De guddommer som er blitt og fremdeles blir tilbedt av nasjonene, er menneskeskapte. De er produkter av ufullkomne mennesker som «ble tomhjernet i sine resonnementer . . . og forvandlet den uforgjengelige Guds herlighet til noe som lignet bildet av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente skapninger og krypdyr». (Ro 1: 21–23) Det er derfor ikke overraskende å konstatere at disse guddommene gjenspeiler sine ufullkomne tilbederes egenskaper og svakheter. Et av de hebraiske ordene som blir brukt som betegnelse på avguder eller falske guder, betyr bokstavelig «noe som er verdiløst». – 3Mo 19: 4; Jes 2: 20.

Bibelen omtaler Satan Djevelen som «denne tingenes ordnings gud». (2Kt 4: 4) At Satan er den «gud» det her siktes til, framgår av det som videre står i vers 4, nemlig at denne guden har «blindet de ikke-troendes sinn». I Åpenbaringen 12: 9 sies det om ham at han «villeder hele den bebodde jord». At Satan hersker over den nåværende tingenes ordning med dens regimer, framgår også av at han tilbød Jesus «alle verdens riker» i bytte mot «en tilbedelseshandling». – Mt 4: 8, 9.

Den tilbedelse og ærbødige hengivenhet folk retter mot sine avguder, går i virkeligheten videre «til demoner og ikke til Gud». (1Kt 10: 20; Sl 106: 36, 37) Jehova krever udelt hengivenhet. (Jes 42: 8) Den som tilber en avgud, fornekter den sanne Gud og støtter derved i realiteten Jehovas fremste motstander, Satan, og hans demoner.

Bibelen omtaler en rekke guder og gudinner som ble dyrket av forskjellige folkeslag i oldtiden, men det er ikke alltid mulig å si nøyaktig hvilke guder det dreier seg om.

Opprinnelsen til guder og gudinner. Når man sammenligner de forskjellige gamle folkeslags guder og gudinner, finner man en slående likhet mellom dem som neppe kan være tilfeldig. Om dette skrev J. Garnier: «Ikke bare egypterne, kaldeerne, fønikerne, grekerne og romerne, men også hinduene, buddhistene i Kina og Tibet, goterne, angelsakserne, druidene, meksikanerne og peruanerne, aboriginene i Australia og til og med de ville på sydhavsøyene må alle ha fått sine religiøse forestillinger fra en felles kilde og et felles utgangspunkt. Overalt finner vi de mest forbløffende likhetspunkter når det gjelder ritualer, seremonier, skikker og tradisjoner, og når det gjelder navnene på deres respektive guder og gudinner og det innbyrdes forhold mellom dem.» – The Worship of the Dead, London 1904, s. 3.

Bibelens vitnesbyrd tyder på at landet Sinear var arnestedet for falske religiøse forestillinger etter vannflommen. Der begynte menneskene å bygge byen Babel og dens tårn, sannsynligvis en ziggurat som skulle brukes til falsk tilbedelse. Dette skjedde utvilsomt under ledelse av Nimrod, «en veldig jeger i opposisjon til Jehova». Da de gikk i gang med dette byggeprosjektet, var det ikke for å ære Jehova Gud, men for å forherlige seg selv. De som reiste byggverket, ønsket å ’gjøre seg et berømt navn’. Det de gjorde, var også direkte i strid med Guds hensikt, som gikk ut på at menneskene skulle spre seg omkring på jorden. Den Allmektige forpurret deres planer ved å forvirre språket deres. Da de ikke lenger kunne forstå hverandre, holdt de etter hvert opp med å bygge på byen og ble spredt omkring. (1Mo 10: 8–10; 11: 2–9) Men Nimrod ble etter alt å dømme tilbake i Babylon og utvidet sitt herredømme og grunnla det første babylonske storrike. – 1Mo 10: 11, 12.

De som ble spredt omkring, tok med seg sin falske religion, som de begynte å utøve på sine nye bosteder under nye forhold og på sine nye språk. Menneskene ble spredt omkring på Pelegs tid. Peleg ble født omkring hundre år etter vannflommen og døde da han var 239 år. Siden både Noah og hans sønn Sem overlevde Peleg, ble menneskene spredt på en tid da folk hadde kjennskap til det som hadde skjedd tidligere, for eksempel vannflommen. (1Mo 9: 28; 10: 25; 11: 10–19) Denne kunnskapen ble utvilsomt  bevart i en eller annen form i minnet til dem som ble spredt omkring. Noe som tyder på dette, er den kjensgjerning at visse trekk ved den bibelske beretningen går igjen i gammel mytologi, men i en forvrengt og polyteistisk form. I de gamle sagnene blir visse guder skildret som slangedrepere, og mange oldtidsfolk dyrket blant annet en gud som i sin rolle som velgjører lider en voldsom død på jorden og deretter blir gjenreist til liv. Dette kan tyde på at denne guden egentlig var et guddommeliggjort menneske som med urette ble betraktet som den ’lovte ætt’. (Jf. 1Mo 3: 15.) I mytene berettes det om kjærlighetsforhold mellom guder og jordiske kvinner og om de heltegjerninger deres bastardavkom utførte. (Jf. 1Mo 6: 1, 2, 4; Jud 6.) Det finnes knapt et folk på jorden som ikke har et sagn om en verdensomfattende flom, og dessuten finnes det spor etter beretningen om tårnbyggingen i mange folkesagn.

Babylonske guddommer. Etter Nimrods død må babylonerne sannsynligvis ha vært tilbøyelige til å ville hedre ham fordi han var den som grunnla og bygde deres by og var dens første konge, og fordi han organiserte det opprinnelige babylonske rike. Ifølge overleveringene led Nimrod en voldsom død. Siden guden Marduk (Merodak) ble betraktet som Babylons grunnlegger, har noen antatt at Marduk representerer den guddommeliggjorte Nimrod. Men det er delte meninger blant forskerne når det gjelder det å identifisere forskjellige guddommer med bestemte mennesker.

I tidens løp ble det dyrket stadig flere guder i det første babylonske rike. Dets gudeverden kom til å omfatte en rekke triader av guder eller guddommer. Én slik triade bestod av Anu (himmelguden), Enlil (jordens, luftens og stormens gud) og Ea (vannenes gud). En annen triade bestod av måneguden Sin, solguden Sjamasj og fruktbarhetsgudinnen Isjtar, som var Tammuz’ elskerinne eller gemalinne. (BILDE: bd. 2, s. 529) Babylonerne hadde også triader av djevler, for eksempel Labartu, Labasu og Akhazu. Tilbedelse av himmellegemene fikk en fremtredende plass (Jes 47: 13), og forskjellige planeter ble forbundet med visse guddommer. Planeten Jupiter ble forbundet med Babylons hovedgud, Marduk; Venus med Isjtar, en kjærlighets- og fruktbarhetsgudinne; Saturn med Ninurta, en krigs- og jaktgud og jordbrukets beskytter; Merkur med Nebo, en visdommens og jordbrukets gud; Mars med Nergal, en krigs- og pestgud og herre i underverdenen.

Byene i det gamle Babylonia fikk etter hvert sine egne skytsguddommer, noe i likhet med «skytshelgener». Det var Sin i Ur, Ea i Eridu, Enlil i Nippur, Nergal i Kuta, Nebo i Borsippa og Marduk (Merodak) i byen Babylon. Da Hammurabi gjorde Babylon til hovedstad i Babylonia, fikk naturligvis byens hovedgud, Marduk, økt betydning. Marduk ble etter hvert tillagt tidligere guders egenskaper med den følge at han fortrengte dem fra de babylonske mytene. I senere perioder ble egennavnet «Marduk» erstattet med tittelen «Belu» («Eier»), og til slutt ble han vanligvis omtalt som Bel. Hans hustru ble kalt Belit («eierinne; frue; herskerinne»). – Se BEL; NEBO nr. 4.

Det bilde som blir tegnet av gudene og gudinnene i gamle babylonske skrifter, er nærmest et speilbilde av syndige og dødelige mennesker. I disse beretningene fortelles det at guddommene ble født, at de hadde kjærlighetsforhold, giftet seg, fikk avkom, kjempet og til og med døde, slik tilfellet var med Tammuz. Det berettes at de ’krøp sammen som hunder’ av skrekk for vannflommen. Det fortelles også at guddommene var grådige, at de ofte fråtset i mat og drakk seg beruset. De hadde et heftig temperament og var hevngjerrige og mistenksomme overfor hverandre. Det rådde et bittert hat mellom flere av dem. For eksempel: Tiamat, som tok sikte på å tilintetgjøre de andre gudene, ble overvunnet av Marduk, som delte henne i to og dannet himmelen av den ene halvparten og brukte den andre halvparten i forbindelse med grunnleggelsen av jorden. Underverdenens gudinne, Eresj-Kigal, befalte pestguden Namtaru å ta hennes søster Isjtar til fange og slå henne med 60 plager. – Se NERGAL.

Det ovenstående kan gi et visst begrep om det miljø den trofaste Abraham forlot da han drog ut fra den kaldeiske byen Ur, som da var nedsunket i babylonsk avgudsdyrkelse. (1Mo 11: 31; 12: 1; Jos 24: 2, 14, 15) Flere hundre år senere ble tusenvis av jødiske fanger ført bort til Babylon, «et land med utskårne bilder» og «skitne avguder». – Jer 50: 1, 2, 38; 2Kg 25.

Assyriske guddommer. De assyriske gudene og gudinnene er stort sett identiske med de babylonske guddommene. Men én guddom, hovedguden Assjur, eller Assur, fantes etter alt å dømme bare i den assyriske gudeverden. Siden Assyria har sitt navn fra Assjur, mener noen at denne guden egentlig er Sems sønn Assjur som avgudsdyrkere hadde opphøyd til gud. – 1Mo 10: 21, 22.

Den babylonske guden Marduk ble også tilbedt i Assyria, selv om Marduk-dyrkelsens hovedsete fortsatte å være i byen Babylon. Hovedsetet for Assjur-dyrkelsen ble derimot flyttet omkring  etter som kongene i Assyria skiftet residensby. Det ble også bygd helligdommer for Assjur forskjellige steder i Assyria. Assjurs viktigste symbol var et militært banner, som ble tatt med helt ut på slagmarken. En sirkel eller skive med vinger, ofte avbildet slik at det utgår en skjeggete mannsfigur fra den, var et symbol på guden Assjur. På noen avbildninger ser man at denne menneskeskikkelsen holder en bue eller er i ferd med å skyte en pil. Et annet symbol på Assjur kan hentyde til forestillingen om en triade. I tillegg til den sentrale skikkelsen som utgår fra sirkelen, kan man se to menneskehoder oppe på vingene, en på hver side av den sentrale skikkelsen. – Se BILDE, bd. 2, s. 529; ASSYRIA; NISROK.

Etter Samarias fall i 740 f.v.t. havnet de landflyktige fra tistammeriket, det nordlige riket, blant assyrerne. (2Kg 17: 1–6) Senere forutsa profeten Nahum at Ninive, hovedstaden i Assyria, og dens guder skulle bli ødelagt, og dette skjedde i 632 f.v.t. – Na 1: 1, 14.

Egyptiske guddommer. De gudene og gudinnene som ble tilbedt av egypterne, bærer preg av å ha tilknytning til en arv fra Babylonia. Noen av dem var triader, og noen til og med tredobbelte triader, eller «enneader». En av de populære triadene bestod av Osiris, hans hustru Isis og deres sønn Horus. – BILDE: bd. 2, s. 529.

Osiris var den mest populære av de egyptiske gudene. Han ble regnet for å være sønn av jordguden Geb og himmelgudinnen Nut. Det het seg at Osiris ektet Isis og hersket som konge over Egypt. Ifølge mytologien ble Osiris drept av sin bror Set og deretter gjenreist til liv, til en stilling som dommer og konge over de døde. Forholdet mellom Osiris og Isis og deres respektive særtrekk har en slående likhet med forholdet mellom den babylonske guden Tammuz og gudinnen Isjtar og deres særtrekk. Mange forskere mener derfor at disse gudeparene er identiske.

Tilbedelsen av mor og sønn ble også utbredt i Egypt. Isis blir ofte avbildet med barnet Horus på fanget. Disse bildene har så mange likhetspunkter med bildene av «madonna med barnet» at enkelte personer i kristenheten av og til i uvitenhet har vist dem ærbødighet. (BILDE: bd. 2, s. 529) Når det gjelder guden Horus, tyder enkelte vitnesbyrd på at løftet i Eden om den ætten som skulle knuse slangens hode, feilaktig er blitt anvendt på ham. (1Mo 3: 15) Horus blir noen ganger avbildet som en som trår på krokodiller og griper fatt i slanger og skorpioner. Én beretning går ut på at Horus en gang satte seg fore å hevne sin far Osiris’ død, og at Set, som hadde drept Osiris, ved den anledningen forvandlet seg til en slange.

Et hellig symbol som kalles crux ansata (hankekorset), forekommer svært ofte på egyptiske skulpturer og malerier. Dette såkalte livets tegn ligner en «T» med en oval løkke på toppen og representerte sannsynligvis det mannlige og kvinnelige forplantningsorgan i forening. Egyptiske guddommer er ofte avbildet med et crux ansata i hånden. – BILDE: bd. 2, s. 530.

Mange dyr ble æret og holdt for å være hellige av egypterne, blant andre oksen, katten, kua, krokodillen, falken, frosken, flodhesten, ibisen, sjakalen, løven, væren, skarabeen, skorpionen, slangen, gribben og ulven. Noen av dem var hellige bare i én del av Egypt og ikke i en annen, noe som av og til utløste borgerkriger. Det var ikke bare slik at dyrene var helliget til visse guder, men noen av dem ble også betraktet som en inkarnasjon av en gud eller en gudinne. Oksen Apis ble for eksempel betraktet som selve inkarnasjonen av guden Osiris, og den ble dessuten ansett for å utgå fra guden Ptah.

Et menneske som drepte et hellig dyr med vilje, måtte ifølge Herodot (II, 65–67) lide døden. Hvis dyret ble drept ved et uhell, fastsatte prestene en bot. Men en som drepte en ibis eller en hauk, måtte dø uansett om drapet hadde skjedd med overlegg eller ikke, og det var gjerne en rasende folkemengde som foretok henrettelsen. Når en katt døde, raket alle husets folk av seg øyenbrynene, og når en hund døde, raket de seg over hele kroppen. Hellige dyr ble balsamert og begravet med et omfattende seremoniell. Det er funnet mumier av mange dyr, blant annet av okser, katter, krokodiller og falker.

I de mytologiske beretningene blir de egyptiske guddommene tillagt menneskelige svakheter og ufullkommenheter. Det heter om dem at de ble grepet av frykt og redsel og ofte befant seg i fare. Guden Osiris ble drept. Om Horus fortelles det at han i barndommen hadde magesmerter, hodepine og dysenteri, og at han døde av et skorpionstikk, men så ble vekket til live igjen. Om Isis trodde man at hun hadde hatt en byll i brystet. Det ble fortalt at solguden Re (Ra) med alderen mistet sin styrke og begynte å sikle. Han var i livsfare da han ble bitt av en magisk slange som Isis hadde dannet, men han kom seg da Isis framsa magiske ord over ham. Sekhmet, en gudinne som representerte solens ødeleggende kraft, ble beskrevet som blodtørstig. Det het seg at hun var så glad i å drepe mennesker at Re fryktet for menneskeslektens framtid. For å redde menneskeheten fra å bli utryddet fordelte han 7000 mugger med en blanding av øl og granateplesaft ut over slagmarken. Sekhmet trodde  det var menneskeblod og drakk det begjærlig inntil hun ble så beruset at hun ikke klarte å fortsette nedslaktingen. Om Neftys ble det sagt at hun skjenket sin bror Osiris full og deretter hadde omgang med ham. Osiris var for øvrig gift med hennes søster Isis. Solgudene Tem og Horus masturberte.

Da farao gjorde Josef til den nest høyeste hersker i Egypt, ble Josef interessant nok opphøyd over dem som tilbad Egypts falske guder. – 1Mo 41: 37–44.

De ti plager. Jehova ydmyket Egypts guder og fullbyrdet straffedommer over dem ved de plagene han sendte over egypterne. (2Mo 12: 12; 4Mo 33: 4; BILDER: bd. 2, s. 530) Den første plagen, som bestod i at Nilen og alle Egypts vann og vannveier ble forvandlet til blod, førte vanære over Nilguden, Hapi. Det at fisken i Nilen døde, var også et hardt slag mot Egypts religion, for noen slags fisk ble faktisk vist ærbødighet og til og med balsamert. (2Mo 7: 19–21) Frosken ble oppfattet som et symbol på fruktbarhet og på egypternes forestilling om oppstandelsen, og den var helliget til froskegudinnen Heqt. Froskeplagen førte derfor vanære over denne gudinnen. (2Mo 8: 5–14) Den tredje plagen fikk de magipraktiserende prestene til å erkjenne sitt nederlag da de ikke klarte å forvandle støv til mygg ved hjelp av sine hemmelige kunster. (2Mo 8: 16–19) Guden Thot ble tilskrevet æren for å ha funnet opp magiske eller hemmelige kunster, men ikke engang denne guden kunne hjelpe de magipraktiserende prestene til å kopiere den tredje plagen.

Fra og med den fjerde plagen ble det gjort en tydelig «avgrensning» mellom egypterne og den sanne Guds tilbedere. Da svermer av brems trengte seg inn i hjemmene til egypterne, ble israelittene i Gosen ikke berørt av det. (2Mo 8: 23, 24) Den neste plagen, en pest som kom over buskapen, var til ydmykelse for flere guddommer, så som kugudinnen Hathor, oksen Apis og himmelgudinnen Nut, som egypterne forestilte seg som en ku med stjerner festet til buken. (2Mo 9: 1–6) Bylleplagen førte vanære over de guder og gudinner som ble ansett for å ha evner til å helbrede, for eksempel Thot, Isis og Ptah. (2Mo 9: 8–11) Det kraftige haglværet førte skam over de gudene som ble ansett for å ha kontroll over naturkreftene, for eksempel Reshpu, som tydeligvis ble holdt for å være lynets herre, og Thot, som angivelig hadde makt over regn og torden. (2Mo 9: 22–26) Gresshoppeplagen innebar et nederlag for de gudene som etter folks mening skulle sørge for en rik høst. En av dem var fruktbarhetsguden Min, som ble holdt for å være avlingenes beskytter. (2Mo 10: 12–15) Da det kom et tykt mørke over landet, var det til vanære for solgudene Re og Horus, og også for måneguden Thot, som angivelig hadde satt solen, månen og stjernene i system. – 2Mo 10: 21–23.

De førstefødtes død førte den største ydmykelsen over de egyptiske gudene og gudinnene. (2Mo 12: 12) Herskerne i Egypt utgav seg faktisk for å være guder, sønner av Re (Ra), eller Amon Re. Det ble hevdet at Re, eller Amon Re, hadde kjønnslig omgang med dronningen. Den sønnen hun så fikk, ble derfor betraktet som en legemliggjort gud og ble viet til Re, eller Amon Re, i hans tempel. Når faraos førstefødte døde, var det derfor ensbetydende med at en gud døde. (2Mo 12: 29) Dette var i seg selv et hardt slag mot Egypts religion, og dessuten ble det slått fast at alle guddommene var helt maktesløse, siden ingen av dem klarte å redde de førstefødte egypterne fra døden. – Se AMON nr. 4.

Kanaaneiske guddommer. Opplysninger i ikke-bibelske kilder tyder på at guden El ble holdt for å være skaperen og den høyeste herre. Han skal ha befattet seg lite med jordiske anliggender, men det fortelles at andre guddommer gang på gang henvendte seg til ham med sine bønner. El blir skildret som en opprørsk sønn som styrtet sin egen far fra tronen og kastrerte ham, og som var en blodtørstig tyrann, en morder og en ekteskapsbryter. I Ras Shamra-tekstene blir El omtalt som «far-oksen», og det sies at han hadde grått hår og grått skjegg. Hans gemalinne var Asjera. Hun blir omtalt som gudenes moderlige opphav, mens El tildeles rollen som gudenes stamfar.

Den mest fremtredende av de kanaaneiske gudene var likevel fruktbarhetsguden Ba’al, en himmelens, regnets og stormens guddom. (Dom 2: 12, 13) I Ras Shamra-tekstene blir Ba’al ofte kalt Dagons sønn, men det sies også at han var sønn av El. Om Ba’als søster Anat heter det at hun omtaler El som sin far, og at han på sin side kaller henne sin datter. Ba’al ble derfor sannsynligvis oppfattet som Els sønn, men det er også mulig at han ble betraktet som Els sønnesønn. I gudesagnene fortelles det at Ba’al angrep og beseiret Jam, havets fyrste, som antagelig gjaldt for å være Els foretrukne eller mest elskede sønn. Men Ba’al ble drept i en strid med Mot, som også ble ansett for å være en sønn av El, og som var dødens og tørkens gud. Kanaan hadde altså i likhet med Babylon en gud som led en voldsom død og senere ble vekket til live igjen. – Se BA’AL nr. 4.

De viktigste gudinnene som blir nevnt i Ras Shamra-tekstene, er Anat, Asjera og Asjtoret.  Det later til at disse gudinnenes roller ofte har overlappet hverandre. I Syria, hvor Ras Shamra-tekstene ble funnet, ble Anat muligens betraktet som Ba’als hustru, for det fortelles at hun hadde seksuell omgang med Ba’al – til tross for at hun flere ganger blir omtalt som «jomfru». Men i Bibelen blir bare Asjtoret og den hellige pælen, også kalt Asjera, nevnt i forbindelse med Ba’al. Både Asjera og Asjtoret kan derfor ha blitt betraktet som Ba’als hustruer. – Dom 2: 13; 3: 7 (se NW, fotn.); 10: 6; 1Sa 7: 4; 12: 10; 1Kg 18: 19; se ASJTORET; HELLIG PÆL; HELLIG STØTTE.

Omtalen av Anat i Ras Shamra-tekstene gir en viss anelse om den frastøtende oppfatning kanaaneerne hadde av sine guddommer, ettersom de utvilsomt hadde mange forestillinger felles med syrerne. Det blir sagt om Anat at hun var den vakreste av Ba’als søstre, men at hun hadde et ytterst voldsomt temperament. Hun skal angivelig ha truet med at hvis hun ikke fikk det som hun ville, så skulle hun knuse sin fars, Els, hodeskalle så blodet fløt i hans grå hår, og så det grå skjegget hans ble fylt med levret blod. Ved en annen anledning var hun ifølge beretningen ute på et sanseløst drapstokt. Hun festet hoder til ryggen sin og hender til beltet og vasset til knes i blod og til hoftene i levret blod fra tapre krigere. Følgende uttalelse vitner om hennes fryd over slike blodsutgytelser: «Hennes lever svulmer av latter, hennes hjerte fylles av glede.» – Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 136, 137, 142, 152.

Den ekstremt fordervede og avskyelige form for gudsdyrkelse kanaaneerne praktiserte, viser tydelig at det var rettferdig av Gud å fatte en beslutning om å tilintetgjøre landets innbyggere. (3Mo 18; 5Mo 9: 3, 4) Men fordi israelittene ikke fullt ut rettet seg etter Guds beslutning, gikk de etter hvert i den snaren å etterligne de nedverdigende handlingene som var knyttet til tilbedelsen av kanaaneernes guder. – Sl 106: 34–43; se også KANAAN, KANAANEER nr. 2.

Medo-Persias guddommer. Det kan se ut til at kongene i det medopersiske rike var tilhengere av profeten Zarathustras lære. Det kan verken bevises eller motbevises at Kyros den store holdt seg til Zarathustras lære, men i kongelige innskrifter fra Dareios Is tid og framover blir Ahura Mazdah, zoroastrismens høyeste guddom, nevnt gjentatte ganger. Dareios I omtalte Ahura Mazdah som himmelens, jordens og menneskenes skaper, og han oppfattet denne guden som den som hadde gitt ham visdom, fysiske ferdigheter og kongemakt.

Et karakteristisk trekk ved den zoroastriske lære er dualismen, det vil si, troen på to uavhengige guddommelige vesener, ett godt og ett ondt. Ahura Mazdah ble betraktet som skaper av alt det gode, mens Angra Mainyu ble oppfattet som skaper av alt som er ondt. Man trodde at Angra Mainyu kunne framkalle jordskjelv, uvær, sykdommer og død og forårsake uroligheter og krig. Man trodde også at mindre betydningsfulle ånder hjalp disse to gudene til å utføre sin virksomhet.

Symbolet på guden Ahura Mazdah lignet symbolet på den assyriske Assjur, som var en sirkel med vinger, noen ganger avbildet slik at en skjegget mannsfigur med en vertikal fuglehale utgår fra den.

Ahura Mazdah kan ha inngått i en triade. Det framgår av at Artaxerxes Mnemon bønnfalt om å bli beskyttet av Ahura Mazdah, Anahita (en vann- og fruktbarhetsgudinne) og Mithra (en lysets gud) og dessuten regnet det som en gunstbevisning fra disse tre guddommene at han fikk gjenreist søylehallen i Susa.

En rekke forskere har trukket en linje fra Anahita til Babylons Isjtar. E.O. James sier i sin bok The Cult of the Mother-Goddess (1959, s. 94): «Hun ble tilbedt som ’Den store gudinne som bærer navnet Frue’, den ’allmektige og ulastelige’ som renser ’hankjønns sæd og hunkjønns morsliv og melk’. . . . Hun var i realiteten det iranske motstykket til den syriske Anat, den babylonske Inanna-Istar, den hetittiske Komana-gudinnen og den greske Afrodite.»

Ifølge den greske historieskriveren Herodot (I, 131) tilbad perserne også naturelementene og himmellegemene. Han skriver: «Jeg vet følgende om persernes skikk og bruk. De pleier ikke å lage seg gudebilleder, templer eller altre; de synes til og med at de som gjør det, må være tåpelige. Grunnen må etter min mening være den at de ikke som hellenerne anser gudene for å ha noen slags likhet med mennesker. Men de har den skikk å gå opp på de høyeste fjell og der bringe Zeus offer, idet de kaller hele himmelhvelvingen for Zeus. De ofrer også til solen, månen, jorden, ilden, vannet og vindene. Det er bare disse de fra gammel tid av har ofret til, men senere har de lært seg til å ofre til Urania [Afrodite], og det har de lært av assyrerne og araberne. Men assyrerne kaller sin Afrodite for Mylitta, araberne kaller henne Ahlat, mens perserne bruker navnet Mitra.» – Herodots historie, Oslo 1998.

Zend-Avesta, zoroastrismens hellige skrifter, inneholder faktisk bønner til ild og vann, til planeter og til lyset fra solen, månen og stjernene. Ilden blir også omtalt som Ahura Mazdahs sønn.

Til tross for at kong Kyros kanskje var en tilhenger av Zarathustra, ble han nevnt i en av  Bibelens profetier som den Jehova hadde utpekt til å omstyrte Babylon og sette fri de jødiske fangene. (Jes 44: 26 til 45: 7; jf. Ord 21: 1.) Da Babylon ble ødelagt i 539 f.v.t., kom israelittene under de zoroastriske medo-persernes herredømme.

Greske guddommer. En undersøkelse av de guder og gudinner som ble dyrket i det gamle Hellas, avdekker spor etter innflytelse fra Babylon. George Rawlinson, som var professor ved Oxford universitet, har uttalt: «Den slående likhet mellom det kaldeiske system og den klassiske mytologis system later til å fortjene spesiell oppmerksomhet. Denne likheten er for omfattende, og på noen områder altfor slående, til at man kan tro at den bare skyldes et tilfeldig sammentreff. I den greske og den romerske gudeverden og i kaldeernes gudeverden finner man den samme generelle gruppering. Ikke sjelden kan man finne den samme avstamningslinje. Og i noen tilfeller kan til og med de kjente klassiske guders navn og titler på den merkverdigste måte belyses og forklares ut fra kaldeiske kilder. Det kan neppe være noen tvil om at det på en eller annen måte fant sted en formidling av trosoppfatninger – og at denne overføringen av mytologiske forestillinger og ideer foregikk i meget gammel tid – fra Persiabuktas kyster til landene omkring Middelhavet.» – The Seven Great Monarchies of the Ancient Eastern World, 1885, bd. I, s. 71, 72.

I de mytologiske beretningene om at guden Apollon drepte slangen Python, og om at Herakles (sønn av Zevs og en jordisk kvinne, Alkmene) i sin spede barndom drepte to slanger, kan man muligens se en forvrengning av Guds uttalelse om den lovte ætt. Det velkjente tema angående en gud som dør og så blir vekket til live igjen, dukker også opp. Det var en årlig høytidsdag til minne om at Adonis led en voldsom død og så ble levende igjen. Det var hovedsakelig kvinner som gråt over hans død; de bar avbildninger av hans legeme i et slags likfølge og kastet dem senere i havet eller i vannkilder. Grekerne hadde også en høytid til minne om Dionysos’, eller Bakkhos’, voldsomme død og tilbakekomst til livet. Både han og Adonis er blitt identifisert med den babylonske guden Tammuz.

I gudesagnene framtrer de greske guder og gudinner stort sett som menn og kvinner. Det ble riktignok oppfattet slik at de var langt større enn menneskene og overgikk dem i skjønnhet og styrke, men legemene deres ble beskrevet som menneskelige legemer. Guddommenes legemer ble betraktet som uforgjengelige fordi det angivelig fløt «ikhor» i stedet for blod i årene deres. Likevel trodde man at menneskene med sine våpen kunne påføre gudene smertefulle sår. Men det ble sagt at sårene alltid grodde, og at gudene holdt seg ungdommelige.

De greske guddommene skildres for det meste som meget umoralske og preget av menneskelige svakheter. De kranglet innbyrdes, kjempet mot hverandre og konspirerte mot hverandre. Om Zevs, grekernes øverste gud, ble det sagt at han hadde styrtet sin egen far, Kronos, fra tronen. Tidligere hadde Kronos selv fordrevet og til og med kastrert sin far, Uranos. Både Uranos og Kronos blir skildret som grusomme fedre. Uranos tok straks de barna hans hustru Gaia fødte ham, og skjulte dem i jorden. Han tillot dem ikke engang å se lyset. Kronos på sin side slukte de barna Rhea fødte ham. Ekteskapsbrudd, utukt, incest, voldtekt, løgn, tyveri, drukkenskap og drap er blant de ugjerninger som blir tillagt visse guddommer. De som pådrog seg en guds eller en gudinnes mishag, ble angivelig straffet på det grusomste. Satyren Marsyas, som utfordret guden Apollon til en musikalsk dyst, ble for eksempel festet til en trestamme av Apollon og flådd levende. Gudinnen Artemis skal angivelig ha forvandlet jegeren Aktaion til en hjort og fått hans egne hunder til å fortære ham, fordi han hadde sett henne naken.

Noen hevdet naturligvis at disse gudesagnene bare var produkter av dikternes fantasi. Men om dette skrev Augustin på 400-tallet i sitt verk De civitate dei (Om Guds stat): «For mens det blir sagt til deres forsvar at disse beretningene om deres guder ikke er sanne, men bare dikteriske påfunn og usant oppspinn, ja, da blir det hele enda mer avskyelig for den som respekterer sin religions renhet. Og hvilken mer utspekulert eller bedragersk list kan tenkes hvis man betrakter den djevelske ondskap? For når en hederlig og verdig hersker i et land blir baktalt, er ikke da denne baktalelsen desto mer ond og utilgivelig jo fjernere beskrivelsen er fra sannheten om den baktaltes liv?» (Oversatt fra The City of God, bok II, kap. IX.) Den begeistring de fleste viste for dikternes fortellinger når de ble framført på de greske teatrene, viser dessuten at de ikke betraktet dem som baktalelse, men godtok dem. Gudenes umoral tjente som en rettferdiggjørelse av menneskenes urette handlinger, og dette falt i smak hos folk. – Se HELLAS, GREKERE (Gresk religion).

I forbindelse med sin tjeneste kom apostelen Paulus i kontakt med mennesker som tilbad de greske gudene Zevs og Hermes. (Apg 14: 12, 13) Atenerne gav uttrykk for sin frykt for guddommene ved å bygge mange templer og altere.  (Apg 17: 22–29) Den grove seksuelle umoral som hørte med til grekernes gudsdyrkelse, berørte til og med den kristne menighet i Korint, for apostelen Paulus fant det nødvendig å refse denne menigheten. – 1Kt 5.

Romerske guddommer. Romernes religion var sterkt påvirket av etruskerne, et folk som vanligvis antas å ha kommet fra Lilleasia. Den form for spådomskunst etruskerne drev med, knytter avgjort deres religion til babylonernes. En bronsemodell av en lever som er funnet i Piacenza i den norditalienske regionen Emilia-Romagna, ligner for eksempel på de levermodellene av leire som er funnet i Mesopotamia, og som ble benyttet til spådomskunst. Da romerne begynte å dyrke etruskernes guddommer, overtok de faktisk en babylonsk arv. (Se ASTROLOGER.) Den romerske triaden som bestod av Jupiter (den høyeste gud, en himmelens og lysets gud), Juno (Jupiters gemalinne og den som styrte med saker som spesielt angikk kvinner) og Minerva (kunstens og håndverkets gudinne) svarer til etruskernes Tinia, Uni og Menerva.

I tidens løp fant de fremtredende greske guder veien inn i det romerske panteon, men under andre navn. Også andre lands guddommer ble opptatt blant de romerske, deriblant persernes Mithra (hvis fødselsdag ble feiret den 25. desember), og dessuten den frygiske fruktbarhetsgudinnen Kybele og egypternes Isis, som begge er blitt identifisert med babylonernes Isjtar. De romerske keisere ble også æret som guder.

Saturn ble dyrket fordi han angivelig hadde gitt Roma en gullalder. Saturnalia, som opprinnelig var en én dags fest til hans ære, ble senere utvidet til en sju dager lang høytid i siste halvdel av desember. Feiringen var preget av stor løssluppenhet. Folk utvekslet gaver, for eksempel voksfrukter og vokslys, og til barna gav de gjerne leirdukker. Så lenge festen varte, ble ingen idømt straff. Skoler og domstoler hadde ferie, og til og med krigshandlinger ble innstilt. Slaver byttet plass med sine herrer og kunne la tungen løpe fritt uten å behøve å frykte for straff.

De første kristne nektet å delta i romernes gudsdyrkelse, også keiserdyrkelsen. Det førte til at de ble utsatt for intens forfølgelse. De var kompromissløse i sin beslutning om å ’adlyde Gud som sin hersker mer enn mennesker’. De nektet å la romerske herskere bli gjenstand for den tilbedelse som med rette tilkom Gud. – Apg 5: 29; Mr 12: 17; se ROMA (Religion).

Nasjonenes guder kontra Jehova. Mange av de gudene som er nevnt i Bibelen, er nå ikke stort annet enn navn i historiebøkene. Selv om deres tilbedere noen ganger til og med ofret sine egne barn til dem, var disse avgudene ute av stand til å redde dem som søkte deres hjelp når de var i nød. (2Kg 17: 31) Med tanke på sine militære seirer sa assyrerkongen brautende gjennom sin talsmann, rabsjaken: «Har noen av nasjonenes guder noensinne utfridd sitt land av Assyrias konges hånd? Hvor er Hamats og Arpads guder? Hvor er Sefarvajims, Henas og Ivvas guder? Har de utfridd Samaria av min hånd? Hvem er det blant alle landenes guder som har utfridd sitt land av min hånd, så Jehova skulle utfri Jerusalem av min hånd?» (2Kg 18: 28, 31–35) Men Jehova sviktet ikke sitt folk slik disse falske gudene hadde gjort. På én natt slo Jehovas engel i hjel 185 000 mann i assyrernes leir. Den stolte assyrerkongen Sankerib vendte ydmyket tilbake til Ninive, hvor han senere ble drept av to av sine sønner i sin gud Nisroks tempel. (2Kg 19: 17–19, 35–37) Ja, «alle de guder folkene har, er verdiløse guder, men Jehova, han har dannet himlene». – Sl 96: 5.

Falske guder har altså de samme egenskapene som de menneskene som frambringer dem, og dessuten blir folk stort sett lik de gudene de tilber. Judas konge Manasse var for eksempel så hengitt til falske guder at han til og med lot sin sønn gå gjennom ilden. Manasse ble ikke en bedre konge av sin nidkjære avgudsdyrkelse. Han ble derimot lik de blodtørstige guddommene han tilbad, og utgjøt uskyldig blod i svært store mengder. (2Kg 21: 1–6, 16) I skarp motsetning til dette forsøker den sanne Guds tilbedere å etterligne sin fullkomne Skaper og frambringe hans ånds frukter: kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet og selvkontroll. – Ef 5: 1; Ga 5: 22, 23.