

i

Κ κ

kạppa

k

Λ λ

lạmbda

l

Μ μ

my

m

Ν ν

ny

n

Ξ ξ

ksi

ks

Ο ο

ọmikron

o, kort

Π π

pi

p

Ρ ρ

rho

r

Σ σ, ς3

sịgma

s

Τ τ

tau

t

Υ υ

ỵpsilon

y el. u⁴

Φ φ

fi

f

Χ χ

khi

kh som i «blekkhus» (ev. som kj i «kjøre»)

Ψ ψ

psi

ps

Ω ω

ọmega

o, lang

¹ Den uttalen som er vist her, avviker fra den nygreske.

² Foran κ, ξ, χ eller en annen γ blir den uttalt nasalt, som n-en i «tenk».

³ Denne sigmaen brukes bare i slutten av ord.

⁴Ỵpsilon uttales u når den er en del av en diftong.