(Hạman).

Sønn av agagitten Hammedata. Betegnelsen «agagitten» kan bety at Haman var en amalekitt av kongelig ætt. (Est 3: 1; se AGAG nr. 1; AGAGITT.) Hvis det er tilfellet at Haman var amalekitt, kan dette i seg selv forklare hans meget sterke hat til jødene, for Jehova hadde erklært at amalekittene til slutt skulle bli utslettet. (2Mo 17: 14–16) Dette skulle skje fordi de hadde vist at de hatet Gud og hans folk, ved å gå til angrep på israelittene da disse drog gjennom ørkenen. – 2Mo 17: 8.

Haman var tjener for perserkongen Ahasverus (Xerxes I), som hersket i begynnelsen av 400-tallet f.v.t. Han ble æret og ble utnevnt til førsteminister i Perserriket. Fylt av raseri over at jøden Mordekai nektet å bøye seg for ham, la han planer med tanke på å få drept Mordekai og alle jødene i riket. Han framstilte jødene som et folk som burde være uønsket i riket, som lovbrytere, et folk som hadde lover som var «forskjellige fra alle andre folks». Han gav dessuten sin anmodning en økonomisk appell ved å si til kongen: «La det bli nedskrevet at de skal tilintetgjøres; og ti tusen talenter sølv [ca. 450 mill. kr] skal jeg betale i hendene på dem som utfører arbeidet, ved å bringe det inn i kongens skattkammer.» Kongen gav Haman sin signetring og svarte: «Sølvet blir gitt deg, også folket, så du kan gjøre med dem etter det som er godt i dine øyne.» – Est 3: 1–11.

Haman ble sterkt oppblåst av stolthet fordi kongen bemyndiget ham til å utstede en ordre om å utrydde og utplyndre jødene, og dernest fordi han ble innbudt til to gjestebud hos dronning Ester. (Est 3: 12, 13; 5: 4–12) Men akkurat da Haman trodde at hans største ambisjoner skulle bli oppfylt, vendte bladet seg. Selvopptatt som han var, hadde han innbilt seg at han skulle bli opphøyd, men han ble i stedet ydmyket på den mest forsmedelige måte da kongen gav ordre om at han skulle gjennomføre en offentlig seremoni til ære for den forhatte Mordekai, som en gang hadde avslørt en plan om å få tatt livet av kongen. (Est 6: 1–12; 2: 21–23) Hamans vismenn og hans hustru oppfattet dette som et varsel om at Haman kom til å bukke under for jøden Mordekai. – Est 6: 13.

Dette skjedde raskt og plutselig under det andre spesielle gjestebudet som ble holdt av dronning Ester, Mordekais kusine. (Est 2: 7) Med Haman til stede rettet hun modig en anmodning til kongen. Hun avslørte overfor den forbløffede kongen at hans egne interesser var truet, ettersom hans dronnings liv var i fare på grunn av en morderisk sammensvergelse. Idet kongens vrede flammet opp, utpekte Ester den nå skrekkslagne førsteministeren, «denne onde Haman», som den som stod bak den feige sammensvergelsen.  (Est 7: 1–6) Kongen befalte nå at den blodtørstige Haman skulle henges opp på den 22 m høye pælen som han selv hadde gjort klar til Mordekai. (Est 7: 7–10) Så ble Hamans hus gitt til Ester (Est 8: 7), mens Mordekai ble gjort til førsteminister og fikk myndighet til å gi jødene tillatelse til å forsvare seg (Est 8: 2, 10–15). I løpet av de to dagene da jødene hevnet seg på sine fiender, vant de en overveldende seier; de drepte over 75 000 av sine fiender. Hamans ti sønner ble drept, og dagen etter ble de hengt opp til offentlig skjensel. – Est 9: 1–17; se ESTER; ESTERS BOK; MORDEKAI nr. 2; PURIM.

Haman la for dagen amalekittenes karaktertrekk. Han var åpenbart avgudsdyrker, og han kan ha støttet seg til astrologer da han fikk kastet lodd for å få avgjort hvilken dag som var den beste å utrydde jødene på. (Est 3: 7; se LODD, I.) Han praktiserte «kjødets gjerninger», ettersom han drev med avgudsdyrkelse og spiritisme, viste et morderisk hat til jødene og la for dagen en stolt, selvopptatt ånd som omfattet en ytterliggående skinnsyke og misunnelse, noe som særlig gikk ut over Guds tjenere. (Ga 5: 19–21) Han benyttet seg av løgn og bedrag (Est 3: 8) og viste seg å være en krypende kujon da planene hans ble forpurret og han falt i unåde (Est 7: 6–8). Haman viste seg å være en tjener for Guds store motstander, Djevelen, ut fra prinsippet i Romerne 6: 16.