Ærefrykt, tilbedelse og tjeneste rettet mot Gud, forbundet med lojalitet overfor hans universelle overherredømme. Bibelen bruker det greske substantivet eusẹbeia og det beslektede adjektivet, adverbet og verbet.  Det substantivet som er brukt i Bibelen, kan bokstavelig oversettes «det å ære vel» og betegner ærefrykt eller hengivenhet overfor det som er helt igjennom hellig og rettferdig. (Jf. 2Pe 1: 6, Int.) Antonymet til «gudhengivenhet» er «ugudelighet» eller «uærbødighet» (gr. asẹbeia).

I boken Christian Words skriver Nigel Turner: «I samtidige innskrifter forekommer eusebeia av og til i en betydning som antyder personlig religiøs hengivenhet . . . men den mer generelle betydningen på alminnelig gresk i den romerske periode var ’lojalitet’. . . . For de kristne er eusebeia den høyeste form for hengivenhet for Gud.» (1981, s. 111) I Bibelen refererer uttrykket «gudhengivenhet» til lojal hengivenhet, eller hengivelse, overfor Jehova Gud personlig.

Det beslektede adjektivet eusebẹs, som forekommer i Apostlenes gjerninger 10: 2, 7 og 2. Peter 2: 9, betyr «from, gudhengiven». Ifølge John A.H. Tittmann uttrykker eusebẹs «den ærbødighet for Guddommen som viser seg i handlinger, især i tilbedelsen av Gud; . . . en er [eusebẹs] når en viser denne fromhet i handling». – Remarks on the Synonyms of the New Testament, Edinburgh 1833, bd. 1, s. 253, 254.

Verbet eusebẹo blir i 1. Timoteus 5: 4 brukt om den måten barn og barnebarn bør oppføre seg på overfor mødre og bestemødre som er blitt enker. Ifølge A Greek and English Lexicon of the New Testament av Edward Robinson (1885, s. 307) kan eusebẹo bety det å være from overfor alle i sin alminnelighet. Derfor blir denne passasjen i noen oversettelser gjengitt slik: «De [skal] først og fremst lære å gjøre sin plikt overfor sin egen familie.» (JB; jf. Erik Gunnes’ oversettelse.) Det er imidlertid Gud som har innstiftet familieordningen (Ef 3: 14, 15), og Guds husstand blir i Bibelen sammenlignet med en jordisk familie. Derfor vil ærbødighet, eller gudhengivenhet, i den kristne familie i virkeligheten være ærbødighet for Gud og lydighet mot hans bud vedrørende forholdet i familien og den rette oppførsel familiemedlemmene imellom. I overensstemmelse med denne forståelsen lyder gjengivelsen i Ny verden-oversettelsen slik: «Hvis en enke har barn eller barnebarn, så la disse først lære å praktisere gudhengivenhet i sin egen husstand.»

«Gudhengivenhetens hellige hemmelighet.» Det fremste eksempel når det gjelder å vise gudhengivenhet, er Jesus Kristus. Apostelen Paulus skrev til Timoteus: «Ja – det må erkjennes – denne gudhengivenhetens hellige hemmelighet er stor: ’Han ble tilkjennegitt i kjød, ble erklært rettferdig i ånd, viste seg for engler, ble forkynt blant nasjoner, ble trodd i verden, ble tatt opp i herlighet.’» (1Ti 3: 16) Den fullkomne Adam hadde ikke vist fullkommen gudhengivenhet. Og hans etterkommere, som alle var født ufullkomne, kunne ikke gjøre det. Hvem ville så være i stand til det? Da Guds Sønn kom til jorden og bevarte sin ulastelighet, ble dette spørsmålet besvart, og den hellige hemmelighet ble åpenbart. Han var den Timoteus skulle se hen til som det fullkomne eksempel når det gjaldt å legge gudhengivenhet for dagen. – 1Ti 3: 15.

Jesus var det eneste menneske som i enhver henseende viste fullkommen gudhengivenhet og dermed beviste at mennesker i kjødet kan legge en slik hengivenhet for dagen. Under de vanskeligste prøvelser helt til avslutningen av sitt jordiske liv forble Jesus «lojal, uskyldig, ubesmittet, skilt fra synderne». (He 7: 26) Det fantes ingen mangel ved hans ulastelighet, slik at han kunne anklages overfor Gud. Før han døde, sa han: «Jeg har seiret over verden», og: «Verdens hersker kommer. Og han har ikke noe tak på meg.» (Joh 16: 33; 14: 30) Det fantes ingen urettferdighet hos ham. Han kunne med rette si til sine fiender: «Hvem av dere beviser at jeg er skyldig i synd?» (Joh 8: 46) Det som ble åpenbart da «gudhengivenhetens hellige hemmelighet» ble avdekket, er så storslagent og betyr så mye for menneskeheten at det må bli forkynt i hele verden. Jesus Kristus selv er mønsteret for kristen gudhengivenhet og for kristen oppførsel i menigheten.

Må oppøves; knyttes til nøysomhet. Full gudhengivenhet kan en kristen bare oppnå ved å anstrenge seg for å oppøve denne egenskapen. Han må også utholde motstand og forfølgelse. (2Ti 3: 12) En kristens mål er ikke å oppnå materiell vinning. Men han kan oppnå en stor vinning hvis han er nøysom, hvis han fortsetter å vise gudhengivenhet og bevarer viljen til å klare seg med det han har. Gudhengivenheten «har i seg løfte for livet nå», nemlig et løfte om åndelig sunnhet, tilfredshet, lykke og en mening med livet, og den har dessuten i seg løfte for det livet «som skal komme». – 1Ti 4: 7, 8; 6: 6–8; jf. Ord 3: 7, 8; 4: 20–22.

Selv om den som er gudhengiven, opplever vanskeligheter og forfølgelse, behøver han ikke å nære frykt, for ’Jehova vet å utfri gudhengivne mennesker av prøvelse’. (2Pe 2: 9) Apostelen Peter råder de kristne til å føye gudhengivenhet til sin utholdenhet. (2Pe 1: 5, 6) Han oppmuntrer dem til å være mennesker som kjennetegnes ved «gjerninger som hører en hellig livsførsel og gudhengivenhet til», slik at de kan overleve dommen på Jehovas dag. – 2Pe 3: 7, 10, 11; 1Pe 4: 18.

 Gudhengivenhetens kraft. Den som hevder at han er gudhengiven, må erkjenne at gudhengivenheten har kraft til å forandre hans personlighet, og han må være oppriktig og ekte i sin gudsfrykt. (1Ti 6: 11; Ef 4: 20–24) Han må erkjenne at gudhengivenhetens vei er staket ut i Guds Ord, og han må følge de anvisninger som finnes der. (Tit 1: 1; 2Pe 1: 3) Ettersom gudhengivenhet er rettet mot Jehova Gud personlig, vil en gjennom hans Ord og ved hans ånd lære ham personlig å kjenne, få et fortrolig forhold til ham og komme til å ligne ham mer og mer, ja bli en etterligner av ham. (Ef 5: 1) En vil i stadig høyere grad komme til å gjenspeile Jehova Guds gode egenskaper. – 2Kt 3: 18.

Hvis en som gir seg ut for å tjene Gud, begynner å stole på sine egne oppfatninger i stedet for å holde seg til Bibelen, og hvis hans lære ikke «er i samsvar med gudhengivenhet», idet den ikke reflekterer at han har hengivenhet for Gud, blir han «syk i sinnet». (1Ti 6: 3, 4) Apostelen Paulus advarte sin yngre medtjener Timoteus mot ugudelige personer som gav seg ut for å være gudhengivne. Han oppmuntret Timoteus til å bruke sannhetens Ord på rette måte og til å sky tomt snakk som krenker det som er hellig, for at Timoteus ikke skulle vike av fra gudhengivenhetens vei. Deretter pekte han på at det ville være noen som ville praktisere all slags ondskap og hyklersk ha en ytre form for gudhengivenhet, men vise seg falske når det gjaldt dens kraft. (2Ti 2: 15, 16; 3: 1–5) Judas viser også at slike mennesker ikke har noen virkelig ærefrykt eller hengivenhet for Gud, at de ikke verdsetter Guds ufortjente godhet, og at de bruker gudhengivenheten som et middel til å nå materialistiske mål og tilfredsstille et sanselig begjær. Deres hykleri gir seg til kjenne i deres løsaktige oppførsel. – Jud 4.

Hva er «lovløshetens hemmelighet,» som Paulus omtaler?

Det er her tale om en annen hemmelighet, som er den diametrale motsetning til Jehovas «hellige hemmelighet». Den blir kalt «denne lovløshetens hemmelighet». Den var en hemmelighet for de sanne kristne på apostelen Paulus’ tid fordi «lovløshetens menneske» ennå ikke hadde kommet til syne i form av en tydelig gjenkjennelig gruppe mennesker som det var lett å identifisere. Og selv etter at dette «menneske» hadde tatt form, ville dets identitet fortsatt være en gåte for de fleste mennesker fordi det ville øve sin ondskap under dekke av gudhengivenhet og i gudhengivenhetens navn. Det ville i virkeligheten være tale om et frafall fra den sanne gudhengivenhet. Paulus sa at denne «lovløshetens hemmelighet» allerede var i virksomhet på hans tid, ettersom det i den kristne menighet gjorde seg gjeldende en lovløs innflytelse som etter hvert ville føre til at denne frafalne klassen trådte fram. Men til sist ville Jesus Kristus utrydde dette «menneske» ved tilkjennegivelsen av sitt nærvær. Dette frafalne «menneske», som var ledet av Satan, ville opphøye seg «over enhver som sies å være ’gud’ eller gjenstand for ærbødighet» (gr. sẹbasma). Denne store motstander av Gud som virket som Satans redskap, ville således være ytterst bedragersk og føre tilintetgjørelse over sine ofre. Grunnen til at «lovløshetens menneske» ville ha framgang, ville være at det ville øve sin ondskap under et hyklersk dekke av gudhengivenhet. – 2Te 2: 3–12; jf. Mt 7: 15, 21–23.