Med «høst» siktes det her til den grøden som (skal) høstes inn, mens «innhøstning» betegner det å høste inn. Innhøstning nevnes blant det som aldri skal opphøre «i alle de dager jorden består». (1Mo 8: 22) Det er stor glede knyttet til høsttiden, selv om det naturligvis krever mye hardt arbeid å samle inn avlingene. (Sl 126: 5, 6; Jes 9: 3; 16: 9, 10) Bibelen opplyser at visse hendelser fant sted i høsttiden. – 1Mo 30: 14; Jos 3: 15; Dom 15: 1; Rut 1: 22; 2: 23; 1Sa 6: 13; 2Sa 21: 9; 23: 13.

I gammel tid høstet man inn korn ved å skjære av stengelen med sigd (5Mo 16: 9; Mr 4: 29) eller ved å røske planten opp med rot. Når man benyttet sistnevnte metode, fikk man med hele stengelen, noe som var viktig i tørre områder, hvor det var knapt med halm, og hvor kornet ikke ble så høyt. De første sigdene hadde håndtak av tre eller ben og blad av flint. Senere begynte man å bruke den bedre kjente typen med sterkt krummet metallblad. Høstarbeideren samlet stråene med den ene hånden og skar dem av med sigden, som han holdt i den andre. (Jf. 5Mo 23: 25; Jes 17: 5.) Når kornet var skåret, ble det samlet, bundet sammen i kornband og lagt i hauger, kanskje på treskeplassen. – 1Mo 37: 6, 7; Rut 3: 6, 7.

Sabbater og jubelår. Guds lov til Israel inneholdt visse bestemmelser og fastsatte visse ordninger som gjaldt innhøstningen. Selv om innhøstningen var viktig, ble ikke israelittene fritatt fra forpliktelsen til å overholde sabbaten; Moseloven sa ingenting om at man i nødsfall kunne utføre innhøstningsarbeid på sabbaten. (2Mo 34: 21; jf. Ne 13: 15.) Ettersom det ikke var tillatt å så i sabbatsåret og heller ikke i jubelåret, ville det ikke være noe å høste inn da, bortsett fra det som vokste opp fra korn som var gått til spille under den foregående høsten. Men selv ikke dette skulle eieren høste inn, selv om han selv, slavene hans, leiekarene, innvandrere og fastboende utlendinger og også husdyr og ville dyr kunne spise av det som landet frambar av seg selv. – 2Mo 23: 10, 11; 3Mo 25: 3–7, 11, 12, 20–22.

Førstegrøde og omsorg for de fattige. Førstegrøden av hver avling skulle bringes fram for Jehova. (3Mo 23: 10, 11; 5Mo 26: 1–4) Man skulle ikke samle inn frukten av et tre til personlig bruk før det femte året etter at man hadde plantet det. – 3Mo 19: 23–25.

 Hvis en israelitt var sulten, kunne han gå inn på en annens mark eller inn i hans vingård og spise seg mett, men det var ikke tillatt å ta med seg noe i en beholder eller bruke en sigd til å høste inn noe av det. – 5Mo 23: 24, 25; jf. Mt 12: 1; Lu 6: 1; se SANKING.

I høsttiden skulle ikke israelittene høste kanten av åkrene helt og holdent, og de skulle ikke plukke opp aks som lå igjen etter innhøstningen. Det som ble igjen på kornåkrene og i vingårdene, skulle nemlig være til de nødstilte og de fastboende utlendingene. – 3Mo 19: 9, 10; 23: 22; 5Mo 24: 19.

Værforhold. I det lovte land regnet det sjelden i høsttiden, slik tilfellet også er i dag. Da Jehova sendte regn og torden under hvetehøsten som svar på Samuels bønn, var dette et tydelig tegn for israelittene på at de hadde handlet ondt da de bad om å få en jordisk konge. (1Sa 12: 17–19; se også Ord 26: 1.) Men elven Jordan gikk gjerne over sine bredder på grunn av det sene regnet, som kom tidlig om våren, og på grunn av smeltevann fra Libanon-fjellene. – Jos 3: 15; 5: 10, 11.

Ettersom det er meget varmt vær i høsttiden, virker en duggsky forfriskende. (Jes 18: 4) En drikk som er avkjølt med snø fra fjellene, er kjærkommen, og det later til at det snarere er dette og ikke snøfall det siktes til i parallellismen i Ordspråkene 25: 13, ettersom snøfall i høsttiden ville være katastrofalt.

Lin, bygg, hvete. I traktene omkring Jeriko begynte man å høste inn linen i den tolvte måneden, adar (februar/mars), eller i begynnelsen av nisan (mars/april), den første måneden i hebreernes hellige år. Linplantene ble enten røsket opp av jorden eller tatt opp med en hakke, og så ble de lagt ut til tørk. Det lå linstengler på taket til Rahabs hus da hun holdt speiderne gjemt (Jos 2: 6), i begynnelsen av måneden nisan. – Jos 2: 16, 22, 23; 3: 1, 2; 4: 19.

Deretter, i nisan (mars/april), kom bygghøsten. Israelittene gikk inn i det lovte land under bygghøsten og begynte å spise av landets grøde den 15. nisan. (Jos 3: 15; 5: 10, 11) Mens bygghøsten fremdeles pågikk i Palestinas høyland, kom hvetehøsten i gang på slettene (Rut 1: 22; 2: 23; 2Sa 21: 9); den startet i måneden siv, eller ijjar (april/mai). I måneden sivan (mai/juni) stod hvetehøsten for tur i høylandet.

Druer, dadler, fikener, olivener. I måneden tammuz (juni/juli) ble de første druene modne, og druehøsten startet i ab (juli/august). Da var også olivenene modne i lavlandet. I elul (august/september) stod vinhøsten for tur, dadlene var modne, granateplene begynte å modnes, og sommerfikenene ble høstet inn. (4Mo 13: 23) Innhøstningen var i alminnelighet fullført innen utgangen av måneden etanim, eller tisjri (september/oktober), selv om man i det nordlige Galilea kunne høste olivener ennå i bul, eller hesjvan (marhesjvan) (oktober/november). Man høstet olivener ved å slå på oliventrærnes grener med en kjepp. – 5Mo 24: 20; se KALENDER.

Høytidene. Israels tre viktigste høytider var direkte knyttet til innhøstningen. (2Mo 23: 14–17) De usyrede brøds høytid, som startet den 15. nisan, falt sammen med bygghøsten. Den 16. nisan, «dagen rett etter sabbaten» (ikke nødvendigvis den ukentlige sabbaten, ettersom den første dagen i høytiden alltid ble regnet som en sabbat, uansett hvilken ukedag den falt på), skulle øverstepresten svinge et kornband av førstegrøden av bygghøsten fram og tilbake framfor Jehova. – 3Mo 23: 6–11.

Ukehøytiden, eller pinsen, startet den 50. dagen regnet fra den 16. nisan. Dette var tiden for hvetehøsten. To syrede brød av førstegrøden av det nye kornet skulle da frambæres som svingeoffer for Jehova. (3Mo 23: 15–17) Det var øyensynlig den sju uker lange innhøstningsperioden mellom de usyrede brøds høytid og pinsehøytiden Jeremia siktet til da han omtalte Jehova som «han som vokter til og med de ukene som er bestemt for innhøstning, for oss». Jehova ’voktet’ disse ukene ved å sørge for at det ikke regnet, ettersom regn ville skade innhøstningen. – Jer 5: 24; jf. Am 4: 7.

Løvhyttehøytiden, eller innsamlingshøytiden, som startet den 15. dagen i den sjuende måneden, etanim, eller tisjri, utgjorde en gledefylt avslutning på det meste av jordbruksåret, ettersom innhøstningen da så å si var fullført. – 3Mo 23: 33–36, 39–43; se HØYTIDER; se også egne artikler om de enkelte høytider.

Brukt billedlig. I Bibelen blir ofte resultatet av et menneskes gjerninger billedlig framstilt ved en god eller en dårlig høst. Gud har fastsatt det prinsipp at «hva et menneske enn sår, det skal han også høste». Paulus viste at den som sår med henblikk på kjødet, høster fordervelse av sitt kjød, mens «den som sår med henblikk på ånden, skal høste evig liv av ånden», og han forsikret de kristne i Galatia om at de kom til å høste, bare de ikke gikk trett. (Ga 6: 7–9; Ord 22: 8; Ho 8: 1, 7) I forbindelse med at apostelen Paulus oppfordret de kristne i Korint til å vise kristen gavmildhet mot sine trosfeller i Judea, sa han: «Den som sår  sparsomt, skal også høste sparsomt; og den som sår rikelig, skal også høste rikelig.» – 2Kt 9: 5–7.

Det at et folk vender tilbake fra landflyktighet, og innsamling av mennesker som skal få leve, blir sammenlignet med innhøstning (Ho 6: 11; Mt 9: 37, 38; Lu 10: 2; Joh 4: 35), og det samme gjelder innsamlingen og tilintetgjørelsen av de onde (Jer 51: 33; Åp 14: 17–20). Det at Jesus sendte sine disipler ut for å «høste», innebar at disiplene skulle samle inn lydhøre mennesker og gjøre dem til disipler av ham. (Joh 4: 36–38) Ifølge Jesu illustrasjon om «hveten» og «ugresset» skulle Menneskesønnen sende ut sine engler som høstfolk «i avslutningen på tingenes ordning», og disse skulle «sanke ut fra hans rike alt som er årsak til snubling, og dem som øver lovløshet». «Ugresset» («den ondes sønner») blir kastet i en symbolsk ildovn, mens «hveten» («rikets sønner») får leve og «skal . . . skinne så klart som solen i sin Fars rike». – Mt 13: 24–30, 36–43.

At denne innhøstningen skjer under ledelse av den herliggjorte Jesus Kristus etter at han er blitt innsatt som konge, framgår av Johannes’ syn i Åpenbaringen, hvor Kristus blir billedlig framstilt ved en som er «lik en menneskesønn, med en gullkrone på sitt hode og en skarp sigd i sin hånd». På oppfordring fra en engel, som ropte: «Sving din sigd og høst inn, ettersom timen er kommet til å høste, for jordens høst er fullmoden», «svingte [han] sin sigd over jorden, og jorden ble høstet». Apostelen Johannes så deretter at «jordens vintre» ble høstet og kastet i «Guds vredes store vinpresse». – Åp 14: 14–20; jf. Åp 19: 11–16; se JORDBRUK.