(Hạggai) [(født under en) høytid].

En hebraisk profet i Juda og Jerusalem på den tiden da Serubabel var stattholder, i perserkongen Dareios Hystaspes’ regjeringstid. – Hag 1: 1; 2: 1, 10, 20; Esr 5: 1, 2.

Ifølge jødisk tradisjon var Haggai medlem av Den store synagoge. På bakgrunn av Haggai 2: 10–19 mener noen at han kan ha vært prest. Navnet hans forekommer sammen med profeten Sakarjas navn i overskriftene til Salme 111 (112) i den latinske oversettelsen Vulgata, Salmene 125 og 126 i den syriske oversettelsen Peshitta, Salme 145 i den greske oversettelsen Septuaginta, i Peshitta og i Vulgata og Salmene 146, 147 og 148 i Septuaginta og i Peshitta. Det er sannsynlig at Haggai var født i Babylon, og at han vendte tilbake til Jerusalem sammen med Serubabel og den jødiske resten i 537 f.v.t. Man vet imidlertid ikke særlig mye om Haggai, for Bibelen forteller ingenting om hans herkomst, hvilken stamme han tilhørte, og så videre.

Haggai ble den første profeten etter landflyktigheten, og omkring to måneder senere sluttet Sakarja seg til ham. (Hag 1: 1; Sak 1: 1) På grunn av motstand fra fiender hadde byggingen av templet stanset opp, og siden hadde arbeidet ligget i dødvanne noen år fordi jødene var blitt likegyldige og hadde begynt å strebe etter å nå selviske mål. Haggai tente de hjemvendte jødenes iver etter å gjenoppta byggingen av templet. (Esr 3: 10–13; 4: 1–24; Hag 1: 4) Noe av det som bidrog sterkest til at byggearbeidet kom i gang igjen, var fire budskaper fra Gud som Haggai overbrakte i løpet av en firemånedersperiode i Dareios Hystaspes’ andre år (520 f.v.t.), og som han skrev ned i den boken i Bibelen som bærer hans navn. (Hag 1: 1; 2: 1, 10, 20; se HAGGAIS BOK.) Haggai og Sakarja fortsatte å anspore folket inntil templet var fullført, henimot slutten av Dareios’ sjette år (515 f.v.t.). – Esr 5: 1, 2; 6: 14, 15.