(Hạmat), HAMATITTER.

Byen Hamat var hovedstaden i et lite kanaaneisk kongerike i Syria i begynnelsen av Israels historie. Det fruktbare jordbruksdistriktet som omgav byen, fikk med tiden samme navn. I gresk og romersk tid var byens klassiske navn Epifaneia, etter Antiokhos IV (Epifanes). I dag heter den Hama, en kortform av det opprinnelige navnet.

Hamat lå ved elven Orontes, 81 km inn i landet fra Middelhavet, 190 km nord for Damaskus og 120 km sør for Aleppo, ved noen viktige handelsruter.

Det hevdes av og til at det var hetittene som grunnla Hamat, men det er mer sannsynlig at det var hamatittene, som var slektninger av hetittene og var en av de 70 slektene som bredte seg utover jorden etter vannflommen. Het og Hamat, stamfedrene til disse to slektene, står oppført henholdsvis som den andre og den ellevte sønnen til Kams sønn Kanaan. – 1Mo 10: 6, 15–18; 1Kr 1: 8, 13–16; se HETITTER.

«Inngangen til Hamat.» I den eldste beretningen vi har hvor Hamat er nevnt, fortelles det om hvordan tolv israelittiske speidere på 1500-tallet f.v.t. kom opp fra sør og nådde til «inngangen til Hamat» – en vending som forekommer gjentatte ganger, og som man mener ikke betegner byportene, men sørgrensen til det området som byen kontrollerte. (4Mo 13: 21) Det var hit Josvas erobringer nådde i nordlig retning. (Jos 13: 2, 5; Dom 3: 1–3) Noen kommentatorer mener imidlertid at det i stedet for «like til inngangen til Hamat» (Jos 13: 5) skulle ha stått «helt til Lebi-Hamat (Hamats løve)», og at det dreier seg om et bestemt sted. – Se Vetus Testamentum, Leiden 1952, s. 114.

Man vet ikke nøyaktig hvor denne grensen gikk, eller hvor dette stedet lå. Den eller det ble regnet som en del av Israels nordgrense (4Mo 34: 8; 1Kg 8: 65; 2Kg 14: 25; 2Kr 7: 8) og grenset også opp til Damaskus (Jer 49: 23; Ese 47: 15–17; 48: 1; Sak 9: 1, 2). Noen mener at det dreier seg om sørenden av Coele-Syria (også kalt Bekaadalen), som ligger mellom fjellkjedene Libanon  og Antilibanon. Andre hevder at det lå midtveis mellom Ba’albek og Ribla. Andre igjen mener at det lå lenger nord, der hvor passet åpner seg mellom Homs og havet. – Ese 47: 20.

Forholdet til Israel. To’i (To’u), kongen i Hamat, sendte sin sønn Joram (Hadoram) for å gratulere kong David for at han hadde beseiret deres felles fiende, Hadadeser. Hamat var da et selvstendig rike. (2Sa 8: 3, 9, 10; 1Kr 18: 3, 9, 10) Det ser imidlertid ut til at Hamat var under israelittisk herredømme i Salomos regjeringstid, for Salomo bygde forrådsbyer i dette området. (2Kr 8: 3, 4) Etter Salomos død gjenvant Hamat uavhengigheten og forble selvstendig, bortsett fra i en kort periode på 800-tallet f.v.t., da Jeroboam II sørget for at det midlertidig kom under israelittisk kontroll. (2Kg 14: 28) Omtrent på denne tiden ble området omtalt som «det folkerike Hamat». – Am 6: 2.

På 700-tallet f.v.t. ble Hamat og dets naboland, deriblant tistammeriket Israel, erobret av Assyria, som var i ferd med å bli et verdensrike. Assyrias politikk gikk ut på å flytte om på de folkeslagene nasjonen undertvang, og Hamats befolkning ble således flyttet til Samaria for å erstatte innbyggerne der, som ble ført til Hamat og andre steder. (2Kg 17: 24; 19: 12, 13; Jes 10: 9–11; 37: 12, 13) På høydene i Samaria stilte hamatittene nå opp bilder som forestilte deres gud Asjima, selv om denne verdiløse guden hadde vist seg å være hjelpeløs i striden mot assyrerne. – 2Kg 17: 29, 30; 18: 33, 34; Jes 36: 18, 19.

En bevart kileinnskrift (British Museum 21 946) forteller at Nebukadnesars soldater etter slaget ved Karkemisj i 625 f.v.t. (Jer 46: 2) innhentet og drepte de flyktende egypterne i Hamat-området. (Assyrian and Babylonian Chronicles av A.K. Grayson, 1975, s. 99) I det samme området hadde farao Nekoh bare noen år tidligere tatt kong Jehoakas til fange. (2Kg 23: 31–33) Og i 607, da Jerusalem falt, ble Sidkia og noen andre fanger ført til Ribla i Hamat-landet, hvor sønnene hans og andre av de fornemme ble drept for hans øyne. (2Kg 25: 18–21; Jer 39: 5, 6; 52: 9, 10, 24–27) Ikke desto mindre hadde Gud lovt at han etter en tid skulle la en rest av sitt landflyktige folk få vende tilbake, deriblant de som bodde i Hamat-landet. – Jes 11: 11, 12.