JEHOVA – navnet til universets Suverene Herre. Dette er det navnet han selv har valgt seg. Tetragrammet (de fire bokstavene som Guds navn blir skrevet med på hebraisk) forekommer nesten 7000 ganger i Bibelens hebraiske tekst – mye oftere enn noen av de beskrivende titlene som blir brukt om Gud. Dette navnet er ikke bare en betegnelse. Det skiller den sanne Gud fra alle andre guder, deriblant de menneskelagde. Det er det navn som alle fornuftutstyrte skapninger bør kjenne, ære og hellige.

Navnet Jehova betegner himmelens og jordens Skaper (1Mo 2: 4), Jesu Kristi Gud og Far (Mt 4: 10; Joh 20: 17), den som har gitt løfte om å frambringe «nye himler og en ny jord», hvor rettferdighet skal rå. – Jes 65: 17, 25; 2Pe 3: 13.

Merkelig nok er det i dag mange bibeloversettelser som ikke inneholder Guds navn i det hele tatt. Hva kommer det av? Blant jødene vokste det etter hvert fram en overtroisk forestilling om at det var galt å uttale navnet. Dette førte i første omgang til at jødene sluttet å uttale Guds personlige navn, dernest til at man fjernet det fra greske bibelhåndskrifter. Til slutt ble navnet i de fleste bibeloversettelser byttet ut med slike uttrykk som «Herren» og «Gud». Det er verdt å merke seg at man ikke gjorde noe med noen andre bibelske navn; det var kun det viktigste av dem alle, «Jehova», som ble fjernet.

Det er imidlertid av største betydning for alle mennesker å kjenne Guds navn. (Ro 10: 13) Det innebærer mye mer enn å vite hva Guds personlige navn er. Man må også kjenne Ham som bærer det, og ha en livsførsel som er i harmoni med den hensikt som knytter seg til det. Alle som tilber den sanne Gud, er forpliktet til flittig å gjøre Guds navn kjent for andre, slik Jesus gjorde. (Joh 17: 6, 26) Jehova Gud har gitt løfte om å velsigne alle som kjenner, bruker og ærer hans store navn. – Sl 91: 14.