Et sted som er satt til side for tilbedelsen av Den Allmektige Gud eller andre guder; et hellig sted; et sted hvor Gud bor. (1Kr 22: 19; Jes 16: 12; Ese 28: 18; Am 7: 9, 13) En «helligdom» behøver ikke å være en bestemt bygning, for den helligdommen i Sikem som er omtalt i Josva 24: 25, 26, kan ganske enkelt ha vært det stedet hvor Abraham flere hundre år tidligere hadde reist et alter. (1Mo 12: 6, 7) Ofte betegner imidlertid uttrykket «helligdom» enten tabernaklet (2Mo 25: 8, 9) eller templet i Jerusalem (1Kr 28: 10; 2Kr 36: 17; Ese 24: 21). I forbindelse med tabernaklet blir ordet brukt enten om hele teltet og dets forgård (2Mo 25: 8, 9; 3Mo 21: 12, 23), om inventaret og redskapene (4Mo 10: 21; jf. 4Mo 3: 30, 31) eller om Det aller helligste (3Mo 16: 16, 17, 20, 33).

Som et hellig sted skulle Guds helligdom holdes ubesmittet. (4Mo 19: 20; Ese 5: 11) Israelittene skulle «ha ærefrykt» for dette spesielle stedet hvor Gud i symbolsk forstand hadde sin bolig. (3Mo 19: 30; 26: 2) Da de ble ført i landflyktighet fra det lovte land, hadde de ikke lenger noen fysisk helligdom. Men Jehova gav dem et løfte om at han selv skulle «bli en helligdom» for dem. – Ese 11: 16.

Det greske ordet naọs blir brukt både i en vid betydning, om hele tempelkomplekset (Joh 2: 20), og om den sentrale bygningen med dens to rom, Det hellige og Det aller helligste, som var atskilt fra hverandre med et forheng (Mt 27: 51). Da Sakarja «gikk inn i Jehovas helligdom» for å ofre røkelse, var det Det hellige han gikk inn i, for det var her røkelsesalteret stod. – Lu 1: 9–11.

Guds bolig i himmelen er en helligdom, et hellig sted. Det var i denne himmelske helligdommen apostelen Johannes i et syn så paktens ark etter at det var blitt blåst i den sjuende trompet. (Åp 11: 15, 19) Senere så han noen engler som kom ut av denne helligdommen, og i forbindelse med at «Guds vredes sju skåler» ble tømt  ut, hørte han «en høy røst» som kom ut fra helligdommen. – Åp 14: 15, 17; 15: 5, 6, 8; 16: 1, 17.

Med hensyn til Guds store åndelige tempels jordiske forgård ble det sagt til apostelen Johannes i et syn: «Reis deg og mål Guds tempelhelligdom og alteret og dem som tilber i den. Men når det gjelder forgården, som er utenfor tempelhelligdommen, så la den være og mål den ikke, for den er blitt gitt til nasjonene, og de skal tråkke den hellige by under fot i førtito måneder.» (Åp 11: 1, 2) Det kan ikke her dreie seg om templet i Jerusalem, siden det var blitt ødelagt nesten 30 år tidligere. Ettersom nasjonene var jordiske, kunne det bare bli «gitt» dem en forgård som også var jordisk. Forgården må derfor være et bilde på en tilstand som Jesu salvede etterfølgere er i mens de er her på jorden. Nasjonene kunne ikke tråkke under fot noe som befant seg i himmelen, men de kunne undertrykke dem som var blitt avlet med Guds ånd til å være hans sønner, og som hadde utsikt til å motta en himmelsk arv sammen med Kristus. (Åp 3: 12) Daniels profetier om omstyrtingen av «hans [Guds] helligdoms grunnfestede sted» (Da 8: 11) og vanhelligelsen av helligdommen (Da 11: 31) ser også ut til å peke fram mot hendelser som har tilknytning til dem som tjener som underprester i Guds store åndelige tempel.

Medlemmene av den kristne menighet, lemmene på Kristi legeme, utgjør et tempel, eller en helligdom, hvor Gud bor ved sin ånd. – 1Kt 3: 17; Ef 2: 21, 22; 1Pe 2: 5, 9; se TEMPEL (De salvede kristne – et åndelig tempel).