Det å grave i en fordypning i terrenget eller i ganger under jordoverflaten for å finne metaller og edelstener. Dette er en industri som er nesten like gammel som menneskeheten. I 1. Mosebok fortelles det om «Tubal-Kain, som smidde alle slags redskaper av kobber og jern». Han levde i tiden før vannflommen. (1Mo 4: 22) Omkring 1513 f.v.t. skrev Moses om elven Pisjon: «Det er den som renner omkring hele landet Havila, der det er gull. Og gullet i det landet er godt.» (1Mo 2: 11, 12) Når det gjelder gullet fra Ofir, vet man ikke om det ble drevet fram fra underjordiske årer, eller om det ble utvunnet ved vasking. – 1Kg 9: 28; Job 28: 16.

Metallene ble sannsynligvis for en stor del funnet i forholdsvis ren form på eller like under jordoverflaten. Etter hvert ble det gravd sjakter og ganger under jorden, langs rike malmførende lag. For omkring 3600 år siden talte Job om gruvearbeidere som «har gravd en sjakt langt fra der hvor folk bor». Der nede, «i mulm og dyp skygge», hadde de lett, etter å ha svingt seg ned og hengt og dinglet under farefulle forhold for å få tak i de ettertraktede metallene. – Job 28: 1–11.

Egypterne drev en omfattende gruvedrift på den tiden da israelittene forlot landet. Da israelittene drog ut av Egypt, tok de med seg metaller  og kostbare steiner som senere ble brukt i forbindelse med byggingen av tabernaklet. (2Mo 12: 35, 36; 35: 22; 39: 6–14) På Sinaihalvøya, 80 km fra Sinai-fjellet, lå egyptiske turkisgruver. Langs østkysten av Rødehavet er det funnet spor etter egyptisk gruvedrift.

Moses beskrev det lovte land som israelittene skulle dra inn i, som «et land hvor steinene er jern, og hvor du kommer til å utvinne kobber av fjellene». – 5Mo 8: 9; se JERN; KOBBER, MESSING, BRONSE; LUTRING.