(Hạgar).

Saras egyptiske tjenestekvinne; hun ble senere Abrahams medhustru og mor til Ismael. Mens Abraham (Abram) oppholdt seg i Egypt på grunn av en hungersnød i Kanaans land, fikk han tjenere og tjenestekvinner, og det kan ha vært på dette tidspunktet Hagar ble Saras tjenestekvinne. – 1Mo 12: 10, 16.

Ettersom Sara (Sarai) ikke fikk barn, bad hun Abraham om å ha omgang med Hagar, idet hun gav henne til Abraham som hans hustru. Men da Hagar ble gravid, begynte hun å forakte sin frue i den grad at Sara kom med en klage til sin mann. «Da sa Abram til Sarai: ’Se, din tjenestekvinne står til din rådighet. Gjør med henne det som er godt i dine øyne.’ Da begynte Sarai å ydmyke henne, så hun rømte fra henne.» (1Mo 16: 1–6) Ved kilden på veien til Sjur fant Jehovas engel henne og sa til henne at hun skulle vende tilbake til sin frue og ydmyke seg under hennes hånd. Hun fikk dessuten vite at Jehova skulle gjøre hennes ætt meget tallrik, og at den sønnen hun skulle føde, skulle få navnet Ismael. Abraham var 86 år gammel da Ismael ble født. – 1Mo 16: 7–16.

Flere år senere, da Isak var omkring fem år, stelte Abraham i stand «en stor fest den dagen da Isak ble avvent». Ved denne anledningen la Sara  merke til at Hagars sønn, Ismael, som nå var omkring 19 år gammel, «drev gjøn med» Isak. Dette var ingen uskyldig lek barn imellom. Slik det etterfølgende verset antyder, kan det ha dreid seg om at han spottet Isak i forbindelse med arveretten. Her viste Ismael de første tegn til den fiendtligheten som Jehovas engel hadde forutsagt at han kom til å legge for dagen. (1Mo 16: 12) Sara fryktet åpenbart for sin sønn Isaks framtid og bad derfor Abraham om å drive ut Hagar og sønnen hennes. Dette mishaget Abraham sterkt, men på Jehovas befaling gjorde han som hans hustru sa. Tidlig neste morgen gav han Hagar brød og en skinnflaske med vann og sendte henne og sønnen hennes bort. – 1Mo 21: 8–14.

Hagar vandret omkring i ødemarken ved Be’er-Sjeba. «Til sist ble det slutt på vannet . . . , og hun kastet barnet under en av buskene.» Det at Ismael omtales som et barn, er ikke en anakronisme, for det hebraiske ordet jẹledh, som her er oversatt med «barnet», kan også bety «ung mann», og det er slik det er oversatt i 1. Mosebok 4: 23. Når det gjelder det at han ble kastet under en av buskene, selv om det var blitt forutsagt at han skulle bli «en sebra av et menneske», er det mulig at han ikke var særlig sterk som tenåring. (1Mo 16: 12) Det kan således være at det var hans krefter som sviktet først, slik at moren måtte støtte ham. Dette er slett ikke utenkelig, for datidens kvinner, særlig slavekvinner, var vant til å bære tunge bører til daglig. Det later til at også Hagars krefter etter hvert tok slutt, slik at hun ikke lenger greide å holde ham oppe, men måtte slenge ham fra seg under nærmeste busk som kunne gi ly. Hagar selv satte seg ned «omtrent et bueskudd unna» sønnen sin. («Et bueskudd» var et vanlig uttrykk på hebraisk som angav hvor langt fra målet bueskyttere vanligvis stod når de skjøt på blink.) – 1Mo 21: 14–16.

Guds engel ropte nå til Hagar og sa at hun ikke skulle være redd, og at Ismael skulle bli gjort til en stor nasjon. Gud åpnet så hennes øyne, slik at hun fikk se en brønn med vann, og her fylte hun skinnflasken og lot sønnen sin få drikke. «Gud fortsatte å være med gutten», og med tiden ble han bueskytter og «bosatte seg i Paran-ødemarken». Hagar skaffet en hustru til ham fra Egypts land. – 1Mo 21: 17–21.

Ifølge apostelen Paulus opptrådte Hagar i et symbolsk drama hvor hun stod for det kjødelige Israel, som var bundet til Jehova ved den lovpakten som var blitt inngått ved Sinai-fjellet, en pakt som fødte «barn til trelldom». På grunn av folkets syndige tilstand var ikke nasjonen i stand til å oppfylle de betingelsene som var knyttet til pakten. Israelittene ble ikke et fritt folk under den, men ble fordømt som syndere som fortjente å dø; de var altså slaver. (Joh 8: 34; Ro 8: 1–3) Jerusalem på Paulus’ tid svarte til Hagar, ettersom denne byen, som var nasjonens hovedstad og representerte det kjødelige Israels nasjon, var i trelldom med sine barn. De åndsavlede kristne er derimot barn av «det Jerusalem som er der oppe», Guds symbolske kvinne. Dette Jerusalem har, i likhet med Sara, den frie kvinnen, aldri vært i trelldom. Men akkurat som Isak ble forfulgt av Ismael, ble også barna av «det Jerusalem som er der oppe», som Sønnen har frigjort, forfulgt av barna av det Jerusalem som er i trelldom. Hagar og sønnen hennes ble imidlertid drevet ut, noe som svarer til at Jehova forkastet det kjødelige Israel som nasjon betraktet. – Ga 4: 21–31; se også Joh 8: 31–40.