Uttrykket «Guds Sønn» blir i første rekke brukt om Kristus Jesus. Blant andre som blir omtalt som «Guds sønn(er)», kan nevnes de fornuftutstyrte åndeskapningene som Gud har skapt, Adam før han syndet, og mennesker som Gud har handlet med på grunnlag av et paktsforhold.

«Den sanne Guds sønner.» Uttrykket «den sanne Guds sønner» forekommer første gang i 1. Mosebok 6: 2–4, hvor det sies at disse sønnene før den verdensomfattende vannflommen ’la merke til menneskedøtrene og så at de var vakre’, og at de «begynte å ta seg hustruer – alle dem som de valgte seg».

Mange kommentatorer mener at disse «Guds sønner» var mennesker, menn av Sets slektslinje. De baserer sin påstand på det forhold at den gudfryktige Noah tilhørte Sets slektslinje, mens de andre slektslinjene fra Adam, nemlig Kains og hans brødres slektslinjer (1Mo 5: 3, 4), ble utslettet i vannflommen. De mener derfor at det at «den sanne Guds sønner» tok seg hustruer blant «menneskedøtrene», betyr at Sets etterkommere begynte å gifte seg med kvinner som tilhørte den onde Kains slektslinje.

Det er imidlertid ikke noe som tyder på at Gud satte et slikt skille mellom slektslinjene på dette tidspunkt. Ingen skriftsteder bekrefter den oppfatning at det er ekteskap mellom mennesker av  Sets og Kains slektslinjer det her er tale om, eller at det var som følge av slike ekteskap at «de veldige», som blir omtalt i vers 4, ble født. Riktignok blir uttrykket ’menneskesønner’ (som de som er av den ovennevnte oppfatning, mener utgjør en motsetning til uttrykket «Guds sønner») ofte brukt i en ugunstig betydning, men det er ikke alltid tilfellet. – Jf. Sl 57: 4; Ord 8: 22, 30, 31; Jer 32: 18, 19; Da 10: 16; se også Sl 4: 2.

Himmelske sønner av Gud. Det finnes imidlertid en forklaring som finner støtte i Bibelen. Neste sted «den sanne Guds sønner» blir omtalt, er i Job 1: 6, og her er det tydelig at det er tale om åndeskapninger, himmelske sønner av Gud som er samlet i Guds nærhet, og blant dem var også Satan, som hadde «streifet omkring på jorden». (Job 1: 7; se også 2: 1, 2.) De «Guds sønner» som ifølge Job 38: 4–7 ’ropte ut sitt bifall’ da Gud ’la jordens hjørnestein’, var selvsagt også engler og ikke mennesker som nedstammet fra Adam (som på det tidspunkt ikke var skapt). De «Guds sønner» som blir omtalt i Salme 89: 6, er likeledes himmelske, ikke jordiske. – Se GUD (Hebraiske ord).

De som inntar det tidligere nevnte synspunktet, er av den oppfatning at «den sanne Guds sønner» i 1. Mosebok 6: 2–4 ikke skal identifiseres med engler ettersom sammenhengen etter deres oppfatning her utelukkende dreier seg om menneskers ondskap. Denne innvendingen er imidlertid ikke holdbar, ettersom åndeskapningers urette innblanding i jordiske anliggender i aller høyeste grad kunne bidra til eller øke menneskenes ondskap. Da Jesus var på jorden, var onde åndeskapninger, selv om de på det tidspunkt ikke materialiserte seg og var synlige, årsak til en ekstrem atferd blant mennesker. (Se DEMON; DEMONBESETTELSE.) At det fortelles at himmelske sønner av Gud blandet seg i menneskelige forhold før vannflommen, stemmer helt med sammenhengen i beretningen i 1. Mosebok, for det forklarer for en stor del hvorfor situasjonen var blitt så alvorlig før vannflommen.

Denne oppfatningen finner støtte i apostelen Peters ord om «åndene i fengsel, de som en gang hadde vært ulydige, da Guds tålmodighet ventet i Noahs dager» (1Pe 3: 19, 20), og om «de engler som syndet», som blir nevnt i forbindelse med den ’gamle verden’ på Noahs tid (2Pe 2: 4, 5), og i Judas’ uttalelse om «de englene som ikke bevarte sin opprinnelige stilling, men forlot sin egen, rette bolig» (Jud 6). Hvis man avviser at «den sanne Guds sønner» i 1. Mosebok 6: 2–4 var åndeskapninger, blir disse uttalelsene av de kristne bibelskribentene svært gåtefulle, for da har man ingen forklaring på hvordan de omtalte englene var ulydige, eller på hvilken forbindelse de hadde med Noahs tid.

Det er tydelig at engler til sine tider viste seg i materialiserte menneskelegemer og til og med spiste og drakk sammen med mennesker. (1Mo 18: 1–22; 19: 1–3) Jesu uttalelse om at oppstandne menn og kvinner ikke gifter seg eller blir giftet bort, men er ’som englene i himmelen’, viser at disse himmelske skapningene ikke lever sammen i ekteskap, idet det ikke er noen kjønnsforskjell mellom dem. (Mt 22: 30) Men det er ikke dermed sagt at de ikke kunne materialisere seg og leve i ekteskap sammen med kvinner på jorden. Det er verdt å merke seg at Judas etter å ha omtalt de englene som ikke bevarte sin opprinnelige stilling, men «forlot sin egen, rette bolig» (noe som tydeligvis henspiller på at de forlot åndeverdenen) straks deretter sier: «Slik er også Sodoma og Gomorra og byene omkring dem, etter at de på samme måte som de ovennevnte hadde drevet utukt i stort omfang og gått etter kjød til unaturlig bruk, stilt fram for oss som et advarende eksempel.» (Jud 6, 7) Det samlede bibelske vitnesbyrd taler således for at det var engler som på Noahs tid avvek fra Guds norm ved å gjøre seg skyldig i handlinger som stred mot deres åndelige natur. Det synes således ikke å være noen grunn til å tvile på at «Guds sønner» i 1. Mosebok 6: 2–4 var engler, himmelske sønner av Gud. – Se NEFILIM.

Den første jordiske sønn og hans etterkommere. Adam var den første jordiske «Guds sønn» ettersom han var skapt av Gud. (1Mo 2: 7; Lu 3: 38) Da han ble dømt til døden fordi han syndet med overlegg, og ble vist ut av Guds hellige sted i Eden, ble han i virkeligheten forstøtt av Gud og mistet sønneforholdet til sin himmelske Far. – 1Mo 3: 17–24.

Alle hans etterkommere er blitt født med nedarvede syndige tilbøyeligheter. (Se SYND.) Ettersom de nedstammer fra en som ble forkastet av Gud, kan de ikke på grunnlag av sin avstamning gjøre krav på å være sønner av Gud. Dette framgår av apostelen Johannes’ ord i Johannes 1: 12, 13, hvor han sier at de som tok imot Kristus Jesus og viste tro på hans navn, fikk «myndighet til å bli Guds barn», og at de «ble født, ikke av blod eller av en kjødelig vilje eller av manns vilje, men av Gud». Det å stå i et sønneforhold til Gud er altså ikke en stilling som Adams etterkommere automatisk oppnår ved fødselen. Dette og andre skriftsteder viser at det siden syndefallet har vært nødvendig med en spesiell anerkjennelse fra Guds side for at mennesker skulle kunne  bli kalt hans «sønner». Det blir anskueliggjort ved den måten Gud handlet med Israel på.

«Israel er min sønn.» Overfor farao, som betraktet seg selv som en gud og som sønn av den egyptiske guden Re (Ra), omtalte Jehova Israel som «min sønn, min førstefødte», og han sa til den egyptiske herskeren: «Send min sønn bort, så han kan tjene meg.» (2Mo 4: 22, 23) Gud betraktet altså hele Israels nasjon som sin «sønn» fordi den var hans utvalgte folk, en ’spesiell eiendom blant alle folk’. (5Mo 14: 1, 2) Ikke bare fordi Jehova er Kilden til alt liv, men især fordi han i samsvar med Abrahamspakten hadde frambrakt dette folket, som var kalt med hans navn, blir han omtalt som israelittenes «Skaper», som «han som formet» dem, og som deres «Far». (Jf. Sl 95: 6, 7; 100: 3; Jes 43: 1–7, 15; 45: 11, 12, 18, 19; 63: 16.) Han hadde ’hjulpet dem helt fra mors liv av’ og siktet med disse ordene tydeligvis til begynnelsen av deres utvikling som et folk, og han «formet» dem, bestemte deres nasjonale struktur og særpreg, ved å gi dem lovpakten og ved å handle med dem. (Jes 44: 1, 2, 21; jf. Guds ord til Jerusalem i Ese 16: 1–14 og Paulus’ uttrykk i Ga 4: 19 og 1Te 2: 11, 12.) Jehova beskyttet dem, bar dem, tilretteviste dem og sørget for dem slik som en far ville ta seg av sin sønn. (5Mo 1: 30, 31; 8: 5–9; jf. Jes 49: 14, 15.) Som «en sønn» skulle nasjonen ære sin Far. (Jes 43: 21; Mal 1: 6) I motsatt fall ville Israel ikke leve opp til sitt sønneforhold (5Mo 32: 4–6, 18–20; Jes 1: 2, 3; 30: 1, 2, 9), slik som tilfellet var med noen av israelittene, som handlet på en skjendig måte og ble kalt «sønner av belial» (et hebraisk uttrykk som er gjengitt med «udugelige menn» i 5Mo 13: 13 og andre skriftsteder; jf. 2Kt 6: 15). De ble «frafalne sønner». – Jer 3: 14, 22; jf. 4: 22.

Det var i denne nasjonale forstand og på grunnlag av det paktsforhold israelittene stod i til Gud, at han behandlet dem som sine sønner. Dette framgår av den omstendighet at han, samtidig med at han omtaler seg selv som deres «Frambringer», også omtaler seg som deres «Gjenkjøper» og deres «ektemann»; det siste uttrykket viser at Israels forhold til ham var som en hustrus forhold til sin mann. (Jes 54: 5, 6; jf. Jes 63: 8; Jer 3: 14.) Når israelittene kalte Jehova «vår Far», var det tydeligvis med tanke på deres paktsforhold til ham og i anerkjennelse av at det var han som hadde dannet deres nasjon. – Jes 63: 16–19; jf. Jer 3: 18–20; Ho 1: 10, 11.

Efraims stamme ble den mest fremtredende av det nordlige rikets ti stammer; dens navn står ofte for hele riket. Ettersom Jehova valgte å la Efraim få den førstefødtes velsignelse av sin farfar, Jakob, i stedet for å la den gå til Manasse, som var Josefs virkelige førstefødte, kunne Jehova med rette omtale Efraims stamme som «min førstefødte». – Jer 31: 9, 20; Ho 11: 1–8, 12; jf. 1Mo 48: 13–20.

Enkeltpersoner blant israelittene omtalt som ’sønner’. Gud omtalte også visse enkeltpersoner blant israelittene som sine ’sønner’ i en spesiell forstand. Salme 2, som handler om Guds «sønn», får i første omgang tydeligvis sin anvendelse på David, som ifølge Apostlenes gjerninger 4: 24–26 skrev denne salmen. (Sl 2: 1, 2, 7–12) Salmen fikk senere sin oppfyllelse på Kristus Jesus, slik sammenhengen i Apostlenes gjerninger viser. Ettersom Gud i salmen ikke taler til et spedbarn, men til en voksen mann når han sier: «Du er min sønn; jeg er i dag blitt din far», må David ha trådt inn i dette sønneforholdet ved at Gud utvalgte ham til å være konge og handlet som en far overfor ham. (Jf. Sl 89: 3, 19–27.) På lignende måte sa Jehova om Davids sønn Salomo: «Jeg skal bli hans far, og han skal bli min sønn.» – 2Sa 7: 12–14; 1Kr 22: 10; 28: 6.

Tap av sønneforhold. Da Jesus var på jorden, hevdet jødene fortsatt at de hadde Gud som sin «Far». Men Jesus sa rett ut til noen av sine motstandere at de var ’av sin far Djevelen’, for de lyttet til Guds Motstander og gjorde hans vilje og gjerninger, noe som viste at de ’ikke var av Gud’. (Joh 8: 41, 44, 47) Dette viser igjen at Adams etterkommere ikke blir Guds sønner ved kjødelig avstamning, men ved å tre inn i et åndelig forhold til Gud, som han har gjort mulig, og at et slikt forhold er betinget av at «sønnene» bevarer troen på Gud, gjenspeiler hans egenskaper, gjør hans vilje og trofast tjener ham i samsvar med hans hensikt og interesser.

Kristne sønner av Gud. Som det framgår av Johannes 1: 11, 12, var det bare noen av israelittene, nemlig de som viste tro på Kristus Jesus, som fikk «myndighet til å bli Guds barn». De som utgjorde denne jødiske «rest» (Ro 9: 27; 11: 5), ble ved Kristi gjenløsningsoffer ført ut av lovpakten, som, selv om den var god og fullkommen, fordømte dem som syndere, som syndens slaver. De ble således utfridd av Kristus for at de skulle kunne få «adopsjonen som sønner» og bli arvinger ved Gud. – Ga 4: 1–7; jf. Ga 3: 19–26.

Folk av nasjonene, som tidligere hadde vært «uten Gud i verden» (Ef 2: 12), ble også forlikt med Gud ved troen på Kristus og ble antatt av Gud som hans sønner. – Ro 9: 8, 25, 26; Ga 3: 26–29.

Akkurat som Israel hadde vært et paktsfolk, ble disse kristne et paktsfolk, idet de ble tatt inn i  «den nye pakt», som ble gjort gyldig ved Kristi utgytte blod. (Lu 22: 20; He 9: 15) Når det gjelder de kristne, handler imidlertid Gud med dem som enkeltpersoner når han tar dem med i denne pakten. Fordi de lytter til det gode budskap og viser tro, blir de kalt til å være Guds Sønns medarvinger. (Ro 8: 17; He 3: 1) De blir «erklært rettferdige» av Gud på grunnlag av sin tro på gjenløsningen (Ro 5: 1, 2) og blir således ’frambrakt ved sannhets ord’ (Jak 1: 18), idet de blir «født på ny» som døpte kristne som er avlet av Guds ånd som hans sønner med utsikter til å oppnå liv som åndeskapninger i himmelen. (Joh 3: 3; 1Pe 1: 3, 4) De har ikke fått en ånd som hører trelldom til – en slik trelldom som den som fulgte med Adams overtredelse – men «en ånd som hører adopsjon som sønner til, og ved denne ånd roper [de]: ’Abba, Far!’» («Abba» er en tiltaleform som uttrykker ømhet og fortrolighet). (Ro 8: 14–17; se ABBA; ADOPSJON [I kristen forstand].) Takket være Kristi bedre prestedømme, den bedre pakt han er mellommann for, og Guds ufortjente godhet, som kommer til uttrykk gjennom ham, er disse åndsavlede kristnes forhold til Gud som hans sønner mer fortrolig enn det forhold det kjødelige Israel stod i til ham. – He 4: 14–16; 7: 19–25; 12: 18–24.

Hvordan sønneforholdet bevares. Denne ’nye fødsel’ til dette levende håp (1Pe 1: 3) er ikke i seg selv noen garanti for at de fortsetter å være Guds sønner. De må la seg ’lede av Guds ånd’, ikke av sitt syndige kjød, og de må være villige til å lide slik som Kristus gjorde. (Ro 8: 12–14, 17) De må være «etterlignere av Gud, som elskede barn» (Ef 5: 1), idet de gjenspeiler hans guddommelige egenskaper fred, kjærlighet, barmhjertighet og vennlighet (Mt 5: 9, 44, 45; Lu 6: 35, 36), er «uklanderlige og uskyldige» med hensyn til de ting som kjennetegner den ’uredelige og vrange generasjon’ som de er omgitt av (Flp 2: 15), renser seg for urettferdige handlinger (1Jo 3: 1–4, 9, 10), adlyder Guds bud og tar imot hans tukt (1Jo 5: 1–3; He 12: 5–7).

Fullt ut adoptert som sønner. Selv om de er kalt til å være Guds barn, har de, så lenge de er i kjødet, bare fått et ’pant på det som skal komme’. (2Kt 1: 22; 5: 1–5; Ef 1: 5, 13, 14) Det er grunnen til at apostelen kunne omtale seg selv og sine medkristne som noen som allerede var «Guds sønner», og likevel si: «Vi selv, som har førstegrøden, nemlig ånden, ja, vi selv sukker i vårt indre, mens vi ivrig venter på adopsjon som sønner, utfrielsen fra våre legemer ved en løsepenge.» (Ro 8: 14, 23) Når de har seiret over verden ved å være trofaste inntil døden, oppnår de altså den fulle virkeliggjørelse av sitt sønneforhold ved å bli oppreist som Guds åndesønner og som Guds fremste Sønns, Jesu Kristi, «brødre». – He 2: 10–17; Åp 21: 7; jf. Åp 2: 7, 11, 26, 27; 3: 12, 21.

De som er Guds åndsavlede barn og har dette himmelske kall, vet at de er kalt, ettersom Guds ’ånd selv vitner sammen med deres ånd at de er Guds barn’. (Ro 8: 16) Det vil tydeligvis si at deres ånd virker som en indre drivkraft som beveger dem til å reagere positivt når Guds ånd gjennom hans inspirerte Ord taler om dette himmelske håp, og likeledes når han handler med dem ved sin ånd. De blir derved forvisset om at de virkelig er Guds åndelige barn og arvinger.

Guds barns herlige frihet. Apostelen taler om «den herlighet som skal bli åpenbart på oss», og også om at ’skapningen med spent forventning venter på Guds sønners åpenbarelse’. (Ro 8: 18, 19) Ettersom disse sønnenes herlighet er himmelsk, er det tydelig at en slik «åpenbarelse» av deres herlighet først kan finne sted etter at de er blitt oppreist til liv i himmelen. (Jf. Ro 8: 23.) Av 2. Tessaloniker 1: 6–10 framgår det at det er mer som er forbundet med dette; det tales der om «Herren Jesu åpenbarelse» i forbindelse med at Jesus bringer rettslig straff over dem som er dømt av Gud, og at det vil skje «når han kommer for å bli herliggjort i forbindelse med sine hellige». – Se ÅPENBARING, ÅPENBARELSE.

Ettersom Paulus sier at «skapningen» venter på denne åpenbarelsen og deretter «selv også skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet», er det tydelig at det må være andre foruten Guds himmelske «sønner» som får gagn av deres åpenbarelse i herlighet. (Ro 8: 19–23) Det greske ordet som er gjengitt med «skapningen», kan betegne alt som er skapt, både mennesker, dyr og det livløse skaperverket, så vel som selve skapelseshandlingen. Men Paulus sier her at «skapningen» venter «med spent forventning», at den er «lagt under nytteløsheten, [skjønt] ikke av sin egen vilje», at den «skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet», og at den ’sukker sammen’ slik som de kristne «sønner» sukker. Det skulle derfor være tydelig at han taler om den menneskelige skapning, om menneskeslekten, og ikke om skaperverket i sin alminnelighet, som også innbefatter dyr, planter og annet som er skapt, både levende og livløst. (Jf. Kol 1: 23.) Det må derfor bety at når Guds sønner åpenbares i herlighet, vil dette åpne veien for andre av menneskeslekten til også å bli Guds sønner og oppnå den frihet som følger med et slikt forhold. – Se ERKLÆRE RETTFERDIG (Andre rettferdige); STOR SKARE.

 Det forhold at Kristus Jesus ifølge profetien skal være «Evig Far» (Jes 9: 6), og at Guds kristne «sønner» blir hans «brødre» (Ro 8: 29), vitner om at det må være andre av menneskene som oppnår liv gjennom Kristus Jesus, enn hans medarvinger, som skal være konger og prester sammen med ham. Disse andre må være hans undersåtter, dem som han hersker over. – Jf. Mt 25: 34–40; He 2: 10–12; Åp 5: 9, 10; 7: 9, 10, 14–17; 20: 4–9; 21: 1–4.

Det er også verdt å merke seg at Jakob (1: 18) omtaler Guds åndsavlede «sønner» som «en førstegrøde av hans skapninger», et uttrykk som ligner det som blir brukt om «de hundre og førtifire tusen», som ifølge Åpenbaringen 14: 1–4 er «kjøpt fra menneskene». At det finnes en «førstegrøde», vitner om at det senere blir innhøstet mer, og «skapningen» i Romerne 8: 19–22 er tydeligvis en slik «ettergrøde», eller «senere høst», av mennesker som ved tro på Kristus Jesus til slutt blir sønner i Guds universelle familie.

Da Jesus talte om den framtidige «tingenes ordning» og «oppstandelsen fra de døde» til liv i den ordningen, sa han at disse menneskene blir «Guds barn, i og med at de er oppstandelsens barn». – Lu 20: 34–36.

Som det framgår av det ovenstående, kan betegnelsen «Guds sønner» betraktes fra forskjellige synsvinkler, og hva slags sønneforhold det dreier seg om, må i de enkelte tilfeller avgjøres ut fra sammenhengen.

Kristus Jesus, Guds Sønn. Johannes’ evangelium legger spesielt vekt på Jesu førmenneskelige tilværelse som «Ordet», og det sies der: «Ordet ble kjød og bodde iblant oss, og vi fikk se hans herlighet, en slik herlighet som den en enbåren sønn har fra en far.» (Joh 1: 1–3, 14) At Jesus ikke ble Guds Sønn først da han ble født som menneske, framgår av Jesu egne ord, som da han sa: «De ting jeg har sett hos min Far, taler jeg» (Joh 8: 38, 42; jf. Joh 17: 5, 24), så vel som av klare uttalelser av hans inspirerte apostler. – Ro 8: 3; Ga 4: 4; 1Jo 4: 9–11, 14.

«Enbåren.» Noen kommentatorer mener at det ikke er riktig å oversette det greske ordet monogenẹs med «enbåren» (eller «enefødt; alene-født; enesteavlet»). De påpeker at den siste delen av ordet (genẹs) ikke kommer av gennạo (avle, føde), men av gẹnos (slag), og at uttrykket derfor betegner ’den eneste av sin art eller av sitt slag’. I mange oversettelser blir derfor Jesus omtalt som Guds «eneste Sønn» (RS; AT; JB) i stedet for som Guds «enbårne Sønn». (Joh 1: 14; 3: 16, 18; 1Jo 4: 9) Uttrykkets enkelte ledd har riktignok ikke verbal karakter og inneholder ikke tanken om å bli født, men bruken av ordet innbefatter så avgjort tanken om avstamning eller fødsel, for det greske ordet gẹnos betyr «avstamning; slekt; avkom». Det er oversatt med «slekt» i 1. Peter 2: 9. I den latinske oversettelsen Vulgata gjengir Hieronymus monogenẹs med unigenitus, som betyr «enefødt», «enesteavlet» eller «eneste». En rekke leksikografer anerkjenner denne sammenhengen mellom det greske uttrykket og tanken om fødsel eller avstamning.

Edward Robinsons Greek and English Lexicon of the New Testament (1885, s. 471) definerer monogenẹs som «enestefødt, enesteavlet, dvs. et enebarn». Greek-English Lexicon to the New Testament av W. Hickie (1956, s. 123) har også «enbåren» («only begotten», ordr.: «enesteavlet»). Theological Dictionary of the New Testament, redigert av G. Kittel, sier: «μονο- [mono-] betegner ikke avstamningens kilde, men dens art. Således betyr μονογενής [monogenẹs] ’det eneste avkom’, dvs. uten brødre eller søstre. Dette er tanken i det å være enbåren. Det siktes til foreldrenes eneste barn, først og fremst i dets forhold til foreldrene. . . . Ordet kan imidlertid også brukes mer generelt, uten at det er tale om avstamning, i betydningen ’unik’, ’uforlignelig’, ’uten like’, men man bør ikke sammenblande disse betydningene og sette likhetstegn mellom slag, eller klasse, og måte.» – Oversatt til engelsk og redigert av G. Bromiley, 1969, bd. IV, s. 738.

Angående anvendelsen av uttrykket i De kristne greske skrifter, eller «Det nye testamente», sies det i det sistnevnte verket (s. 739–741): «Det betyr ’enbåren’. . . . I [Joh] 3: 16, 18; 1Jo 4: 9; [Joh] 1: 18 blir Jesu forhold ikke bare sammenlignet med et enebarns forhold til sin far. Det er den enbårnes forhold til Faderen. . . . I Joh 1: 14, 18; 3: 16, 18; 1Jo 4: 9 betegner μονογενής mer enn det at Jesus er unik eller uforlignelig. I alle disse versene blir han uttrykkelig kalt Sønnen, og han betraktes som sådan i 1: 14. I Joh betegner μονογενής Jesu opprinnelse. Han er μονογενής som den enbårne.»

I betraktning av disse uttalelsene og Bibelens eget klare vitnesbyrd er det ingen grunn til å komme med innvendinger mot oversettelser som viser at Jesus ikke bare er Guds enestående eller uforlignelige Sønn, men også hans «enbårne Sønn» og således Guds avkom, frambrakt av Gud. Dette blir bekreftet av at apostlene omtalte denne Sønnen som «all skapnings førstefødte» og som «Han som er født av Gud» (Kol 1: 15; 1Jo 5: 18), og av at Jesus selv sa at han var «Guds skapnings begynnelse». – Åp 3: 14.

Som Guds første skapning er Jesus Guds «førstefødte». (Kol 1: 15) I sin førmenneskelige  tilværelse ble han kalt «Ordet». (Joh 1: 1) Ordet ’begynnelse’ i Johannes 1: 1 kan ikke referere til Guds, Skaperens, ’begynnelse’, for han er evig og har ikke noen begynnelse. (Sl 90: 2) Det som det siktes til, må derfor være skaperverkets begynnelse, da Gud frambrakte Ordet som sin førstefødte Sønn. I flere andre skriftsteder blir uttrykket «begynnelse» brukt på samme måte om begynnelsen av en periode eller et livsløp, for eksempel «begynnelsen» av det kristne livsløp for dem Johannes skrev sitt første brev til (1Jo 2: 7; 3: 11), «begynnelsen» på Satans opprørske kurs (1Jo 3: 8) og «begynnelsen» på Judas’ avvik fra rettferdigheten. (Joh 6: 64; se JUDAS [nr. 4] [Ble fordervet].) Jesus er den «enbårne Sønn» (Joh 3: 16) i den forstand at han er den eneste av Guds himmelske og jordiske sønner som er skapt av Gud alene, for alle andre ble skapt ved eller «ved hjelp av» denne førstefødte Sønnen. – Kol 1: 16, 17; se ENBÅREN; JESUS KRISTUS (Hans førmenneskelige tilværelse).

Blir åndsavlet og vender tilbake til et himmelsk sønneforhold. Jesus var naturligvis fortsatt Guds Sønn da han ble født som et menneske, slik som han hadde vært i sin førmenneskelige tilværelse. Han ble ikke født som følge av at Maria var blitt befruktet av sæd fra en mann som stammet fra Adam, men ved Guds hellige ånd. (Mt 1: 20, 25; Lu 1: 30–35; jf. Mt 22: 42–45.) Jesus erkjente at han var Guds Sønn. Som tolvåring sa han til sine jordiske foreldre: «Visste dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus?» De forstod ikke hva dette betydde, men trodde kanskje at han bare brukte uttrykket ’Far’ om Gud i samme betydning som israelittene i sin alminnelighet brukte uttrykket. – Lu 2: 48–50.

Omkring 30 år etter at Jesus ble født som et menneske, da han var blitt døpt av døperen Johannes, kom Guds ånd imidlertid over ham, og Gud sa: «Du er min Sønn, den elskede; jeg har godkjent deg.» (Lu 3: 21–23; Mt 3: 16, 17) På det tidspunktet ble mennesket Jesus tydeligvis «født på ny» som en åndsavlet Sønn med håp om å vende tilbake til livet i himmelen, og han ble salvet med ånd til å være Guds utnevnte konge og øversteprest. (Joh 3: 3–6; jf. 17: 4, 5; se JESUS KRISTUS [Jesu dåp].) Ved forvandlingen på fjellet, da Jesus i et syn ble sett i Rikets herlighet, kom Gud med en lignende uttalelse. (Jf. Mt 16: 28 og 17: 1–5.) Paulus anvendte en del av Salme 2 på Jesu oppstandelse fra de døde, idet han siterte Guds ord: «Du er min sønn; jeg er i dag blitt din far.» Han rettet også oppmerksomheten mot noe av det Gud sa da han inngikk sin pakt med David, nemlig: «Jeg skal bli hans far, og han skal bli min sønn.» (Sl 2: 7; 2Sa 7: 14; Apg 13: 33; He 1: 5; jf. He 5: 5.) Da Jesus ble oppreist fra de døde til liv som en åndeskapning, ble han «erklært å være Guds Sønn» (Ro 1: 4), «erklært rettferdig i ånd». – 1Ti 3: 16.

Akkurat som David som voksen kunne ’bli Guds sønn’ i en spesiell forstand, ble således Kristus Jesus også Guds Sønn i en spesiell forstand ved sin dåp og ved sin oppstandelse, og tydeligvis også da han gikk inn til den fulle herlighet i Riket.

Falskelig anklaget for gudsbespottelse. Fordi Jesus omtalte Gud som sin Far, anklaget noen jøder ham for gudsbespottelse, idet de sa: ’Enda du er et menneske, gjør du deg selv til en gud.’ (Joh 10: 33) De fleste bibeloversettelser har her «Gud» skrevet med stor forbokstav. Torreys oversettelse og Lyder Bruns oversettelse har imidlertid liten forbokstav («gud»), og den interlineære teksten i The Emphatic Diaglott sier «en gud». Gjengivelsen «en gud» har først og fremst støtte i Jesu eget svar, hvor han siterte fra Salme 82: 1–7. I denne salmen sies det ikke at mennesker blir kalt «Gud», men at de blir kalt «guder» og «Den Høyestes sønner».

Sammenhengen viser at de som Jehova i denne salmen kalte «guder» og «Den Høyestes sønner», var israelittiske dommere som hadde dømt urettferdig, slik at Jehova nå selv måtte dømme «midt iblant gudene». (Sl 82: 1–6, 8) Når Jehova kunne anvende disse uttrykkene om slike mennesker, gjorde Jesus seg ganske visst ikke skyldig i gudsbespottelse da han sa: «Jeg er Guds Sønn.» Mens disse dommernes gjerninger ikke var «Den Høyestes sønner» verdig, viste Jesu gjerninger klart og tydelig at han var i forening og full overensstemmelse med sin Far. – Joh 10: 34–38.