(Hạrim) [viet; bannlyst].

1. En aronittisk prest som ved loddkasting ble utvalgt til å lede den tredje av de 24 avdelingene av prester som David organiserte. (1Kr 24: 1, 3, 7, 8) Blant dem som tjente som prester etter landflyktigheten, nevnes «Harims sønner [el. etterkommere]», 1017 som vendte tilbake fra Babylon i 537 f.v.t. (Esr 2: 1, 2, 36, 39; Ne 7: 42) I den etterfølgende generasjonen var Adna overhode for dette fedrehuset. (Ne 12: 12, 15) Fem «av Harims sønner» hadde tatt seg fremmede hustruer, men sendte disse bort på Esras oppfordring. (Esr 10: 10, 11, 21, 44) En representant for denne slekten (muligens en med samme navn) var med på å besegle den troskapspakten som ble inngått etter Nehemjas ankomst i 455 f.v.t. – Ne 9: 38; 10: 1, 5, 8.

2. Stamfar til en ikke-prestelig slekt hvorav 320 vendte tilbake fra Babylon til Jerusalem sammen med Serubabel. (Esr 2: 1, 2, 32; Ne 7: 35) Som i tilfellet med presteslekten av samme navn (nr. 1) hadde noen etterkommere av denne Harim (åtte menn) tatt seg fremmede hustruer, som de sendte bort. (Esr 10: 25, 31, 32, 44) Og en representant også for denne slekten var med på å bevitne den ’bindende avtalen’ som ble inngått mens Nehemja var stattholder. (Ne 9: 38; 10: 1, 14, 27) En «sønn» av Harim, Malkija, hjalp til med å utbedre Jerusalems mur. – Ne 3: 11.