Hva som helst som blir dyrket eller tilbedt, kan kalles en gud, ettersom de som dyrker eller tilber det, viser det ærbødighet og tilskriver det en makt som overgår deres egen. Det er til og med mulig å gjøre buken til sin gud. (Ro 16: 18; Flp 3: 18, 19) Bibelen omtaler mange guder (Sl 86: 8; 1Kt 8: 5, 6), men den viser at folkenes guder er verdiløse. – Sl 96: 5; se GUDER OG GUDINNER.

Hebraiske ord. Et av de hebraiske ordene som er oversatt med «Gud», er ʼEl, som sannsynligvis betyr «en som er mektig; en som er sterk». (1Mo 14: 18) Det blir brukt både om Jehova, om andre guder og om mennesker. Det blir også i  stor utstrekning brukt som et ledd i egennavn, for eksempel i Elisja (som betyr «Gud er frelse») og i Mikael («Hvem er lik Gud?»). Noen steder står ʼEl sammen med den bestemte artikkelen (haʼEl, bokst.: «Guden») som en betegnelse på Jehova, og derved skilles han ut fra andre guder. – 1Mo 46: 3; 2Sa 22: 31; se NW, tillegget, 1G.

I Jesaja 9: 6 blir Jesus profetisk betegnet som ʼEl Gibbọr, «Veldig Gud» (ikke ʼEl Sjaddai [Gud Den Allmektige], et uttrykk som blir brukt om Jehova i 1. Mosebok 17: 1).

Flertallsformen, ʼelịm, blir brukt om andre guder, for eksempel i 2. Mosebok 15: 11 («gudene»). Den blir også brukt som storhets- eller majestetsflertall, slik som i Salme 89: 6: «Hvem kan være lik Jehova blant Guds sønner [bivenẹ ʼElịm]?» At flertallsformen her og andre steder blir brukt om en enkelt person, støttes av at ʼElịm blir oversatt med entallsformen Theọs i den greske oversettelsen Septuaginta og med entallsformen Deus i den latinske oversettelsen Vulgata.

Det hebraiske ordet ʼelohịm (guder) later til å komme fra en rot som betyr «være sterk». ʼElohịm er flertallsformen av ʼelọah (gud). Noen ganger refererer denne flertallsformen til flere guder (1Mo 31: 30, 32; 35: 2), men den blir oftere brukt som majestetsflertall for å betegne verdighet eller storhet. Ordet ʼelohịm blir i Bibelen brukt om Jehova selv, om engler, om avguder (én og flere) og om mennesker.

Når ordet ʼElohịm blir anvendt om Jehova, blir det brukt som verdighets-, storhets- eller majestetsflertall. (1Mo 1: 1) Om dette skriver Aaron Ember: «At språket i GT [Det gamle testamente] fullstendig har kommet bort fra forestillingen om flertall i . . . [ʼElohịm] (når det anvendes om Israels Gud), framgår spesielt av det faktum at det nesten uten unntagelse forbindes med et verbal i entall og tar adjektivisk attributt i entall. . . . [ʼElohịm] må snarere forklares som en forsterkende flertallsform, som betegner storhet og majestet, tilsvarende Den Store Gud.» – The American Journal of Semitic Languages and Literatures, bd. XXI, 1905, s. 208.

Tittelen ʼElohịm henleder oppmerksomheten på Jehovas skapermakt. Den står for seg selv 35 ganger i skapelsesberetningen, og i hvert eneste tilfelle står det verbet som forteller hva Gud sa og gjorde, i entall. (1Mo 1: 1 til 2: 4) I ham er summen og substansen av uendelige krefter til stede.

I Salme 8: 5 blir også englene omtalt som ʼelohịm, noe som blir bekreftet ved Paulus’ gjengivelse av denne passasjen i Hebreerne 2: 6–8. De blir kalt benẹ haʼElohịm, «gudesønnene» eller «Guds sønner» (NO) eller «den sanne Guds sønner» (NV), i 1. Mosebok 6: 2, 4; Job 1: 6; 2: 1. Lexicon in Veteris Testamenti Libros av Koehler og Baumgartner (1958) forklarer på side 134 uttrykket slik: «(individuelle) guddommelige vesener, guder». Og på side 51 heter det: «gudene (enkeltvis)». Her er det henvist til 1. Mosebok 6: 2; Job 1: 6; 2: 1; 38: 7. I Salme 8: 5 blir derfor ʼelohịm gjengitt med «engler» (LXX) og med «de gudlignende» (NV).

Ordet ʼelohịm blir også brukt om avguder. Noen ganger betyr denne flertallsformen ganske enkelt «guder». (2Mo 12: 12; 20: 23) Andre ganger brukes den som majestetsflertall og viser til bare én gud (eller gudinne). Ingen av disse gudene var treenigheter. – 1Sa 5: 7b (Dagon); 1Kg 11: 5 (gudinnen Asjtoret); Da 1: 2b (Marduk).

I Salme 82: 1, 6 blir ordet ʼelohịm brukt om mennesker, menneskelige dommere i Israel. Jesus siterte fra denne salmen i Johannes 10: 34, 35. De var guder i den forstand at de representerte Jehova og talte på vegne av ham. På lignende måte ble det sagt til Moses at han skulle tjene som «Gud» for Aron og for farao. – 2Mo 4: 16, NW, fotn.; 7: 1.

Mange steder i Bibelen står den bestemte artikkelen ha foran ʼElohịm. (1Mo 5: 22) Angående bruken av konstruksjonen haʼElohịm sier leksikografen F. Zorell: «I De hellige skrifter brukes dette ordet spesielt som en betegnelse på den eneste sanne Gud, Jahve; . . . ’Jahve er [den eneste sanne] Gud’ 5Mo 4: 35; 4: 39; Jos 22: 34; 2Sa 7: 28; 1Kg 8: 60 osv.» – Lexicon Hebraicum Veteris Testamenti, Roma 1984, s. 54; klammene er innsatt av forfatteren.

Det greske ordet. Det greske ordet som ʼEl og ʼElohịm vanligvis gjengis med i Septuaginta, og ordet for «Gud» eller «gud» i De kristne greske skrifter er theọs.

Den sanne Gud, Jehova. Den sanne Gud er ikke en navnløs Gud. Hans navn er Jehova. (5Mo 6: 4; Sl 83: 18) Han er Gud i kraft av sin skapergjerning. (1Mo 1: 1; Åp 4: 11) Den sanne Gud er virkelig (Joh 7: 28), han er en person (Apg 3: 19; He 9: 24) og ikke en livløs naturlov som virker uavhengig av en levende lovgiver. Han er ikke en blind kraft som frambringer noe gjennom en serie av tilfeldigheter. Under oppslagsordet «Gud» sier 1956-utgaven av The Encyclopedia Americana (bd. XII, s. 743): «Etter kristen, muslimsk og jødisk oppfatning Det Høyeste Vesen, Førsteårsaken, og etter den vanlige oppfatning som nå gjør seg gjeldende over hele den siviliserte verden, et åndevesen som eksisterer i kraft av seg selv og er evig og absolutt fri og allmektig og atskilt fra det  stofflige som han har skapt i mange former, og som han bevarer og har herredømme over. Det ser ikke ut til å ha vært noen periode i historien da menneskene ikke har trodd at universet har hatt et overnaturlig opphav som er dets hersker.»

Vitnesbyrd om ’den levende Guds’ eksistens. At Gud er til, bekreftes av den orden, kraft og kompleksitet som preger skaperverket, både i det som er uendelig stort, og i det som er uendelig lite, og av hans handlinger overfor sitt folk opp gjennom historien. Når vitenskapelige forskere studerer Guds skaperverk, som kan kalles Naturens bok, lærer de mye. Hvis det skal være mulig å lære noe av en bok, må dens forfatter ha utarbeidet den med klokskap og omtanke.

Nasjonenes guder er livløse, men Jehova er derimot «den levende Gud». (Jer 10: 10; 2Kt 6: 16) Overalt finnes det vitnesbyrd om hans virksomhet og hans storhet. «Himlene forkynner Guds herlighet, og om hans henders verk forteller det utstrakte rom.» (Sl 19: 1) Menneskene har ingen grunn til eller unnskyldning for å benekte Guds eksistens, for «det en kan vite om Gud, er kjent blant dem; Gud har jo gjort det kjent for dem. For hans usynlige egenskaper ses tydelig fra verdens skapelse av, ja hans evige kraft og guddommelighet, ettersom de oppfattes gjennom de ting som er dannet, slik at de er uten unnskyldning». – Ro 1: 18–20.

Bibelen viser til at Jehova Gud er fra uavgrenset tid til uavgrenset tid, at han lever evig (Sl 90: 2, 4; Åp 10: 6), at han er evighetens Konge, uforgjengelig, usynlig, den eneste sanne Gud. (1Ti 1: 17) Det fantes ingen gud før ham. – Jes 43: 10, 11.

Uendelig stor, men tilnærmelig. Den sanne Gud er uendelig stor, og det ligger utenfor menneskelig fattevne å forstå ham fullt ut. En skapning kan aldri gjøre seg noe håp om å bli likeverdig med sin Skaper eller forstå alle hans sinns veier. (Ro 11: 33–36) Men det er mulig å finne ham og nærme seg ham, og han forsyner sine tilbedere med alt de trenger for å ha det godt og være tilfredse. (Apg 17: 26, 27; Sl 145: 16) Han er alltid fullt ut i stand til og villig til å gi gode gaver til sine skapninger, slik det står skrevet: «Enhver god gave og enhver fullkommen gave kommer ovenfra, for den kommer ned fra himmellysenes Far, og hos ham er det ingen forandring i form av skyggens dreining.» (Jak 1: 17) Jehova handler alltid i samsvar med sine egne rettferdige normer og rettslige prinsipper. (Ro 3: 4, 23–26) Alle hans skapninger kan derfor ha fullstendig tillit til ham i visshet om at han alltid holder seg til de prinsipper han fastsetter. Han forandrer seg ikke (Mal 3: 6), og hos ham er det heller ingen «forandring» i den måten han anvender sine prinsipper på. Det er ingen partiskhet hos ham (5Mo 10: 17, 18; Ro 2: 11), og det er umulig for ham å lyve (4Mo 23: 16, 19; Tit 1: 1, 2; He 6: 17, 18).

Hans egenskaper. Den sanne Gud er ikke allestedsnærværende, for det sies om ham at han har et «bosted». (1Kg 8: 49; Joh 16: 28; He 9: 24) Hans trone er i himmelen. (Jes 66: 1) Han er allmektig, «Gud Den Allmektige». (1Mo 17: 1; Åp 16: 14) «Alt er nakent og blottlagt for hans øyne», og han er «den som fra begynnelsen forteller om enden». (He 4: 13; Jes 46: 10, 11; 1Sa 2: 3) Hans makt og kunnskap kan gjøre seg gjeldende overalt og når ut til alle deler av universet. – 2Kr 16: 9; Sl 139: 7–12; Am 9: 2–4.

Den sanne Gud er ånd, ikke kjød (Joh 4: 24; 2Kt 3: 17), selv om han noen ganger sammenligner sin makt, synsevne og så videre med menneskelige lemmer, organer eller sanser. Han taler for eksempel i billedlig forstand om sin «arm» (2Mo 6: 6), sine «øyne» og sine «ører» (Sl 34: 15), og han gjør det klart at han som har skapt menneskenes øyne og ører, også selv naturligvis kan se og høre. – Sl 94: 9.

Noen av Guds fremste egenskaper er kjærlighet (1Jo 4: 8), visdom (Ord 2: 6; Ro 11: 33), rettferdighet (5Mo 32: 4; Lu 18: 7, 8) og makt, eller kraft (Job 37: 23; Lu 1: 35). Han er en ordens Gud og en freds Gud. (1Kt 14: 33) Han er fullstendig hellig og ren (Jes 6: 3; Hab 1: 13; Åp 4: 8), han er lykkelig (1Ti 1: 11) og barmhjertig (2Mo 34: 6; Lu 6: 36). Bibelen beskriver også mange andre trekk ved hans personlighet.

Hans stilling. Jehova er universets suverene Overherre, den evige Konge. (Sl 68: 20; Da 4: 25, 35; Apg 4: 24; 1Ti 1: 17) Hans trone er hevet over alt. (Ese 1: 4–28; Da 7: 9–14; Åp 4: 1–8) Han er Majesteten (Jes 33: 21; He 1: 3; 8: 1), den majestetiske Gud (1Sa 4: 8). Han er Kilden til alt liv. – Job 33: 4; Sl 36: 9; Apg 17: 24, 25.

Hans rettferdighet og herlighet. Den sanne Gud er en rettferdig Gud. (Sl 7: 9) Han er herlighetens Gud. (Sl 29: 3; Apg 7: 2) Han er i sin høyhet hevet over alle (5Mo 33: 26), han er kledd i høyhet og styrke (Sl 93: 1; 68: 34) og i verdighet og prakt (Sl 104: 1; 1Kr 16: 27; Job 37: 22; Sl 8: 1). «Hans verk er verdighet og prakt.» (Sl 111: 3) Hans kongedømme er forbundet med herlighet og prakt. – Sl 145: 11, 12.

Hans hensikt. Gud har en hensikt som han vil gjennomføre, og som ikke kan bli forpurret. (Jes 46: 10; 55: 8–11) Ifølge Efeserne 1: 9, 10 er det hans hensikt «å samle alt sammen igjen i  Kristus, det i himlene og det på jorden». Gjennom Kristus vil alle fornuftutstyrte skapninger bli brakt i full harmoni med Gud. (Jf. Mt 6: 9, 10.) Ingen har vært til før Jehova; han er den første framfor alle. (Jes 44: 6) Fordi han er Skaperen, var han til før noen andre guder, og ’etter ham vil det fortsatt ikke være noen’, for nasjonene vil aldri kunne frambringe en virkelig, levende gud som er i stand til å profetere. (Jes 43: 10; 46: 9, 10) Som Alfa og Omega (Åp 22: 13) er han alene Den Allmektige Gud; han skal sørge for at stridsspørsmålet om hvem som er Gud, blir endelig avgjort, slik at det for alltid blir slått fast at han er den eneste allmektige Gud. (Åp 1: 8; 21: 5, 6) Han glemmer eller oppgir aldri sine hensikter eller pakter, og han er derfor en pålitelig og lojal Gud. – Sl 105: 8.

En Gud som meddeler seg. Fordi Gud nærer stor kjærlighet til sine skapninger, sørger han for at de får god anledning til å lære ham og hans hensikter å kjenne. Ved tre anledninger har han latt mennesker på jorden høre hans egen røst. (Mt 3: 17; 17: 5; Joh 12: 28) Han har meddelt seg gjennom engler (Lu 2: 9–12; Apg 7: 52, 53) og gjennom mennesker som han gav rettledning og åpenbaringer til, for eksempel Moses, og spesielt gjennom sin Sønn, Jesus Kristus (He 1: 1, 2; Åp 1: 1). Han meddeler seg også til sine tilbedere gjennom sitt skrevne Ord, som gjør dem fullstendig utrustet til å virke som hans tjenere, og som leder dem på veien til livet. – 2Pe 1: 19–21; 2Ti 3: 16, 17; Joh 17: 3.

Ikke som nasjonenes guder. Den sanne Gud, de strålende himmellegemenes Skaper, har en herlighet og stråleglans som kjødelige skapningers synsevne ikke kan tåle å bli utsatt for. Gud sier: «Ikke noe menneske kan se meg og likevel leve.» (2Mo 33: 20) Bare engler, åndeskapninger, har en slik synsevne at de kan ’se hans ansikt’ i bokstavelig forstand. (Mt 18: 10; Lu 1: 19) Men han utsetter da heller ikke menneskene for en slik opplevelse. I sin kjærlige godhet gjør han det mulig for menneskene å se hans fine egenskaper gjennom hans Ord og derved også den åpenbaringen han har gitt av seg selv gjennom sin Sønn, Kristus Jesus. – Mt 11: 27; Joh 1: 18; 14: 9.

Gjennom Åpenbaringen lar Gud oss få et begrep om virkningen av hans nærvær. Apostelen Johannes fikk et syn som nesten kom opp imot det å se Gud, i den forstand at det åpenbarte virkningen av å se ham på hans trone. Gud var ikke som et menneske av skikkelse, for han har ikke åpenbart seg i noen skikkelse for menneskene, som Johannes selv skrev senere: «Ingen har noen gang sett Gud.» (Joh 1: 18) Guds utseende blir derimot sammenlignet med velpolerte, kostbare, funklende og vakre edelstener som tiltaler øynene og vekker beundring. Han er «å se til som en jaspisstein og en kostelig rødfarget stein, og rundt omkring tronen er det en regnbue, som en smaragd å se til». (Åp 4: 3) Synet av ham er så vakkert og tiltalende at det virker overveldende. Hans trone er også omgitt av herlighet og en atmosfære av fred og opphøyd ro, noe som blir antydet ved den omtalte fullkomne regnbuen av smaragd som kan minne om den velgjørende ro som følger etter et uvær. – Jf. 1Mo 9: 12–16.

Den sanne Gud skiller seg derfor sterkt ut fra nasjonenes guder, som ofte blir framstilt som groteske, aggressive, voldsomme, uforsonlige, nådeløse, uberegnelige, skremmende og djevelske skikkelser som står parat til å pine jordiske skapninger i et eller annet slags inferno.

«En Gud som krever udelt hengivenhet.» «Selv om det finnes de som kalles ’guder’, enten i himmelen eller på jorden, liksom det finnes mange ’guder’ og mange ’herrer’, så er det i virkeligheten for oss én Gud, Faderen.» (1Kt 8: 5, 6) Jehova er Den Allmektige Gud, den eneste sanne Gud, og han krever derfor med full rett udelt hengivenhet. (2Mo 20: 5) Hans tjenere må sørge for at ingen andre får innta hans rettmessige plass i deres hjerte og handlinger. Han krever at de som tilber ham, tilber med ånd og sannhet. (Joh 4: 24) De må ha ærefrykt for ham alene. – Jes 8: 13; He 12: 28, 29.

En av de andre mektige som kalles «guder» i Bibelen, er Jesus Kristus, som er «den enbårne gud». Men han sa selv klart og tydelig: «Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er bare ham du skal yte hellig tjeneste.» (Joh 1: 18; Lu 4: 8; 5Mo 10: 20) Englene er «gudlignende», men en av dem stanset Johannes da han ville tilbe ham. Han sa: «Ta deg i vare! Gjør ikke det! . . . Tilbe Gud.» (Sl 8: 5; He 2: 7; Åp 19: 10) Mektige menn blant hebreerne ble kalt «guder» (Sl 82: 1–7), men det var ikke Guds hensikt at noe menneske skulle tilbes. Da Kornelius bøyde seg ærbødig for Peter, stanset Peter ham med ordene: «Reis deg; jeg er også selv et menneske.» (Apg 10: 25, 26) De falske guder som er oppfunnet og formet av mennesker opp gjennom århundrene etter opprøret i Eden, skal avgjort ikke tilbes. Moseloven advarer bestemt mot å vende seg fra Jehova og til dem. (2Mo 20: 3–5) Jehova, den sanne Gud, kommer ikke for alltid til å tolerere rivalisering fra falske, verdiløse guder. – Jer 10: 10, 11.

Etter at Kristus i løpet av sitt tusenårige styre har tilintetgjort all myndighet og makt som er i  opposisjon til Gud, skal han overgi Riket til sin Gud og Far. Da vil Gud være «alt for alle». (Ro 8: 33; 1Kt 15: 23–28) Alle som lever, vil til slutt anerkjenne Guds overherredømme og fortsette å lovprise hans navn. – Sl 150; Flp 2: 9–11; Åp 21: 22–27; se JEHOVA.