[hebr. ʼarnẹveth].

Gnager i familien Leporidae. Haren er nær beslektet med kaninen, men er større enn den. Haren skiller seg ut fra kaninen ved at ungene vanligvis ikke blir født i en underjordisk gang, og ved at ungene blir født med fullt utviklet pels og åpne øyne og allerede fra fødselen av er aktive. Haren kjennes på den spaltede overleppen, de lange ørene, den korte, oppoverbøyde halen og de lange bakbena og bakføttene, som er så nyttige når den raskt skal flykte fra sine fiender. De raskeste hareartene skal kunne komme opp i hastigheter på over 70 km/t. Det finnes mange arter og varianter. Gjennomsnittslengden er ca. 60 cm. Haren er som regel grålig eller brunlig.

Ifølge den loven som ble gitt gjennom Moses, skulle ikke haren spises, og den blir i den forbindelse betegnet som drøvtygger. (3Mo 11: 4, 6; 5Mo 14: 7) Harer og kaniner har jo ikke en mage som er inndelt i flere rom eller avdelinger, og gulper ikke opp maten for å tygge den på nytt, trekk som inngår i den vitenskapelige definisjonen av drøvtyggere. Nå betyr riktignok det hebraiske ordet som er oversatt med «å tygge» i uttrykket «tygger drøv», bokstavelig «å føre (el. bringe) opp», men det er klart at den moderne definisjonen av drøvtygging ikke lå til grunn for hva israelittene på Moses’ tid la i det å tygge drøv. Det er altså ikke grunnlag for å bedømme hvorvidt denne uttalelsen i Bibelen er nøyaktig, ut fra den snevre, forholdsvis nye definisjonen av hva en drøvtygger er, slik mange kritikere gjør.

Før i tiden hadde ingen bibelkommentatorer som trodde på at Bibelen var blitt skrevet under inspirasjon, noen innvendinger mot denne uttalelsen i Moseloven. The Imperial Bible-Dictionary sier: «Det er tydelig at haren, når den hviler, om og om igjen tygger den maten som den allerede har inntatt; og det har alltid vært vanlig å betrakte dette som en form for drøvtygging. Også vår egen [britiske] dikter Cowper, som nøye iakttok ulike forhold i naturen, og som har beskrevet sine observasjoner av tre harer som han holdt, bekrefter at de ’tygde drøv hele dagen, til langt på kveld’.» – Redigert av P. Fairbairn, London 1874, bd. I, s. 700.

Vitenskapelige observasjoner av harer og kaniner som er blitt gjort senere, viser imidlertid at det er mer som er inne i bildet enn en slik tilsynelatende drøvtygging. François Bourlière skriver: «Refeksjon, det å la maten passere tarmen to ganger istedenfor bare én, ser ut til å være helt alminnelig hos kaniner og harer. Tamme kaniner spiser og svelger vanligvis ekskrementene som kommer ut om natten, uten å tygge dem, og om morgenen utgjør dette inntil halvparten av mageinnholdet. Hos villkaniner finner refeksjon sted to ganger om dagen, noe som også skal være tilfellet hos sørharen. . . . Det antas at denne atferden tilfører dyrene store mengder med vitamin B, som produseres av bakterier i maten mens den befinner seg i tykktarmen.» (The Natural History of Mammals, 1964, s. 41) Verket Mammals of the World (av E.P. Walker, 1964, bd. II, s. 647) sier i denne forbindelse: «Dette kan tilsvare drøvtygging hos drøvtyggende pattedyr.» – Se DRØVTYGGING.