Dette uttrykket forekommer bare én gang i Bibelen, i Galaterne 6: 16, og refererer da til det åndelige Israel og ikke til de kjødelige etterkommerne av Jakob, som fikk sitt navn forandret til Israel. (1Mo 32: 22–28) Bibelen taler både om «Israel i kjødelig forstand» (1Kt 10: 18) og om det åndelige Israel, som består av mennesker som ikke nødvendigvis stammer fra Abraham. (Mt 3: 9) Samtidig med at apostelen Paulus bruker uttrykket «Guds Israel», viser han at det ikke har noen betydning om man er en omskåret etterkommer av Abraham, eller ikke. – Ga 6: 15, 16.

Profeten Hosea forutsa at Gud ville forkaste det kjødelige Israel til fordel for denne åndelige  nasjonen, som også omfatter ikke-jøder, idet han ville si ’til dem som ikke var hans folk: «Du er mitt folk»’. (Ho 2: 23; Ro 9: 22–25) Da tiden var inne, ble Guds rike tatt fra det jødiske folk og gitt til en åndelig nasjon som frambrakte dets frukter. (Mt 21: 43) Kjødelige jøder ble naturligvis også opptatt i det åndelige Israel. Apostlene og andre som fikk den hellige ånd på pinsedagen i år 33 (omkring 120 i tallet), samt de som ble føyd til den dagen (omkring 3000), og de som senere gjorde at «tallet på mennene» steg til omkring 5000, var alle jøder eller jødiske proselytter. (Apg 1: 13–15; 2: 41; 4: 4) Men det var tross alt, som Jesaja hadde forutsagt, «bare en rest» av den forkastede nasjonen som ble frelst. – Jes 10: 21, 22; Ro 9: 27.

Andre skriftsteder kommer nærmere inn på dette. Da noen av de «naturlige grenene» på det symbolske oliventreet ble brutt av, ble det i stedet podet inn ’ville’ ikke-israelittiske grener. Det er altså ingen forskjell på grunn av rase eller klasse blant dem som ’virkelig er Abrahams ætt, arvinger ifølge et løfte’. (Ro 11: 17–24; Ga 3: 28, 29) «Ikke alle som utspringer fra Israel, er virkelig ’Israel’.» «For den er ikke jøde som er det i det ytre; heller ikke er omskjærelse det som er i det ytre, på kjødet. Men den er jøde som er det i det indre, og hans omskjærelse er hjertets omskjærelse ved ånd.» (Ro 9: 6; 2: 28, 29) Ettersom det kjødelige Israel ikke frambrakte det nødvendige antall, «vendte [Gud] sin oppmerksomhet mot nasjonene for å ta ut fra dem et folk for sitt navn». (Apg 15: 14) Om dette folket ble det sagt: «Én gang var dere ikke et folk, men nå er dere Guds folk.» (1Pe 2: 10) Apostelen Peter siterte en uttalelse som var blitt rettet til det kjødelige Israel, og anvendte den på Guds åndelige Israel, idet han sa at det i virkeligheten var dette åndelige Israel som var «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom». – 2Mo 19: 5, 6; 1Pe 2: 9.

De tolv stammene som blir nevnt i Åpenbaringen, kapittel 7, må av flere gode grunner være dette åndelige Israel. Listen svarer ikke til listen over det kjødelige Israels tolv stammer i 4. Mosebok, kapittel 1. Dessuten var både templet i Jerusalem og alle de israelittiske slektsregistrene med fortegnelser over hvem som tilhørte hvilken stamme, blitt ødelagt og var gått tapt for bestandig lenge før Johannes fikk sitt syn i år 96, og presteskapet eksisterte ikke lenger. Det som er spesielt viktig å merke seg, er imidlertid at Johannes fikk sitt syn etter den tidligere omtalte utviklingen fra og med pinsedagen i år 33 og derfor må ses på den bakgrunn. I lys av disse begivenhetene må Johannes’ syn av dem som stod på det himmelske Sions fjell sammen med Lammet (som det kjødelige Israel hadde forkastet), være en åpenbaring av tallet på medlemmer av Guds åndelige Israel, nemlig 144 000, som er blitt «kjøpt fra menneskene». – Åp 7: 4; 14: 1, 4.