Et stort antall væpnede menn som er blitt organisert, opplært og trent med tanke på krig, særlig på landjorden. Det vanlige hebraiske ordet for «hær» (tsavạʼ) brukes vanligvis om jordiske hærstyrker (4Mo 1: 3), men kan også betegne åndeskapninger i himmelen (1Kg 22: 19) og fysiske himmellegemer (5Mo 4: 19). Det hebraiske ordet chạjil, som tydeligvis er avledet av en rot som betyr «å vare» (Job 20: 21), brukes om en ’militær styrke’ og en «kampstyrke» (2Sa 8: 9; 1Kr 20: 1), men betyr også «dyktighet», «vital kraft», «rikdommer» og «velstand». (1Kr 9: 13; 5Mo 33: 11; Ord 31: 29; Jes 8: 4; Ese 28: 4) Gedhụdh betegner en «røverflokk» eller «tropper». (2Sa 22: 30; 2Kr 25: 9) Av de fire greske uttrykkene i Bibelen som betegner en hær, er tre (stratiạ, strạteuma og stratọpedon) avledet av den greske roten stratọs, som i sin grunnbetydning betegner en hær som har leiret seg, i motsetning til en hær som er oppstilt i slagorden. Stratọpedon, som inneholder leddet pẹdon (land, jord, grunn), er passende nok oversatt med ’hær som har leiret seg’. (Lu 21: 20) Med parembolẹ (av parạ [ved siden av] og bạllo [kaste]) siktes det bokstavelig til det å fordele eller stille opp soldater i slagorden. Det betyr «hær», «soldaters kvarter» eller «leir». – He 11: 34; Apg 21: 34; Åp 20: 9.

Jehovas førkristne tjenere deltok i væpnet krigføring fra Abrahams tid av. Da elamitten Kedorlaomer og hans forbundsfeller hadde bortført Abrahams nevø Lot og hans husstand, mønstret Abraham sin hær, som bestod av «trenede menn, tre hundre og atten slaver», og satte etter dem sammen med sine paktsfeller og forfulgte dem helt til Dan, som lå 200 km mot nordnordøst. Han delte så sine styrker og gikk til angrep om natten, en strategi som ofte ble anvendt i bibelsk tid. – 1Mo 14: 13–16.

Israel. Over 400 år senere forlot Israels nasjon Egypt i hast, men likevel velorganisert, i «stridsformasjon», kanskje som en femdelt hær bestående av en hoveddel i midten og fortropp, baktropp og to flanker. (2Mo 6: 26; 13: 18) Den egyptiske hæren som tok opp forfølgelsen, bestod av «seks hundre utvalgte vogner og alle de andre vognene i Egypt». I hver vogn var det vanligvis tre mann: en vognstyrer og to krigere, begge trolig bueskyttere, ettersom buen var egypternes viktigste angrepsvåpen. De var ledsaget av rytteravdelinger. (2Mo 14: 7, 9, 17) Ifølge Josefus (Jewish Antiquities, II, 324 [xv, 3]) ble hebreerne «forfulgt av 600 stridsvogner og 50 000 ryttere, samt et stort infanteri som talte 200 000». – Se ADJUTANT.

Kort tid etter utgangen av Egypt måtte israelittene kjempe sitt første slag som et fritt folk. De ble angrepet av amalekittene i Refidim, i nærheten av Sinai-fjellet. På instruks fra Moses organiserte Josva raskt en kampstyrke. Kampen varte nesten hele dagen, og til tross for at israelittene manglet erfaring innen krigføring, seiret de, med Jehovas hjelp. – 2Mo 17: 8–14.

Et års tid etter utgangen av Egypt ble det foretatt en opptelling av dem som kunne tas ut til tjeneste i hæren, nemlig alle mennene som var 20 år eller eldre. De talte 603 550. (4Mo 1: 1–3, 45, 46) Da en tilsvarende opptelling ble foretatt ved slutten av ørkenvandringen, hadde antallet falt noe, til 601 730. (4Mo 26: 2, 51) Levittene var fritatt for militærtjeneste og var derfor ikke medregnet i dette tallet; de ble telt for seg. – 4Mo 1: 47–49; 3: 14–39; 26: 57, 62.

Fritak. Foruten Levi stamme var følgende personer fritatt for militærtjeneste: (1) de som ’hadde bygd et nytt hus og ikke hadde innviet det’; (2) de som ’hadde plantet en vingård og ikke hadde tatt den i bruk’; (3) de som ’var blitt forlovet med en kvinne og ikke hadde tatt henne til ekte’; (4) nygifte – disse skulle «forbli fritatt i sitt hus i ett år»; (5) de som var ’redde og fryktsomme av hjertet’. – 5Mo 20: 5–8; 24: 5.

Hærordningen etter erobringen av Kanaan. Etter at israelittene hadde bosatt seg i Kanaan, var det ikke lenger behov for en stor stående hær; trefninger langs grensen ble vanligvis tatt hånd om av de enkelte stammer som ble berørt. Når det ble nødvendig å samle en større styrke fra flere stammer, oppreiste Jehova dommere som kunne ta kommandoen. Sammenkallingen av troppene ble utført på forskjellige måter: ved trompetstøt, ved sendebud eller ved spesielle tegn som ble sendt rundt for å oppildne til kamp. – 4Mo 10: 9; Dom 3: 27; 6: 35; 19: 29; 1Sa 11: 7.

Det later til at krigerne stilte med egne våpen: sverd, spyd, lanser, kastepiler, slynger og piler og buer. Soldatene var i alminnelighet også ansvarlige for å sørge for mat til seg selv; Isai  sendte således matforsyninger til sine sønner i Sauls hær. (1Sa 17: 17, 18) I ett tilfelle ble imidlertid en tiendedel av de frivillige satt til side for å sørge for matforsyninger til resten. – Dom 20: 10.

Ettersom Jehova var nærværende i Israels leir, måtte soldatene være hellige, seremonielt rene. (5Mo 23: 9–14) Ettersom en mann som hadde seksuell omgang, ifølge Moseloven var uren til dagen etter, var både David og Uria nøye med ikke å ha kjønnslig omgang så lenge de var i tjeneste. (3Mo 15: 16–18; 1Sa 21: 1–6; 2Sa 11: 6–11) Hedenske nasjoners soldater voldtok ofte kvinnene i de byene de erobret, men det gjorde ikke de israelittiske soldatene. De måtte dessuten la det gå minst en måned før de kunne gifte seg med en kvinne som var tatt til fange. – 5Mo 21: 10–13.

Selv om Israels seirer i siste instans avhang av Jehova, måtte hæren ledes på en god måte. Dette ansvaret hvilte på dem som var utnevnt til oppsynsmenn og til førere for tusen og førere for hundre. Prester hadde til oppgave å sette mot i soldatene, gi veiledning og framheve formålet med felttogene. (4Mo 31: 6, 14; 5Mo 20: 2–4, 9) I dommertiden var det den som Jehova oppreiste til dommer, som personlig ledet hæren i kamp. Han utformet også taktikk og strategi. Dette kunne for eksempel bestå i at han delte opp hæren (vanligvis i tre avdelinger), gjennomførte et overraskelsesangrep, benyttet bakhold, gikk til frontalangrep eller sikret seg kontrollen over vadestedene ved en elv. – Jos 8: 9–22; 10: 9; 11: 7; Dom 3: 28; 4: 13, 14; 7: 16; 9: 43; 12: 5.

I kongetiden. Da israelittene ikke lenger var tilfreds med den teokratiske ordning som gjaldt mens de var underlagt dommerne, fikk de et ønske om å være «som alle nasjonene» og ha en konge som kunne gå i spissen for dem og lede dem i kamp. (1Sa 8: 20) Samuel advarte dem imidlertid om at en slik konge ikke kom til å kjempe alene, men kom til å ta sønnene deres «og sette [dem] som sine folk i sine vogner og blant sine hestfolk, og noen [ville] måtte løpe foran vognene hans». (1Sa 8: 11, 12; se LØPERE.) Kongen var øverstkommanderende, mens hærføreren var nestkommanderende. – 1Sa 14: 50.

Sauls hær varierte i størrelse og styrke etter behov. Ved en anledning valgte han ut 3000 mann, hvorav 1000 ble stilt under hans sønn Jonatans kommando. (1Sa 13: 2) Til et annet felttog mønstret han 330 000 mann. (1Sa 11: 8) I sammenligning med den teknisk velutrustede filisterhæren, som ved Mikmasj (ifølge den massoretiske tekst) bestod av 30 000 vogner, 6000 hestfolk og «folk så mange som sandkornene», forekom israelittenes hær dårlig utrustet. «På stridens dag fantes det verken et sverd eller et spyd i hånden på noen av folket», unntatt Saul og Jonatan. – 1Sa 13: 5, 22.

I Davids regjeringstid ble Israels hær både mye større og mye mer slagkraftig. Godt over 300 000 mann som var utrustet til hæren, kom til Hebron for å gjøre David til konge etter Saul. (1Kr 12: 23–38) Det var også ikke-israelitter i Davids hær. – 2Sa 15: 18; 20: 7.

David beholdt mye av hærens organisasjonsmessige oppbygning. Han stod selv som øverstkommanderende og hadde en hærfører under seg (Joab, Abner og Amasa innehadde dette embetet), og under hærføreren sorterte tusenmannsførere og hundremannsførere. (2Sa 18: 1; 1Kg 2: 32; 1Kr 13: 1; 18: 15) Men David innførte også noe nytt, nemlig et system med tolv grupper eller skift på 24 000 mann (totalt 288 000), slik at hver soldat normalt bare var i tjeneste en måned hvert år. (1Kr 27: 1–15) Dette betyr ikke at de 24 000 som utførte militærtjeneste i samme måned, alle kom fra samme stamme; det var snarere slik at hver stamme måned for måned året igjennom bidrog med et visst antall soldater.

Kavaleri og stridsvogner. Stridsvogner – mobile plattformer for bueskyttere – ble høyt verdsatt av babylonerne, assyrerne og egypterne, fordi de gjorde det mulig å bevege seg raskt, og fordi de var lette å manøvrere. Slike vogner ble derfor et passende symbol på de dominerende verdensrikenes militære makt. Under David, Israels største feltherre, bestod hele hæren av fotsoldater med håndvåpen som sverd, spyd, bue og slynge. David må ha merket seg at Jehova hadde gitt instrukser om ikke å sette sin lit til hester for å seire i krig (5Mo 17: 16; 20: 1), at faraos hester og vogner ble «styrtet i havet» av Jehova (2Mo 15: 1, 4), og at Jehova åpnet himmelens sluser over Siseras «ni hundre stridsvogner med jernljåer», slik at «Kisjon-elven skylte» fienden bort (Dom 4: 3; 5: 21).

I likhet med Josva, som hadde skåret over hasene på fiendens hester og brent fiendens stridsvogner, skar David over hasene på alle de hestene som han tok fra Hadadeser, kongen i Soba, så nær som hundre. (Jos 11: 6–9; 2Sa 8: 4) I en sang talte David om hvordan hans fiender la stor vekt på vogner og hester, og sa så: «Men vi for vår del skal tale om Jehova vår Guds navn.» Han sa også: «Hesten er et bedrag når det gjelder frelse.» (Sl 20: 7; 33: 17) Som det heter i et ordspråk:  «Hesten holdes klar til stridens dag, men frelsen hører Jehova til.» – Ord 21: 31.

I Salomos regjeringstid begynte et nytt kapittel i Israels hærs historie. Til tross for at det var forholdsvis fredelig under hans styre, anskaffet han svært mange hester og vogner. (Se VOGN, STRIDSVOGN.) Disse ble i hovedsak kjøpt inn fra Egypt. Det måtte bygges hele byer rundt om i riket for å huse disse nye militære avdelingene. (1Kg 4: 26; 9: 19; 10: 26, 29; 2Kr 1: 14–17) Jehova velsignet imidlertid aldri dette nye som Salomo innførte, og da riket ble delt etter Salomos død, ble hæren svekket. Som Jesaja senere skrev: «Ve dem som drar ned til Egypt for å få hjelp, dem som stoler på hester, og som setter sin lit til stridsvogner, fordi de er tallrike, og til stridshester, fordi de er meget sterke, men som ikke har sett hen til Israels Hellige og ikke har søkt Jehova.» – Jes 31: 1.

I det delte rikets tid. Etter at riket var blitt delt, var det konstant fiendskap mellom Juda og Israel. (1Kg 12: 19, 21) Rehabeams etterfølger, Abija, hadde en hær på bare 400 000 mann da Jeroboam kom mot ham med 800 000 mann. Til tross for at judeerne var tallmessig underlegne, var det de som gikk seirende ut av striden, «fordi de støttet seg til Jehova». Israel mistet 500 000 mann. – 2Kr 13: 3–18.

Foruten interne stridigheter de to rikene imellom ble begge utsatt for fiendtligheter fra de omkringliggende hedenske nasjonene. Israel var nødt til å opprettholde en stående hær fordi nasjonen stadig ble angrepet av Syria i nord. (2Kg 13: 4–7) Også Juda måtte gjøre motstand mot angripende hedenske hærer. Ved ett tilfelle trengte Egypt inn i Juda og tok et stort bytte. (1Kg 14: 25–27) Ved en annen anledning kom Etiopia mot Juda med en hær på 1 000 000 mann og 300 stridsvogner. Kong Asas hær bestod av bare 580 000 mann, men da han «begynte å rope til Jehova sin Gud», «tilføyde Jehova etiopierne nederlag», og ingen av dem berget livet. – 2Kr 14: 8–13.

Da Jehosjafat ble angrepet av Moab, Ammon og Ammonim, satte også han sin lit til Jehova, til tross for at han hadde en hær som talte 1 160 000 mann. Beretningen forteller at han «vendte sitt ansikt mot Jehova for å søke ham», og at Jehova gav ham forsikringen: «Striden er ikke deres, men Guds.» (2Kr 17: 12–19; 20: 1–3, 15) Det ble skrevet militærhistorie ved denne anledningen: Et kor som bestod av øvede sangere, «drog ut foran de væpnede mennene», og de sang: «Lovpris Jehova.» Det oppstod en forvirring blant fiendene som førte til at de drepte hverandre. – 2Kr 20: 21–23.

Romerriket. Romerhæren, som anslås til å ha talt 300 000 mann i Augustus’ regjeringstid, var nokså annerledes organisert enn de tidligere verdensrikenes hærer. Den var inndelt i hovedavdelinger kalt legioner. En legion var ikke en spesialisert del av en større militær styrke, men snarere en uavhengig enhet, i seg selv en fullstendig hær. Noen ganger kjempet flere legioner sammen under en felles ledelse, noe som for eksempel skjedde da fire legioner forente sine krefter under Titus i forbindelse med beleiringen av Jerusalem i år 70. Men vanligvis stod en legion alene og hadde sitt eget oppdrag. Legionene fikk bistand fra hjelpetropper (auxilia) som bestod av ikke-romere fra alle deler av riket, ofte frivillige fra det aktuelle området. Langs grensene var det stasjonert hjelpetropper som ble støttet av legionene. Når soldater i hjelpetroppene ble innvilget avskjed i nåde, fikk de romersk borgerrett.

Antall legioner varierte fra 25 (opprinnelig færre) til 33. Antall soldater som en legion bestod av, varierte mellom ca. 4000 og 6000; i det første århundre var det vanligvis 6000 soldater i en legion. Ordet «legion», slik det brukes i Bibelen, betegner således tydeligvis et stort, ikke nærmere angitt antall. (Mt 26: 53; Mr 5: 9; Lu 8: 30) Hver legion hadde sin egen øverstkommanderende, som bare stod ansvarlig overfor keiseren, og under ham stod seks tribuner, kalt kiliarker (militære befalingsmenn, NW). – Mr 6: 21; Joh 18: 12; Apg 21: 32 til 23: 22; 25: 23; se MILITÆR BEFALINGSMANN.

Legionen var inndelt i ti kohorter, eller hæravdelinger. Bibelen nevner således «den italienske hæravdeling» og «Augustus’ hæravdeling». (Apg 10: 1; 27: 1; se AUGUSTUS’ HÆRAVDELING.) Da Herodes Agrippa døde (år 44), var det fem kohorter i Cæsarea. Videre var legionen inndelt i 60 centurier. Hver centurie bestod normalt av 100 mann og var underlagt en centurion (offiser, NW). Disse offiserene spilte en svært viktig rolle, ettersom de hadde ansvaret for å trene og lære opp soldatene. (Mt 8: 5–13; 27: 54; Apg 10: 1; 21: 32; 22: 25, 26; 23: 17, 23; 24: 23; 27: 1, 6, 11, 31, 43; se OFFISER.) I hver legion var det ti offiserer med spesiell rang som fungerte som livvakter, kurerer og, i visse tilfeller, skarprettere. – Mr 6: 27.

Hver legion hadde sin egen fane og sitt eget flagg med bilde av en ørn eller et annet dyr; senere benyttet man også små statuer av keiseren.  Disse felttegnene hadde religiøs betydning. De ble betraktet som hellige og ble faktisk tilbedt, og man voktet dem med livet som innsats. På grunn av dette var jødene sterkt imot å ha slike felttegn i Jerusalem.

De som er kjent som de første kristne. De første kristne nektet å tjene i romerhæren, både i legionene og i hjelpetroppene, ettersom de anså det å utføre slik tjeneste for å være helt uforenelig med den kristne lære. Justinus martyr, som levde på 100-tallet, sier i sitt verk «Dialog med jøden Tryphon» (CX): «Vi som var opptatt av krig og gjensidig nedslakting og all slags ondskap, har hver for oss over hele jorden forvandlet våre krigsvåpen – våre sverd til plogskjær og våre spyd til jordbruksredskaper.» (The Ante-Nicene Fathers, bd. I, s. 254) Tertullian (ca. år 200) drøfter i sin avhandling De corona militis (Soldatkransen) (XI) «hvorvidt krigføring overhodet er noe de kristne kan være med på», og viser på grunnlag av Bibelen at ikke engang selve livet som soldat kan tillates. Avslutningsvis sier han: «Jeg avviser soldatlivet for oss.» – The Ante-Nicene Fathers, 1957, bd. III, s. 99, 100.

«En omhyggelig granskning av alle tilgjengelige opplysninger viser at det fram til Marcus Aurelius’ tid [121–180] ikke var noen kristen som ble soldat, og ingen soldat fortsatte å gjøre militærtjeneste etter at han var blitt en kristen.» (The Rise of Christianity av E.W. Barnes, 1947, s. 333) «Som man vil se, er det et meget spinkelt grunnlag for å si at det fantes så mye som en eneste kristen soldat mellom år 60 og ca. 165 e.Kr.; . . . iallfall fram til Marcus Aurelius’ tid var det ingen kristen som ble soldat etter sin dåp.» (The Early Church and the World av C.J. Cadoux, 1955, s. 275, 276) «På 100-tallet hadde kristendommen . . . stadfestet at militærtjeneste var uforenelig med kristendommen.» (A Short History of Rome av G. Ferrero og C. Barbagallo, 1919, s. 382) «De kristnes oppførsel skilte seg sterkt ut fra romernes. . . . Ettersom Kristus hadde forkynt fred, nektet de å bli soldater.» (Our World Through the Ages av N. Platt og M.J. Drummond, 1961, s. 125) «De første kristne mente at det var galt å stride, og de ville ikke gjøre tjeneste i hæren, selv ikke når Romerriket trengte soldater.» (The New World’s Foundations in the Old av R. og W.M. West, 1929, s. 131) «De kristne . . . vegret seg for offentlige verv og militærtjeneste.» (Redaksjonell innledning til «Persecution of the Christians in Gaul, A.D. 177» i verket The Great Events by Famous Historians, redigert av R. Johnson, 1905, bd. III, s. 246.) «Mens de [de kristne] innprentet prinsippet om passiv lydighet, nektet de å ta aktivt del i statsforvaltningen og i rikets militære forsvar. . . . De kristne kunne ikke inneha stillinger som soldater, magistrater eller herskere uten å svikte en mer hellig tjeneste.» – The Decline and Fall of the Roman Empire av Edward Gibbon, bd. I, s. 416.

Himmelen. Med himmelske «hærer», i betydningen velorganiserte, tallrike skarer, siktes det ikke bare til den fysiske stjernehimmel, men også, og oftere, til de store skarer av åndeskapninger, engler, som står under Jehova Guds kommando. (1Mo 2: 1; Ne 9: 6) Uttrykkene «hærstyrkenes Jehova» og «Jehova, hærstyrkenes Gud» forekommer 285 ganger i De hebraiske skrifter (første gang i 1. Samuelsbok 1: 3), og det tilsvarende uttrykket forekommer to ganger i De greske skrifter. (Ro 9: 29; Jak 5: 4; se HÆRSTYRKENES JEHOVA.) De himmelske hærskarer beskrives ved hjelp av uttrykk som «legioner», «stridsvogner» og «hestfolk». (2Kg 2: 11, 12; 6: 17; Mt 26: 53) Jehovas usynlige hærstyrker omfatter «titusener – tusener og atter tusener» av stridsvogner. (Sl 68: 17) Hans hær er uovervinnelig. «Fyrsten over Jehovas hær» viste seg for Josva med sitt dragne sverd i hånden og gav instrukser om hvordan Jeriko skulle erobres. (Jos 5: 13–15) En eneste engel fra disse himmelske hærstyrkene slo i løpet av én natt i hjel 185 000 assyrere. (2Kg 19: 35) Da det brøt ut krig i himmelen, kastet Mikael og hans engler Satan og hans demoner ned til jordens nærhet. (Åp 12: 7–9, 12) Det vil ikke være mulig å unnslippe når «hærene i himmelen» følger «kongers Konge og herrers Herre» i forbindelse med at han fører ødeleggelse over «villdyret og jordens konger og deres hærer». (Åp 19: 14, 16, 19, 21) Samtidig kommer imidlertid Jehovas mektige, usynlige hær til å beskytte Jehovas trofaste tjenere på jorden. – 2Kg 6: 17; Sl 34: 7; 91: 11; Da 6: 22; Mt 18: 10; Apg 12: 7–10; He 1: 13, 14.

Se også KRIG; SOLDAT; VÅPEN, RUSTNING.