Tjeneste, arbeid, som er direkte forbundet med ens tilbedelse av Gud, og som derfor er hellig.

Det hebraiske ordet ʽavạdh har grunnbetydningen «å tjene» (1Mo 14: 4; 15: 13; 29: 15) eller «å arbeide» (2Mo 34: 21), men blir også oversatt med «å dyrke [jorden]» (1Mo 4: 12; 5Mo 28: 39). Når ʽavạdh brukes om tjeneste for Jehova eller for falske guder, rommer det tanken om tilbedelse, eller hellig tjeneste. (2Mo 10: 26; 5Mo 11: 16) Det greske verbet latreuo betegner likeledes det å tjene. Det brukes i forbindelse med det å tjene Gud (Mt 4: 10; Lu 1: 74; 2: 37; 4: 8; Apg 7: 7; Ro 1: 9; Flp 3: 3; 2Ti 1: 3; He 9: 14; 12: 28; Åp 7: 15; 22: 3), for eksempel i helligdommen eller templet (He 8: 5; 9: 9; 10: 2; 13: 10), men også om falsk tilbedelse, dyrkelse av det skapte (Apg 7: 42; Ro 1: 25). I De kristne greske skrifter forekommer substantivet latreia utelukkende i betydningen tjeneste for Gud. (Joh 16: 2; Ro 9: 4; 12: 1; He 9: 1, 6) Det skiller seg ut fra ordet diakonịa, som også betyr «tjeneste», men som brukes i forbindelse med det ordinære, timelige – slikt som ikke er hellig.

Jehova Gud er den eneste som man med rette kan tilbe eller yte hellig tjeneste. (Mt 4: 10; Lu 4: 8) Fordi jødene stod i et spesielt paktsforhold til Jehova Gud, var det egentlig de som skulle ha fått det privilegium å yte Jehova hellig tjeneste som åndsavlede sønner av ham og som medlemmer av et «kongelig presteskap». Men de aller fleste gikk glipp av denne muligheten fordi de ikke viste tro på Kristus Jesus. (Ro 9: 3–5, 30–33; 1Pe 2: 4–10) Mange, blant andre fariseeren Saulus før han ble en kristen, mente faktisk at de ytet Gud hellig tjeneste ved å forfølge Kristi disipler. – Joh 16: 2; Apg 26: 9–11; Ga 1: 13, 14.