Det å få en syk person til å bli frisk, å sette sammen noe som er brukket eller skadet, å kurere noen for forskjellige lidelser og defekter, å hjelpe noen tilbake til sunnhet og velvære. Det hebraiske verbet rafạʼ (helbrede, lege) og det greske verbet iạomai (helbrede) blir brukt både i bokstavelig og i overført betydning. Det greske verbet therapeuo blir oversatt med ’lege’ (Mt 4: 23, 24), unntaksvis med «helbrede» (Mt 12: 10). Noen ganger skjedde helbredelsen gradvis, andre ganger skjedde den momentant.

En av de velsignelser Jehova har gitt hele menneskeheten, er menneskekroppens evne til å reparere eller lege seg selv når den er syk eller skadet. En lege kan anbefale visse forholdsregler for å framskynde helbredelsen, men i realiteten er det kroppens egen gudgitte evne til å lege seg selv. Salmisten David erkjente således at selv om han var født ufullkommen, så kunne hans Skaper støtte ham når han var syk, og helbrede alle hans sykdommer. (Sl 51: 5; 41: 1–3; 103: 2–4) Jehova gav den lidende Job hans legemlige sunnhet tilbake (Job 42: 10), og han sørget også for å helbrede sitt folk, Israel, for fysiske lidelser (2Mo 15: 26).

Det står skrevet om Jehova at han både tilføyer sår og helbreder, og dette gjør han både i bokstavelig og i billedlig forstand. For ham er det derfor en tid til å skade og en tid til å helbrede. (5Mo 32: 39; jf. For 3: 1, 3.) Den troløse Jehoram, som var konge i Juda, ble for eksempel straffet av Jehova med en uhelbredelig sykdom i innvollene. (2Kr 21: 16, 18, 19) Moses var klar over at det var Jehova som hadde slått Mirjam med spedalskhet, og han bad derfor innstendig til den eneste som kunne helbrede henne: «Å Gud, jeg ber deg! Helbred henne, det ber jeg om!» (4Mo 12: 10, 13) Etter at en kritisk situasjon som gjaldt Sara og den lovte ætt, var overstått, helbredet Jehova kong Abimelek, hans hustru og hans slavekvinner, så de kunne få barn. – 1Mo 20: 17, 18.

I Bibelen er åndelig forfall og åndelig helbredelse et mer fremtredende tema enn legemlig forfall og legemlig helbredelse. Det blir pekt på det ansvar det kjødelige Israels ledere hadde i denne forbindelse. «Fra profeten like til presten handler enhver falskt,» ble det sagt på Jeremias tid. Samtidig prøvde disse lederne å gi inntrykk av at de helbredet Guds folks sammenbrudd, og de påstod at alt var i orden. (Jer 6: 13, 14; 8: 11) På denne måten hadde de mye til felles med Jobs trøstere, som var «udugelige leger». – Job 13: 4.

I noen få tilfeller blir det hebraiske uttrykket for «å helbrede» brukt i forbindelse med livløse gjenstander for å angi at de blir reparert. Det blir for eksempel brukt i forbindelse med det nedrevne alteret Elia satte i stand. (1Kg 18: 30) Det blir også brukt i beretningen om at Elisja gjorde vannet ved Jeriko sunt, så det ikke lenger førte til aborter. (2Kg 2: 19–22) Jeremia knuste en leirflaske så fullstendig at den ikke kunne settes i stand igjen. Dette ble benyttet som en god illustrasjon: «På samme måte,» sa Jehova, «skal jeg knuse dette folket og denne byen, liksom en knuser et pottemakerkar så det ikke kan settes i stand igjen [en form av rafạʼ, bokst.: helbredes].» – Jer 19: 11; jf. 2Kr 36: 15–17.

Helbredelser utført av Jesus og hans medarbeidere. Jesus Kristus var klar over at det å ’undervise og forkynne det gode budskap om riket’ var det viktigste i hans tjeneste, og at det å ’lege all slags sykdom og all slags skrøpelighet blant folket’ kom i annen rekke. Når han følte medlidenhet med folkeskarene, var det derfor først og fremst fordi «de var flådd og kastet omkring som sauer uten hyrde». – Mt 4: 23; 9: 35, 36; Lu 9: 11.

Denne store Lærer viste også medlidenhet med de folkeskarene som fulgte ham fordi de håpet at han ville helbrede dem for deres legemlige lidelser. (Mt 12: 15; 14: 14; 19: 2; Lu 5: 15) Hans mirakuløse helbredelser tjente som et synlig tegn for hans generasjon og som en ytterligere bekreftelse på at han var den lovte Messias. (Mt 8: 16, 17) De tjente også som et forhåndsglimt av de velsignelser i form av helbredelse som menneskene vil få oppleve under Guds rikes styre. (Åp 21: 3, 4) Jesus sørget for at mange mennesker ble virkelig helbredet og fikk helsen tilbake. Det gjaldt både uføre, lemlestede, blinde og stumme (Mt 15: 30, 31), epileptikere og lamme (Mt 4: 24), en kvinne som hadde blødninger (Mr 5: 25–29), en mann med en vissen hånd (Mr 3: 3–5) og en mann med vatersott (Lu 14: 2–4), og ved mange anledninger ble demonbesatte utfridd fra den trelldom og undertrykkelse Satan holdt dem i. – Mt 12: 22; 15: 22–28; 17: 15, 18; Mr 1: 34; Lu 6: 18; 8: 26–36; 9: 38–42; Apg 10: 37, 38.

Jesus helbredet folk på forskjellige måter til forskjellige tider. Ved en anledning sa han bare: «Stå opp, ta båren din og gå», og en syk mann ved  Betsata-dammen ble dermed frisk. (Joh 5: 2–9) Ved en annen anledning sa Jesus bare et ord, og den syke, som befant seg på et annet sted, ble helbredet. (Mt 8: 5–13) Andre ganger rørte han ved den syke (Mt 8: 14, 15) eller ved et sår, og helbredelsen fant sted (Lu 22: 50, 51). Flere syke mennesker rørte ganske enkelt ved Jesus, eller bare ved frynsen på ytterkledningen hans, og ble helbredet. (Mt 14: 36; Mr 6: 56; Lu 6: 19; 8: 43–47) Og det spilte ingen rolle om disse menneskene hadde vært syke i mange år. – Mt 9: 20–22; Lu 13: 11–13; Joh 5: 5–9.

Noen mennesker var motstandere av Jesus og verdsatte ikke hans storslagne helbredelsesgjerning. De religiøse lederne var oppbrakt over at Jesus helbredet folk på sabbaten. (Mt 12: 9–14; Lu 14: 1–6; Joh 5: 10–16) Ved én slik anledning brakte Jesus sine motstandere til taushet ved å si: «Hyklere, løser ikke enhver av dere på sabbaten sin okse eller sitt esel fra båsen og fører dyret bort for å gi det å drikke? Burde ikke da denne kvinnen, som er en Abrahams datter, og som Satan har holdt bundet, se, i atten år, bli løst fra denne lenken på sabbatsdagen?» – Lu 13: 10–17.

Det skyldtes ikke Jesu egen kraft, kunnskap eller visdom at de syke ble helbredet. Det ble heller ikke anvendt hypnose, psykoterapi eller lignende metoder. Nei, det var Jehovas ånd og kraft som bevirket helbredelsene. (Lu 5: 17; 9: 43) Likevel var ikke alle som ble hjulpet, takknemlige nok til å gi Gud ære for at de var blitt helbredet. (Lu 17: 12–18) I vår tid verdsetter heller ikke alle den varige helbredelsen det er mulig å oppnå på grunnlag av Kristi gjenløsningsoffer. – 1Pe 2: 24.

Den guddommelige kraft som Jesus hadde til å helbrede, gav han videre til andre som var hans nære medarbeidere i hans tjeneste. Da de 12 apostlene og senere de 70 disiplene ble sendt ut, fikk de kraft til å helbrede syke. (Mt 10: 5, 8; Lu 10: 1, 8, 9) Etter pinsedagen i år 33 fikk noen, deriblant Peter, Johannes, Filip og Paulus, denne guddommelige kraft til å helbrede andre fullstendig. (Apg 3: 1–16; 4: 14; 5: 15, 16; 8: 6, 7; 9: 32–34; 28: 8, 9) Etter at kristendommen var blitt grunnfestet, og i og med at apostlene etter hvert falt bort, falt også disse «gaver til å helbrede» bort. – 1Kt 12: 8, 9, 28, 30; 13: 8, 13.

Det var viktig at den som utførte en helbredelse, helt og fullt hadde tro på og tillit til Jehova og i likhet med Jesus erkjente at helbredelsen fant sted ved Guds kraft. (Mt 17: 14–20; Joh 5: 19) De syke behøvde imidlertid ikke å ha tro for å bli helbredet. (Joh 5: 5–9, 13) Det var likevel mange av dem som hadde en sterk tro. – Mt 8: 5–13; 15: 28; Mr 5: 34; Lu 7: 1–10; 17: 19; Apg 14: 8–10; se TRO.

Mirakuløs helbredelse skulle være et «tegn» på Guds støtte. (Apg 4: 22, 29, 30) De som ikke ville godta dette tegnet, var åndelig blinde og døve. (Jes 6: 10; Joh 12: 37–41) Siden de helbredelsene Gud stod bak, altså skulle tjene som et tegn for ikke-troende, ble de i alminnelighet ikke utført til gagn for dem som allerede var åndsavlede kristne. Da Timoteus hadde problemer med magen, ble han derfor ikke helbredet på mirakuløst vis – Paulus nøyde seg med å anbefale ham å bruke litt vin av hensyn til sin lidelse. – 1Ti 5: 23.

Åndelig helbredelse. Jehova kan la dem som angrer sine synder, bli fullstendig helbredet i åndelig forstand. Det innebærer at de på nytt oppnår hans gunst og kan nyte hans velsignelser. (Jes 19: 22; 57: 17–19; Jer 33: 6) Virkningen av en slik helbredelse er at svake hender og vaklende knær blir styrket, at blindes øyne blir åpnet, at døve får hørselen tilbake, at halte får full førlighet og stumme får talens bruk, i åndelig forstand. (Jes 35: 3–6) Men frafalne som er uforbederlige, blir aldri helbredet; de får aldri tilbake sin åndelige sunnhet og velstand. (2Kr 36: 15–17; Jes 6: 10; Jer 30: 12, 13; Apg 28: 24–28) Det var heller ingen legedom for Egypt, for farao eller for «Assyrias konge». – Jer 46: 11; Ese 30: 21; Na 3: 18, 19.

Bibelen viser hvordan åndelig syke mennesker kan bli helbredet. – Heb 12: 12, 13; Jak 5: 14–16; Åp 3: 18.