En bok i De hebraiske skrifter som både i den hebraiske tekst, i Septuaginta og i norske bibler er plassert som nummer åtte blant de såkalte små profeter. Den består av to deler: (1) en dialog mellom skribenten og Jehova (kap. 1, 2); (2) en bønn i form av klagesanger. – Kap. 3.

Skribent. Boken opplyser hvem skribenten er. Begge avsnittene tilskrives «profeten Habakkuk». – 1: 1; 3: 1; se HABAKKUK.

Kanonisk. At Habakkuks bok er kanonisk, bekreftes av gamle fortegnelser over De hebraiske skrifter. Her nevnes riktignok ikke boken ved navn, men den er tydeligvis regnet med blant ’de tolv små profetene’, for ellers hadde det ikke vært tolv. Et uomtvistelig vitnesbyrd om at den er kanonisk, er at det siteres fra den i De kristne greske skrifter. Uten å nevne Habakkuk ved navn siterer Paulus fra Habakkuk 1: 5 (LXX) i en tale til noen jøder som manglet tro. (Apg 13: 40, 41) Han siterer fra Habakkuk 2: 4 («Men den rettferdige, ved sin trofasthet skal han forbli i live») i forbindelse med at han oppfordrer kristne til å vise tro. – Ro 1: 16, 17; Ga 3: 11; He 10: 38, 39.

Blant Dødehavsrullene er det et håndskrift til Habakkuks bok (kap. 1, 2), en før-massoretisk hebraisk tekst med en tilhørende kommentar. Det er verdt å merke seg at Jehovas navn er skrevet med gammelhebraiske bokstaver i denne teksten, mens man i kommentaren har unngått navnet og i stedet har brukt det hebraiske ordet ʼEl, som betyr «Gud».

Forskere tror at denne rullen er skrevet mot slutten av det første århundre f.v.t. Dette betyr at den er det eldste eksisterende hebraiske håndskrift til Habakkuks bok. I Habakkuk 1: 6 står det «kaldeerne» i dette håndskriftet, noe som bekrefter ordlyden i den massoretiske tekst, som sier at det var kaldeerne (babylonerne) Jehova skulle oppreise som sitt redskap.

Tidspunkt og bakgrunn. Uttalelsen «Jehova er i sitt hellige tempel» (Hab 2: 20) og den bemerkningen som følger som etterskrift etter Habakkuk 3: 19 («Til dirigenten, på mine strengeinstrumenter»), tyder på at Habakkuk profeterte før det templet som Salomo bygde i Jerusalem, var blitt ødelagt, noe som skjedde i 607 f.v.t. Også det at Jehova sa at han skulle ’oppreise kaldeerne’ (1: 6), samt budskapets generelle innhold  viser at kaldeerne, eller babylonerne, ennå ikke hadde ødelagt Jerusalem. Men Habakkuk 1: 17 antyder at de allerede hadde omstyrtet noen nasjoner. I løpet av den gode Juda-kongen Josjias regjeringstid (659–629 f.v.t.) tok kaldeerne og mederne Ninive (dette skjedde i 632), og Babylon var nå i ferd med å bli en verdensmakt. – Na 3: 7.

Det er noen som, i overensstemmelse med rabbinsk tradisjon, mener at Habakkuk profeterte på et tidligere tidspunkt, under Juda-kongen Manasses regjering. De tror at han var en av de profetene som nevnes eller som det hentydes til i 2. Kongebok 21: 10 og 2. Krønikebok 33: 10. De framholder at babylonerne da ikke var blitt noen trussel, og at dette bidrog til at det som Habakkuk profeterte, virket svært usannsynlig for judeerne. – Se Hab 1: 5, 6.

På den annen side befant Juda seg i den første delen av Jehojakims regjeringstid innenfor Egypts maktområde (2Kg 23: 34, 35), så også dette kunne være en tid da det at Gud skulle oppreise kaldeerne for å straffe Judas trassige innbyggere, ville være ’en virksomhet som de ikke kom til å tro selv om det ble fortalt om det’. (Hab 1: 5, 6) Babylonerkongen Nebukadnesar beseiret farao Neko ved Karkemisj i 625 f.v.t., i det fjerde året av kong Jehojakims regjering. (Jer 46: 2) Habakkuk kan således både ha framført og skrevet ned profetien i tiden før denne hendelsen; det kan være at han fullførte nedskrivningen omkring 628 f.v.t. i Juda. Det at den kaldeiske trusselen blir omtalt som noe som gjelder framtiden, tyder på at den ble nedskrevet før Jehojakim ble vasallkonge under Babylon (620–618 f.v.t.). – 2Kg 24: 1.

Stil. Boken er skrevet i en kraftfull og medrivende stil. Det benyttes treffende illustrasjoner og sammenligninger. (Hab 1: 8, 11, 14, 15; 2: 5, 11, 14, 16, 17; 3: 6, 8–11) I en kommentar til Habakkuks stil skriver S.R. Driver: «Habakkuk skriver meget godt. Selv om boken er kort, er den full av kraft; hans skildringer er maleriske og sterke; både tanke og uttrykksmåte er poetisk.» Disse trekkene skyldes naturligvis først og fremst at boken er inspirert av Gud.

Habakkuks bok understreker Jehovas overhøyhet over alle nasjonene (Hab 2: 20; 3: 6, 12), idet den framhever hans universelle overherredømme. Den poengterer også at den rettferdige lever ved tro. (2: 4) Den skaper tillit til Jehova, idet den viser at han ikke dør (1: 12), at han med rette tresker nasjonene, og at han drar ut til frelse for sitt folk (3: 12, 13). Det blir vist at Jehova er den Gud som frelser og gir vital kraft til dem som jubler i ham. – 3: 18, 19.

[Ramme på side 818]

HOVEDPUNKTER I HABAKKUK

Et svar på spørsmålet: Kommer Gud til å utrydde de onde?

Tydeligvis skrevet omkring 628 f.v.t., da kaldeerne var i ferd med å tre i forgrunnen, men før Jehojakim var blitt vasallkonge under dem

Habakkuk roper om hjelp og spør hvor lenge Gud skal la de onde få fortsette med sin ondskap (1: 1 til 2: 1)

Da Jehova svarer at Han skal oppreise kaldeerne som sitt redskap for å fullbyrde sin straff, kan ikke Habakkuk forstå hvordan Den Hellige kan bruke en slik svikefull nasjon som sitt redskap, en nasjon som opphøyer sin krigsmaskin til en gud, samler mennesker som fisk i en slepenot og skånselsløst dreper nasjoner

Profeten venter på Jehovas svar og forstår at han kommer til å bli irettesatt

Jehova svarer at han har en fastsatt tid, og uttaler verop over sitt redskap, kaldeerne (2: 2–20)

Jehova forsikrer at det profetiske synet «er . . . for den fastsatte tid». Selv om det skulle synes å drøye, «fortsetter [det] å jage fram mot enden», idet det hastig beveger seg mot oppfyllelsen

Verop viser at kaldeerne, som Gud skal bruke som sitt redskap, ikke skal slippe straff fordi de har plyndret andre nasjoner, utryddet mange folkeslag, bygd byer ved blodsutgytelse, fått andre til å drikke det beger som består i vanærende nederlag, og gitt seg av med avgudsdyrkelse

Profeten ber om at Jehova må handle og likevel vise barmhjertighet på den kommende trengselsdagen (3: 1–19)

Ved tanken på tidligere manifestasjoner av Jehovas makt blir profeten grepet av frykt og beven, men han er fast bestemt på å vente stille på trengselens dag og juble i sin frelses Gud

Om Habakkuk så skulle miste det aller nødvendigste til livets opphold, er han fast besluttet på å glede seg i Jehova og sette sin lit til ham som frelsens Gud, den som styrker ham