En mann i en førerstilling, for eksempel et overhode for en stamme eller et fedrehus. Det hebraiske ordet nasịʼ blir av bibeloversettere gjengitt med ulike ord som «leder», «fyrste» og «høvding». (Se LEDER, FORNEM PERSON, FYRSTE.) Overhodene for Israels tolv fedrehus, eller stammer, ble kalt høvdinger. (4Mo 1: 16; Jos 22: 14) Ordet brukes også om overhodene for de tolv klanene som utsprang fra Ismael. (1Mo 17: 20; 25: 16) Tittelen ble brukt om kongene Salomos og Sidkias stilling som herskere. (1Kg 11: 34; Ese 21: 25) Hetittene omtalte Abraham som «en Guds høvding», eventuelt «en mektig høvding», noe som kanskje var et uttrykk for den store aktelse de hadde for ham. – 1Mo 23: 6, NW, fotn.

På Moses’ tid tok høvdingene ledelsen i tilbedelsen og tjente som folkets representanter overfor Moses, prestene og Jehova. Moses valgte ut en høvding fra hver stamme (unntatt Levi) til å utspeide det lovte land. Den dårlige rapporten som de ti troløse speiderne avla, hadde stor innvirkning på folket. (4Mo 13: 2–16, 25–33) Hele 250 høvdinger av Israels sønner deltok i det opprøret som Korah ledet med tanke på å overta prestedømmet fra Arons hus. (4Mo 16: 2, 10, 17, 35) Høvdingene var med på å slutte en pakt mellom Israel og gibeonittene. (Jos 9: 15, 18) Etter at Josva hadde ført Israel inn i Kanaan og hadde beseiret nasjonene der, spilte høvdingene en viktig rolle i forbindelse med utskiftingen av landet. (4Mo 34: 18; Jos 14: 1) Eleasar, Arons sønn, ble utnevnt til høvding over Levi stammes fedrehus, noe som gjorde ham til «høvdingen over levittenes høvdinger». (4Mo 3: 32) Kong Salomo kalte alle høvdingene for alle stammene sammen i Jerusalem da han fikk paktens ark flyttet inn i det nyoppførte templet. – 1Kg 8: 1.

Israelittene skulle vise en høvding den rette respekt og aldri håne eller forbanne ham. (2Mo 22: 28) Da apostelen Paulus stod for retten framfor Sanhedrinet, gav øverstepresten Ananias ordre om at de som stod ved siden av Paulus, skulle slå ham på munnen. Paulus sa da til ham: «Gud kommer til å slå deg, du hvitkalkede vegg»; han visste ikke at det var øverstepresten han snakket til. Da han ble gjort oppmerksom på hvem det var, sa han: «Brødre, jeg visste ikke at han var øversteprest. Det står jo skrevet: ’Du skal ikke tale krenkende om en av ditt folks styresmenn.’» – Apg 23: 1–5.

Selv om høvdingene skulle vises respekt, var de ikke hevet over Guds lov. Når de syndet mot Moseloven, måtte de handle i tråd med dens forskrifter angående slike synder. På grunn av den ansvarsfulle stilling høvdinger hadde, og den virkning som deres oppførsel og eksempel kunne ha på andre på grunn av deres innflytelse, var det spesielle lover om hvilke syndofre en høvding skulle bringe når han av vanvare brøt et av Guds bud. Øverstepresten skulle ofre en ung okse, en høvding skulle ofre et hannkje, og andre israelitter skulle ofre et hunnkje eller et søyelam. – 3Mo 4: 3, 22, 23, 27, 28, 32.

Esekiels syn. I Esekiels profeti, kapitlene 44 til 48, omtales en høvding. I dette synet beskriver Esekiel et administrasjonsområde som strakte seg fra østgrensen, ved elven Jordan og Dødehavet, til Middelhavet i vest. Nord og sør for denne landstripen lå parallelle landområder som Israels stammer var blitt tildelt. I administrasjonsområdet lå det et kvadratisk område med sider på 25 000 alen (13 km) som ble kalt «hele bidraget», og  det igjen var inndelt i tre deler: Den nordlige delen skulle tilhøre de levittene som ikke var prester, i den midtre delen lå Jehovas helligdom, og i den sørlige delen lå byen. (Se ALEN; HELLIGE BIDRAG, DET.) Det var øyensynlig «høvdingen» som ledet byens administrasjon.

Det er verdt å merke seg at byen i synet lå atskilt fra templet, eller helligdommen. Dessuten var ikke «høvdingen» en av prestene, noe som framgår av at prestene frambar «hans helbrennoffer og hans fellesskapsofre». (Ese 46: 2) I oppfyllelsen av Esekiels syn kan således ikke byen svare til Jesu Kristi og hans medkongers og medpresters himmelske regjering. Det ser snarere ut til at den er et bilde på et synlig, jordisk administrasjonssete som står under ledelse av det himmelske riket. Tilsvarende må «høvdingen» stå for dem som blir utnevnt til «fyrster», synlige, jordiske representanter for den himmelske regjeringen. – Sl 45: 16; Jes 32: 1, 2.

Et annet hebraisk ord. Også det hebraiske ordet nasịkh blir oversatt med «høvding», eller «stammehøvding». Det blir brukt om fem midjanittiske høvdinger, «Sihons stammehøvdinger», som ble drept da Israel tok hevn over Midjan på grunn av saken med Ba’al-Peor. (Jos 13: 21) Disse blir for øvrig omtalt som «Midjans konger» i 4. Mosebok 31: 8. Lederne for Guds folks fiender blir kalt «høvdinger» [«fyrster», NO] i Salme 83: 11. Det samme hebraiske ordet forekommer også i Esekiel 32: 30.

I en messiansk profeti sies det at når fienden kommer mot Guds folk, vil det bli oppreist «sju hyrder mot ham, ja åtte høvdinger [fyrster, NO] blant menneskene». Ettersom tallet sju står for fullstendighet, betyr oppreisingen av de ’åtte høvdingene’ sannsynligvis at det vil bli utnevnt et betydelig antall dyktige menn under Messias’ styre, menn som vil ta ledelsen blant Jehovas folk. – Mi 5: 5.