Håp kan bety tillit, fortrøstning; et ønske ledsaget av forventning om å oppnå det man ønsker eller tror på; en person som ens forhåpninger er knyttet til; kilden til eller grunnlaget for ens forhåpninger og forventninger; et løfte; noe man håper på, eller gjenstanden eller målet for ens forhåpninger. Den hebraiske verbalroten qawạh, som flere ord som blir gjengitt med «håp», er avledet av, har grunnbetydningen ’å vente på med spent forventning’. (1Mo 49: 18) Det ordet som i De kristne greske skrifter blir gjengitt med «håp», elpịs, inneholder tanken om «forventning om noe godt».

Ikke noe virkelig håp uten Gud. Et sant håp, et håp som det Bibelen taler om, er noe mer enn bare et ønske, som kan være uten grunnlag og derfor ikke med sikkerhet vil bli oppfylt. Det er også noe mer enn en forventning om noe, for noe man forventer, er ikke alltid ønskverdig. Bibelen viser at menneskene i verden i sin alminnelighet ikke har noe virkelig, fast forankret håp; de går mot døden og er uten håp om noen annen framtid, ettersom de ikke har kjennskap til at en høyere kilde har truffet tiltak med tanke på et framtidig liv. Salomo beskrev håpløsheten i menneskets situasjon hvis ikke Gud grep inn, som «den største tomhet . . . alt er tomhet». – For 12: 8; 9: 2, 3.

Den trofaste patriarken Job sa at det finnes håp selv for et tre, om at det vil skyte opp igjen, men at et menneske som dør, er borte for bestandig. Job gav imidlertid til kjenne at han talte om et menneske som var overlatt til seg selv, uten hjelp fra Gud, for han gav samtidig uttrykk for et ønske og et håp om at Gud ville huske ham. (Job 14: 7–15) Apostelen Paulus kommer inn på det samme når han sier til de kristne, som har håpet om en oppstandelse, at de ikke skal «sørge slik som de andre, de som ikke har noe håp». (1Te 4: 13) Og da Paulus henvendte seg til de hedningkristne, påpekte han på lignende måte at de før de fikk kjennskap til Guds foranstaltning ved Kristus, var utelukket fra den nasjon som Gud hadde handlet med i fortiden, og var ’uten håp og uten Gud i verden’. – Ef 2: 12.

De som ikke har noen tillit til Gud og hans løfter og derfor ikke har noe håp om en oppstandelse fra de døde, kommer med uttalelser som minner om dem de troløse innbyggerne i Jerusalem kom med da de stod overfor byens ødeleggelse som en dom fra Gud. I stedet for å vise sorg og anger hengav de seg til sanselige nytelser og sa: «La oss spise og drikke, for i morgen skal vi dø.» (Jes 22: 13) Apostelen advarer de kristne mot å bli besmittet av en slik innstilling, som preger mennesker som ikke har noe håp. – 1Kt 15: 32, 33.

Urette forhåpninger. Paulus benektet ikke at mennesker i verden kan nære rette og rimelige, og også rosverdige, forhåpninger som de går  inn for å virkeliggjøre. Det han ville understreke, var at de forhåpninger en person gjør seg uavhengig av Gud, i virkeligheten er forgjeves i det lange løp.

Foruten disse mindre betydningsfulle, men alminnelige, normale forhåpninger som mennesker kan ha, finnes det imidlertid forhåpninger som er basert på det som er ondt, forhåpninger som næres av dårlige motiver. I noen tilfeller kan det se ut som om disse blir oppfylt, men i virkeligheten er oppfyllelsen bare av kort varighet. Som det sies i et ordspråk: «De rettferdiges forventning er fryd, men de ondes håp vil gå til grunne.» (Ord 10: 28) Og: «Når et ondt menneske dør, går hans håp til grunne; og selv forventning som er basert på kraft, har gått til grunne.» (Ord 11: 7) Selviske forhåpninger og forhåpninger som hviler på et falskt, materialistisk grunnlag, på løgn, på urette handlinger eller på menneskers makt og løfter, vil derfor med sikkerhet føre til skuffelser.

Kilden til håp. Jehova Gud er Kilden til et virkelig håp. Han kan oppfylle alle sine løfter og alle de forhåpninger som mennesker nærer i tillit til ham. I sin ufortjente godhet har han gitt menneskene «trøst og et godt håp». (2Te 2: 16) Han har til alle tider vært rettferdige menneskers håp. Han ble kalt «Israels håp» og «[Israels] forfedres håp» (Jer 14: 8; 17: 13; 50: 7), og De hebraiske skrifter inneholder mange uttrykk for håp, fortrøstning og tillit til ham. Selv til dem som befant seg i landflyktighet på grunn av sin ulydighet mot ham, sa han i sin kjærlige godhet: «Jeg selv kjenner godt de tanker som jeg tenker om dere, . . . tanker om fred, og ikke om ulykke, for å gi dere en framtid og et håp.» (Jer 29: 11) Jehovas løfte holdt troen og håpet levende hos trofaste israelitter under landflyktigheten i Babylon; det var til stor styrke for slike menn som Esekiel og Daniel, for Jehova hadde sagt: «Det finnes et håp for din framtid, . . . og sønnene skal sannelig vende tilbake til sitt eget område.» (Jer 31: 17) Dette håpet ble til virkelighet da en trofast jødisk rest vendte tilbake til Jerusalem i år 537 f.v.t. for å gjenoppbygge byen Jerusalem og dens tempel. – Esr 1: 1–6.

Håp om belønning ikke galt. Det er ikke et uttrykk for selviskhet at en Guds tjener nærer håp om i sin tid å motta en belønning fra Gud. Den som virkelig kjenner Gud og har en rett forståelse av hvordan han er, vet at kjærlig godhet og gavmildhet er fremtredende egenskaper hos ham; et menneske må ikke bare tro at Gud er til, men også «at han skal lønne dem som oppriktig søker ham». (He 11: 6) Håpet vil gi kristne Ordets tjenere et likevektig syn på livet og vil bevare dem i tjenesten for Gud, for de vet at Jehova vil sørge for at de får dekket sine daglige behov. Apostelen Paulus påpeker dette på grunnlag av prinsippene i Moseloven. Han siterer ordene i 5. Mosebok 25: 4: «Du skal ikke binde munnen til på en okse mens den tresker.» Han tilføyer så: «Ja, for vår skyld ble det skrevet, for den som pløyer, bør pløye i håp, og den som tresker, bør gjøre det i håp om å få en andel.» – 1Kt 9: 9, 10.

Av avgjørende betydning for troen. Håpet er også av avgjørende betydning for troen; det er selve grunnlaget for troen. (He 11: 1) På den annen side bidrar troen til at håpet blir sterkere og får det til å stå klarere for en. For å styrke de kristne henviste apostelen Paulus til Abrahams gode eksempel. Abraham og Sara hadde, sett fra et menneskelig synspunkt, mistet ethvert håp om å få barn, men likevel sies det om Abraham: «Skjønt utenfor håp hadde han på grunnlag av håp likevel tro, for at han skulle kunne bli far til mange nasjoner i samsvar med det som var blitt sagt: ’Slik skal din ætt bli.’» Selv om Abraham visste at hans egen kropp var «så godt som død», og at Saras morsliv var «dødt», ble han ikke svak i troen. Hvorfor ikke? «På grunn av Guds løfte vaklet han ikke i mangel på tro, men ble sterk ved sin tro.» – Ro 4: 18–20.

Apostelen bruker så Abraham som et eksempel hva tro og håp angår, og sier til de kristne: «La oss juble på grunnlag av håp om Guds herlighet . . . og håpet fører ikke til skuffelse; for Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter ved den hellige ånd, som ble gitt oss.» – Ro 5: 2, 5.

Det kristne håp. De kristnes, ja alle menneskers, håp er grunnlagt på Jesus Kristus. Muligheten for å oppnå evig liv i himmelen eller på jorden var ikke åpen for menneskene før Kristus Jesus hadde «kastet lys over liv og uforgjengelighet ved det gode budskap». (2Ti 1: 10) Kristi åndsavlede brødre får vite at de kan ha et himmelsk håp fordi Gud i sin store barmhjertighet har gitt dem «en ny fødsel til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde». (1Pe 1: 3, 4; Kol 1: 5, 27; Tit 1: 1, 2; 3: 6, 7) De vil få erfare virkeliggjørelsen av dette lykkelige håp «under Jesu Kristi åpenbarelse». (1Pe 1: 13, 21; Tit 2: 13) Apostelen Paulus kaller derfor Kristus Jesus «vårt håp». – 1Ti 1: 1.

Håpet om evig liv og uforgjengelighet for dem som «har del i det himmelske kall» (He 3: 1), er  bygd på et solid grunnlag og er pålitelig. Det blir understøttet av ’to ting hvori det er umulig for Gud å lyve’, nemlig hans løfte og hans ed, og det er knyttet til Kristus, som nå er udødelig og befinner seg i himmelen. Dette håpet blir derfor omtalt som «et anker for sjelen, et som er både sikkert og fast», og det blir sagt at det «går inn innenfor forhenget [til Det aller helligste, som øverstepresten gikk inn i på soningsdagen], hvor en forløper har gått inn for vår skyld, Jesus, som er blitt øversteprest på Melkisedeks vis for evig». – He 6: 17–20.

Må utvikles og bevares. Bibelen understreker gang på gang at de kristne må holde fast ved «det ene håp». (Ef 4: 4) Å gjøre dette krever flid og frimodighet i tale og stolthet over håpet. (He 3: 6; 6: 11) Håpet blir styrket ved utholdenhet under trengsel; dette fører til en godkjent tilstand innfor Gud, ham som håpet kommer fra. (Ro 5: 2–5) Håpet er, ved siden av tro og kjærlighet, en av de tre egenskapene som i særlig grad har kjennetegnet den kristne menighet etter at åndens mirakuløse gaver, som var til stede i menigheten i det første århundre, forsvant. – 1Kt 13: 13.

Hva håpet bevirker. For de kristne er håpet uunnværlig. Det er forbundet med glede, fred og den hellige ånds kraft. (Ro 15: 13) Det gir frimodighet i tale når en trer fram for Gud for å anmode om hans ufortjente godhet og barmhjertighet. (2Kt 3: 12) Det hjelper de kristne til å holde ut med glede uansett hvordan forholdene er. (Ro 12: 12; 1Te 1: 3) Akkurat som en hjelm beskyttet krigerens hode, beskytter håpet om frelse den kristnes sinn, slik at han kan bevare sin ulastelighet. (1Te 5: 8) Håpet gir styrke. En salvet kristen som fremdeles befinner seg på jorden, har ennå ikke fått del i belønningen, himmelsk liv, men hans lengsel etter det han ser fram til, er så sterk at han til tross for store prøvelser og vanskeligheter fortsetter å vente tålmodig og med utholdenhet på virkeliggjørelsen av sitt håp. – Ro 8: 24, 25.

Håpet hjelper også en kristen til å leve et rent liv, for han vet at Gud og Kristus, som håpet er knyttet til, er rene, og at han ikke kan gjøre seg noen forhåpninger om å bli som Gud og motta belønningen hvis han praktiserer noe som er urent eller urettferdig. (1Jo 3: 2, 3) Det er nær knyttet til den største av alle egenskaper, kjærlighet, for den som nærer sann kjærlighet til Gud, setter sitt håp til alle Guds løfter. Dessuten vil han håpe på det beste for sine brødre i troen, elske dem og stole på dem som kristne som er oppriktige av hjertet. – 1Kt 13: 4, 7; 1Te 2: 19.

Bedre enn håpet under Moseloven. Før Moseloven ble gitt til Israel, håpet nasjonens forfedre på Gud. (Apg 26: 6, 7; 1Mo 22: 18; Mi 7: 20; 2Ti 1: 3) De så hen til Guds foranstaltning for liv. Da Moseloven kom, så det til å begynne med ut til at dette var oppfyllelsen av deres håp. Men det viste seg i stedet at Moseloven avslørte alle som syndere overfor Gud og dømte alle som var underlagt den, til døden ved å gjøre overtredelsene kjent. (Ga 3: 19; Ro 7: 7–11) Loven var i seg selv hellig – det var ikke noe dårlig ved den – men nettopp ved sin hellighet og rettferdighet avslørte den dem som var underlagt den, som ufullkomne. (Ro 7: 12) Som forutsagt ved profetene var det nødvendig for Gud å tilveiebringe et «bedre håp» ved Jesus Kristus. Han avskaffet derved Loven og gjorde det mulig for dem som tror på Kristus, å nærme seg Gud. – He 7: 18, 19; 11: 40; jf. Jer 31: 31–34.

Et håp for alle mennesker. Guds ufortjente godhet kommer enda tydeligere til uttrykk ved at det vidunderlige håp som blir holdt fram for Jesu Kristi åndelige brødre, nemlig håpet om å få del med ham i det himmelske kall (He 3: 1), også er nær knyttet til et håp som alle som ønsker å tjene Gud, kan få del i. Etter at apostelen Paulus har beskrevet håpet til dem som ser fram til å bli «Guds sønner» og Kristi medarvinger i himmelen, forklarer han: «Skapningen venter jo med spent forventning på Guds sønners åpenbarelse. For skapningen ble lagt under nytteløsheten, ikke av sin egen vilje, men ved ham som la den under den, på grunnlag av håp om at skapningen selv også skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet.» – Ro 8: 14, 17, 19–21.

Som Paulus viser i Romerne 8: 20, 21, tilintetgjorde ikke Jehova Gud menneskenes stamfar, Adam, like etter at han hadde syndet, men han lot den nå ufullkomne Adam få sette barn til verden, barn som fra begynnelsen av ble lagt under nytteløsheten, ikke fordi de med overlegg hadde gjort noe galt, men på grunn av sin medfødte ufullkommenhet. Gud lot dem imidlertid ikke være uten håp, for i sin godhet gav han dem et håp gjennom den lovte «ætt» (1Mo 3: 15; 22: 18), som er Jesus Kristus (Ga 3: 16). Messias’ første komme var blitt forutsagt i Daniels profeti. (Da 9: 24–27) Døperen Johannes’ forkynnelse skapte forventninger i Israels nasjon. (Mt 3: 1, 2; Lu 3: 15) Jesus oppfylte disse forventningene ved sin tjeneste, død og oppstandelse. Men det store håp for menneskene i sin alminnelighet, både de levende og de  døde, er Kristi rike, hvor han og hans medarvinger vil tjene som himmelske konger og prester. Da vil de mennesker som viser tro, endelig bli befridd for ufullkommenhetens og syndens forderv og oppnå full status som ’Guds barn’. At deres håp vil bli oppfylt, har de fått en garanti for ved at Gud oppreiste sin Sønn fra de døde for over 1900 år siden. – Apg 17: 31; 23: 6; 24: 15.

Jehova Gud har tilveiebrakt sitt Ord, Bibelen, med den veiledning og de eksempler det inneholder, slik at alle kan ha håp. (Ro 15: 4; 1Kt 10: 11; 2Ti 3: 16, 17) De som har dette håpet, må forkynne det for andre. Når de gjør det, vil det føre til frelse for dem selv og for dem som hører på dem. – 1Pe 3: 15; 1Ti 4: 16.