Det hebraiske ordet qọdesj og det greske hạgios (begge ofte oversatt med «hellig [sted]») blir i Bibelen brukt om ulike steder som blir betraktet som hellige: De blir brukt (1) generelt om Israels leir og byen Jerusalem og de hellige stedene der og mer spesifikt om (2) hele møteteltet og, senere, templet, (3) Det aller helligste, det innerste rommet i tabernaklet og i templet og (4) Det hellige, det ytterste rommet i tabernaklet og i templet. I hvert enkelt tilfelle må man ta sammenhengen i betraktning for å avgjøre hvilket hellig sted det siktes til.

1. Israels leir (5Mo 23: 14); senere: landet Israel, og da særlig Jerusalem (sml. Mt 24: 15 med Lu 21: 20; merk uttrykket «den hellige by» i Mt 27: 53). Guds helligdom befant seg der, hans navn var nevnt over stedet, og hans folk ble betraktet som hellig. (Ese 21: 2) Hele leiren, og senere hele  det landet som Gud gav sitt folk, skulle holdes hellig. Enhver som frambar et offer til en falsk gud eller praktiserte noe urent, besmittet Guds helligdom, som lå midt iblant dem. – 3Mo 20: 3; jf. 3Mo 18: 21, 30; 19: 30; 4Mo 5: 2, 3; Jer 32: 34; Ese 5: 11; 23: 38.

2. Møteteltet og, senere, templet. Hele komplekset, tabernaklets forgård og templets forgårder innbefattet, var et hellig sted. (2Mo 38: 24; 2Kr 29: 5; Apg 21: 28) De viktigste gjenstandene i forgården var offeralteret og kobberkaret. Dette var hellige ting. Bare personer som var seremonielt rene, kunne gå inn i tabernaklets forgård, og, senere, i templets forgårder. En kvinne kunne for eksempel ikke røre ved hellige ting eller komme inn på det hellige sted så lenge hun var uren. (3Mo 12: 2–4) Og hvis israelittene forble i en uren tilstand, ble også dette betraktet som noe som besmittet tabernaklet. (3Mo 15: 31) De som frambar ofre i forbindelse med at de renset seg for spedalskhet, brakte ikke offeret lenger enn til inngangen til forgården. (3Mo 14: 11) Ingen som var uren, kunne spise av fellesskapsofferet i tabernaklet eller templet; dette var det dødsstraff for. – 3Mo 7: 20, 21.

3. Det aller helligste, det innerste rommet i tabernaklet og templet. I 3. Mosebok 16: 2 kalles det «det hellige sted [hebr. haqqọdhesj, «det hellige»] innenfor forhenget». Paulus hadde åpenbart dette rommet i tankene da han skrev om at Jesus gikk inn i himmelen, og sa at Jesus ikke gikk inn på «et hellig sted [gr. hạgia, «hellige (steder)»] som er gjort med hender». (He 9: 24) I Hebreerne 10: 19 taler Paulus om «det hellige sted» (NV); «det helligste» (KJ) (bokst.: «de hellige [steder]»; flertallsformen uttrykker opphøydhet).

Det aller helligste i tabernaklet inneholdt bare paktens ark, som var kledd med gull, og som det stod to kjeruber av gull oppå, med vingene utbredt. (2Mo 25: 10–22; 26: 33) I det templet som Salomo bygde, var det også to store kjeruber av oljetre, kledd med gull. (1Kg 6: 23–28) Etter landflyktigheten i Babylon stod imidlertid ikke paktens ark i Det aller helligste lenger.

Når øverstepresten befant seg i Det aller helligste i tabernaklet, var han omgitt av kjeruber som var brodert på den indre teltduken og på forhenget. (2Mo 26: 1, 31, 33) I Salomos tempel var veggene og himlingen av sedertre kledd med gull, og det var utskjæringer på veggene: kjeruber, palmefigurer, gresskarformede ornamenter og blomster. – 1Kg 6: 16–18, 29; 2Kr 3: 7, 8.

4. Det hebraiske ordet haqqọdhesj blir også brukt om Det hellige, det første, største rommet i tabernaklet og, senere, i templet, til forskjell fra Det aller helligste, som var det innerste rommet. (2Mo 26: 33) Det hellige utgjorde to tredjedeler av helligdommens lengde. (1Kg 6: 16, 17; 2Kr 3: 3, 8) I Det hellige i tabernaklet stod lampestaken av gull mot sørsiden (2Mo 25: 31–40; 40: 24, 25), røkelsesalteret av gull mot vestsiden, foran forhenget mellom Det hellige og Det aller helligste (2Mo 30: 1–6; 40: 26, 27), og skuebrødsbordet mot nordsiden (2Mo 25: 23–30; 40: 22, 23; He 9: 2, 3). I tillegg til dette var det noen tilhørende redskaper av gull der, deriblant skåler og veketenger. I Det hellige i templet stod gullalteret, ti skuebrødsbord og ti lampestaker. Lampestakene og bordene var plassert slik at det stod fem på høyre side og fem på venstre side. – 1Kg 7: 48–50; 2Kr 4: 7, 8, 19, 20.

Når en prest befant seg i Det hellige i tabernaklet, kunne han, på veggene, mellom fagverksrammene, og også i taket, se kjeruber i sterke farger som var brodert på tabernaklets indre teltduker. (2Mo 26: 1, 15) På fire gullkledde stolper hang forhenget mellom Det hellige og Det aller helligste, også dette med broderte kjeruber. (2Mo 26: 31–33) Avskjermingen til inngangen til tabernaklet var også av et fargerikt stoff. (2Mo 26: 36) I templet hadde veggene i dette rommet relieffer med kjeruber, palmefigurer, gresskarformede ornamenter og blomsterkranser – alt sammen kledd med gull. – 1Kg 6: 17, 18, 22, 29.

Symbolsk betydning. Guds ordning for at menneskene skal kunne få sine synder sonet ved Jesu Kristi offer, kalles «det større og mer fullkomne telt, som ikke er gjort med hender». Kristus gikk «én gang for alle inn på det hellige sted» i dette store åndelige tempel «og oppnådde en evig utfrielse for oss,» skriver apostelen Paulus. (He 9: 11, 12) Da Kristus gikk inn i himmelen og trådte fram for Jehova, kom han inn i det som ble forbilledlig framstilt ved det innerste rommet i tabernaklet, Det aller helligste. (He 9: 24, 25) Tabernaklet og den tjeneste som ble utført der, tjente således som «en forbilledlig framstilling og en skygge av de himmelske ting». – He 8: 5.

Kristne underprester. Ettersom det stedet hvor Gud bor, er en helligdom, et hellig sted, omtales også den kristne menighet billedlig som et hellig sted, Guds tempel. (1Kt 3: 17; Ef 2: 21, 22) Det sies om Jesu Kristi salvede etterfølgere, mens de befinner seg på jorden, at de blir «bygd opp til et åndelig hus for å være et hellig presteskap», og at de utgjør «et kongelig presteskap». (1Pe 2: 5, 9) Liksom underprestene tjente i forgården og også i Det hellige, tjener disse kristne prestene for Gud foran hans symbolske alter  og i det symbolske Hellige. Israels prester måtte være rene, så når de forberedte seg til tjenesten i Det hellige, vasket de seg med vann fra kobberkaret i forgården. (2Mo 40: 30–32) Det sies således også om kristne som er blitt erklært rettferdige, at de er blitt «vasket rene». (1Kt 6: 11) Når de israelittiske prestene utførte tjeneste i tabernaklet, var de omgitt av figurer på teltdukene og forhenget som forestilte kjeruber. Dette får en til å tenke på at apostelen Paulus skrev til noen som var blitt erklært rettferdige, mens disse fremdeles befant seg på jorden, at Gud hadde ’gitt dem sete sammen i de himmelske regioner i forening med Kristus Jesus’. (Ef 2: 4–6) I forbindelse med at disse kristne som tilhører «et kongelig presteskap», utfører sin tjeneste, frambærer de lovprisningsofre for Gud (He 13: 15), de ber bønner til Gud (noe som svarer til røkelsen; Åp 8: 4), de spiser den åndelige føde som Gud skaffer til veie (slik han tilveiebrakte skuebrød til prestene; Mr 2: 26), og de høster gagn av lyset fra Guds sannhetsord (som svarer til lyset fra lampestaken; Sl 119: 105). Apostelen Paulus påpeker at de i kraft av Jesu Kristi offer har håpet om å komme inn i virkelighetens Aller helligste, selve himmelen. – He 6: 19, 20; 9: 24; 1Pe 1: 3, 4; se ALLER HELLIGSTE, DET; HELLIGE BIDRAG, DET.