Disse begrepene er ofte oversatt fra det hebraiske substantivet cherpạh og de greske substantivene oneidismọs og ọneidos. – Jf. 1Mo 30: 23; Sl 69: 9; Lu 1: 25; Ro 15: 3.

Årsaken til at noen ble hånt, kunne naturligvis variere, alt etter omstendighetene. Under lovpakten ble for eksempel en mannlig israelitt som ikke var omskåret, gjenstand for hån. (Jf. Dom 14: 3.) Da alle av mannkjønn som var født under vandringen i ødemarken, ble omskåret umiddelbart etter at israelittene hadde gått over Jordan, sa Jehova således: «I dag har jeg veltet bort Egypts hån fra dere.» (Jos 5: 2–9) Ettersom det er  mye som tyder på at også egypterne praktiserte omskjærelse, kan det være at dette betyr at disse nå ikke lenger kunne håne Israel fordi mange av folkets mannlige medlemmer var uomskåret. (Jer 9: 25, 26; se OMSKJÆRELSE.) Omskjærelsen var imidlertid også «et tegn på pakten» mellom Jehova og Abrahams ætt. (1Mo 17: 9–11) Det at de som tilhørte den generasjonen som hadde vokst opp i ødemarken (den eldre generasjonen døde der), ble omskåret, kunne utgjøre en bekreftelse på deres paktsforhold til Gud. Etter at de hadde vandret i ødemarken i 40 år, viste Gud dem også sin gunst; han hadde ført dem inn i det lovte land og ville nå sette dem i stand til å innta det. Derved ble det vist at all den hån og spott som egypterne tidligere hadde utsatt israelittene for fordi Jehova i egypternes øyne ikke klarte å føre israelittene inn i deres eget land, hadde vært ubegrunnet. De som ble kristne og ble underlagt den nye pakt, skulle ikke bli gjenstand for hån og spott fordi de ikke var omskåret, enten de var jøder eller ikke-jøder. – Ro 2: 25–29; 3: 28–30; 4: 9–12; 1Kt 7: 18, 19.

For hebraiske kvinner var det en vanære å forbli ugift, enke eller barnløs. (Jes 4: 1; 54: 4; 1Mo 30: 23; Lu 1: 25) Guds løfte til Abraham om at hans ætt skulle bli «som sandkornene som er på havets strand», bidrog uten tvil til denne følelsen. (1Mo 22: 15–18; jf. 24: 59, 60.) I motsetning til dette anbefalte apostelen Paulus både menn og kvinner å forbli ugift hvis motivet var å tjene Gud med udelt oppmerksomhet, og om enken sa han: «Hun er lykkeligere hvis hun forblir som hun er, etter min mening.» – 1Kt 7: 25–28, 32–40; jf. Mt 19: 10–12.

Tyveri, avgudsdyrkelse, ekteskapsbrudd og andre former for umoral var derimot alltid årsak til skam og vanære, i likhet med enhver form for illojalitet overfor Gud. – 2Sa 13: 13; Ord 6: 32, 33; Ro 1: 18–32; 2: 17–24.

De som søker å oppnå Guds godkjennelse, kan ikke tillate seg å tale nedsettende om andre. Om den som kan gjeste Guds telt, sier salmisten: «Mot sin neste har han ikke gjort noe ondt, og ingen skam har han ført over den som står ham nær»; han har med andre ord ikke talt krenkende om den som står ham nær. (Sl 15: 1, 3) Den som bedrar den ringe eller spotter småkårsmannen (Ord 14: 31; 17: 5), håner i virkeligheten Gud, og det samme gjør de som håner Guds tjenere (Sl 74: 18–23). De som på den måten håner Gud og hans folk, vil til slutt bli rammet av ulykke. – Sef 2: 8–10.

Jehova bringer dem som håner hans folk, til taushet. Når israelittene deltok i falsk tilbedelse og gjorde seg skyldig i urette handlinger, førte de hån over Jehova Gud, ettersom de fikk det til å se ut som om tilbedelsen av Jehova ikke var bedre enn den tilbedelse som ble utøvd av nasjonene omkring dem. (Jes 65: 7) På grunn av deres troløshet tillot Jehova at de ble rammet av ulykke, slik at de ble til hån blant nasjonene. (Ese 5: 14, 15) De andre nasjonene forstod ikke at ulykken var en dom fra Jehova, men trodde at den hadde rammet israelittene fordi deres Gud ikke hadde vært i stand til å redde dem, og dette brakte ytterligere hån over Jehova. Da Jehova førte israelittene tilbake fra landflyktigheten på grunn av deres anger, renset han sitt navn for en slik hån. – Ese 36: 15, 20, 21, 30–36.

Når det oppstår situasjoner som kan gi det inntrykk at Gud har forlatt sitt folk, trekker andre den slutning at han ikke beskytter eller velsigner dem, og benytter dette som en anledning til å håne dem. (Sl 31: 9–11; 42: 10; 74: 10, 11; 79: 4, 5; 102: 8, 9; Joe 2: 17–19) Men til slutt griper Jehova inn og frelser sitt folk og bringer derved dem som håner dem, til taushet. – Ne 1: 3; 2: 17; 4: 4; 6: 16.

Hån for Kristi skyld. Når Jehovas tjenere har utført det oppdrag de har fått, er de også blitt hånt av dem de er blitt sendt til. Det gjaldt Jeremia (Jer 6: 10; 15: 15–18; 20: 8), og det gjaldt Kristus Jesus (Mt 27: 44; Mr 15: 32; Ro 15: 3) og hans etterfølgere (He 10: 33). Den som bevarer sin trofasthet når han blir hånt for Kristi skyld, har grunn til å glede seg, for en slik trofasthet fører til stor lønn i himmelen (Mt 5: 11; Lu 6: 22, 23) og er et vitnesbyrd om at han har Guds ånd. (1Pe 4: 14) Det er derfor ingen grunn til å frykte slik hån. Til dem som «kjenner rettferdighet», sa Jehova: «Vær ikke redd for dødelige menneskers hån, og bli ikke skrekkslagne på grunn av deres spottende ord.» – Jes 51: 7.

Selv om Jesus visste hva han ville bli utsatt for, gikk han frivillig med på å gjøre sin Fars vilje, noe som innebar at han måtte lide en vanærende død på en torturpæl. (Jes 53: 3–7; Joh 10: 17, 18; He 12: 2; 13: 12, 13) For å kunne gjøre godt mot andre søkte han ikke å behage seg selv, men var villig til å bære hånen fra dem som i ord og handling hånte Jehova Gud. Apostelen Paulus henviste til dette da han understreket hvordan man bør forholde seg til dem som er åndelig svake: «Vi som er sterke, skylder å bære svakhetene til dem som ikke er sterke, og ikke være oss selv til behag. Enhver av oss skal være sin neste  til behag i det som er godt til hans oppbyggelse. For heller ikke Kristus var seg selv til behag; men som det står skrevet: ’Forhånelsene fra dem som hånte deg, har falt på meg.’» (Ro 15: 1–3) I det foregående kapitlet (Ro 14) hadde Paulus vært inne på at noen kristne var svake idet de hadde samvittighetsskrupler når det gjaldt visse fødemidler, eller følte at de burde overholde visse dager. Han hadde gjort oppmerksom på at man ikke måtte være en årsak til snubling for slike, men i stedet bygge dem opp. Det kunne bety at de som var sterke i troen og hadde en god forståelse og en oppøvd samvittighet, måtte legge bånd på seg og ikke gjøre alt det de hadde rett til, og at dette til en viss grad ville være ubehagelig for dem. Ikke desto mindre måtte de «bære» (det verbet som er brukt, kan også bety «tåle» og «utholde» [jf. Ga 6: 2; Åp 2: 2]) de byrder som måtte bli pålagt dem på grunn av slike svakheter, og på den måten følge Kristi eksempel. (Jf. Mt 17: 17–20; se også Moses’ uttalelse i 4Mo 11: 10–15.) De skulle heller ikke bare gå på for at de selv skulle oppnå Guds gunst og velsignelse og bli lønnet av Gud, mens de skjøv dem som var åndelig svake, til side eller unnlot å ta hensyn til dem eller hjelpe dem, slik at de ble Motstanderens bytte. – Jf. 1Kt 9: 19–23; 10: 23–33.

Hån og vanære bør ikke skyldes urett oppførsel. Selv om en kristen venter å bli vanæret for rettferdighetens sak, bør han aldri «lide som morder eller tyv eller ugjerningsmann eller som en som blander seg i andres saker». (1Pe 4: 15, 16) Et av de kravene som stilles til en tilsynsmann i den kristne menighet, er at han må «ha godt vitnesbyrd fra utenforstående, for at han ikke skal bli utsatt for bebreidelser [oneidismọs]». Dette vil forhindre at tilsynsmannens stilling kommer i vanry, og at de sanne kristne blir omtalt på en nedsettende måte fordi et av menighetens fremtredende medlemmer har en urett oppførsel. – 1Ti 3: 7.