Den handling eller prosess som består i å gjøre hellig eller å sette til side til bruk for Jehova Gud eller til tjenesten for ham. Det dreier seg i første rekke om den handling som frambringer, tilkjennegir eller opprettholder hellighet. (Se HELLIGHET.) Ord som er avledet av det hebraiske verbet qadhạsj, og ord som er beslektet med det greske adjektivet hạgios, er oversatt med «hellig», «å hellige», «å gjøre hellig» og «å sette til side».

Man kan få bedre forståelse av hva som ligger i begrepet, ved å undersøke hvordan ordene er brukt på originalspråkene. De brukes i Bibelen om (1) Jehova Gud, (2) Jesus Kristus, (3) engler, (4) mennesker og dyr, (5) ting, (6) tidsperioder og bestemte anledninger og (7) jordeiendommer. Noen ganger ble det hebraiske ordet brukt i betydningen forberede seg, gjøre seg klar, bringe seg selv i den rette tilstand. Jehova befalte Moses å si til de klagende israelittene: «Hellige dere til i morgen, for dere skal sannelig få spise kjøtt.» (4Mo 11: 18) Før israelittene krysset Jordan-elven, sa Josva: «Hellige dere, for i morgen skal Jehova gjøre underfulle ting midt iblant  dere.» (Jos 3: 5) I alle tilfellene har uttrykket religiøs, åndelig og moralsk betydning. Det kan betegne at man vender seg bort fra alt som mishager Jehova eller er ondt i hans øyne, deriblant fysisk urenhet. Gud sa til Moses: «Gå til folket, og du skal hellige dem i dag og i morgen, og de skal vaske sine kapper. . . . for på den tredje dagen skal Jehova stige ned for hele folkets øyne på Sinai-fjellet.» (2Mo 19: 10, 11) Ordet brukes også i betydningen rense seg, noe som er tilfellet i 2. Samuelsbok 11: 4.

Jehova sa til Israels nasjon at den skulle skille seg ut fra verdens nasjoner, og at den ikke måtte besmitte seg med deres skikker; han gav Israel lover som skulle hjelpe folket til å holde seg atskilt, deriblant lover som definerte hva som var rent, og hva som var urent, med tanke på føde. Han oppgav så grunnen til dette: «For jeg er Jehova deres Gud; og dere skal hellige dere, og dere skal vise dere å være hellige, for jeg er hellig.» – 3Mo 11: 44.

Jehova Gud. Jehova Gud er hellig og er ren i absolutt forstand. Som Skaperen av alle ting og som universets Overherre har han rett til å kreve at alle hans skapninger tilber ham og bare ham. Han sier derfor at han skal vise sin hellighet, idet han går til handling for å hellige seg og sitt navn framfor hele skaperverket: «Jeg skal visselig vise min storhet og hellige meg og gjøre meg kjent for øynene på mange nasjoner; og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.» (Ese 38: 23) De som gjerne vil ha hans gunst og ønsker å oppnå evig liv, må «hellige» ham og hans navn; de må med andre ord gi navnet dets rette plass og anse det for å være atskilt fra og høyere enn alle andre navn. (3Mo 22: 32; Jes 8: 13; 29: 23) Jesus lærte sine etterfølgere at de først og fremst skulle be: «Vår Far i himlene, la ditt navn bli helliget [el.: «bli holdt hellig; bli behandlet som hellig»].» – Mt 6: 9; se NW, fotn.

Jesus Kristus. Jehova Gud valgte ut sin enbårne Sønn og sendte ham til jorden for at han skulle utføre et spesielt arbeid for å opphøye Guds navn og for å gi sitt liv som en løsepenge for menneskeheten. Men den jødiske nasjon ville ikke ta imot ham og respektere ham som Guds utsending. Den bestred at han var Guds Sønn og stod i et spesielt forhold til Faderen. Han svarte: «Hvorfor sier dere da til meg, som Faderen har helliget og sendt til verden: ’Du spotter Gud’, fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn?» – Joh 10: 36.

Apostelen Peter skriver til de kristne at de skal «hellige Kristus som Herre i [sine] hjerter». Han viser at en som gjør dette, vil holde seg borte fra det som er ondt, og gjøre det som er godt. Folk av nasjonene nærer frykt for mennesker og forskjellig annet, men de kristne må i stedet gi Kristus den rette plass i sitt symbolske hjerte, som er setet for følelsene og motivene. Dette vil innebære at de anerkjenner Kristi stilling som den som Gud har utvalgt til å være livets Hovedformidler, messiansk Konge og Øversteprest, og som den som har gitt sitt liv som løsepenge. De må også hele tiden ha klart for seg Kristi eksempel når det gjelder god oppførsel, og bevare en god samvittighet med hensyn til sin egen oppførsel som kristne. En kristen som på denne måten helliger Kristus som Herre i sitt hjerte, vil kunne forsvare seg godt, men samtidig med et mildt sinn og dyp respekt, hvis noen, for eksempel en myndighetsperson, skarpt skulle kreve av ham en grunn for det håp som er i ham. – 1Pe 3: 10–16.

Engler. Jesus kaller Guds engler «hellige engler»; de er helliget, satt til side til hellig tjeneste for Jehova. (Mr 8: 38; Lu 9: 26; jf. Sl 103: 20.) De trer fram for Jehova, Den Hellige, og ser hans ansikt. – Mt 18: 10; Lu 1: 19.

Mennesker og dyr. I fortiden valgte Gud ut visse personer som han ønsket å bruke i en spesiell tjeneste, og han helliget dem. Da han besluttet å la mennene i Levi stamme ta hånd om det hellige tabernaklet og tjenesten i forbindelse med det, sa han til Moses: «Og jeg, se, jeg tar levittene ut fra Israels sønner i stedet for alle de førstefødte som åpner morslivet blant Israels sønner; og levittene skal bli mine. For hver førstefødt er min. Den dagen da jeg slo i hjel hver førstefødt i Egypts land, helliget jeg for meg hver førstefødt i Israel, både mennesker og dyr. De skulle bli mine. Jeg er Jehova.» Israelittene måtte gi alle de mannlige medlemmene av Levi stamme til Jehova for å løskjøpe de førstefødte i de øvrige elleve stammene. I tillegg måtte de gi fem sekel (75 kr) til helligdommen for hver førstefødt av hankjønn ut over tallet på de mannlige levittene. På den måten ble de førstefødte løskjøpt, slik at de ikke ble satt til side til en spesiell tjeneste for Jehova. – 4Mo 3: 12, 13, 46–48.

Fra da av ble alle førstefødte av hankjønn som åpnet morslivet, ansett for å være helliget, men ble framstilt for Jehova i templet og løskjøpt ved at man betalte fem sekel (75 kr). (2Mo 13: 2; 3Mo 12: 1–4; 4Mo 18: 15, 16) De som hadde avlagt nasireerløfte, ble helliget for den perioden som løftet gjaldt. (4Mo 6: 1–8) De førstefødte av husdyrene ble også helliget og skulle ofres eller, i noen  tilfeller, løskjøpes. – 5Mo 15: 19; se FØRSTEFØDT.

Presteskapet. Jehova besluttet også å sette til side en bestemt slekt innenfor Levi stamme som skulle tjene som prester for ham og frambære ofre, nemlig Aron og hans sønner og deres mannlige etterkommere. (2Mo 28: 1–3, 41) Disse ble så helliget ved hjelp av passende ofre i en serie av symbolske handlinger som beskrives i 2. Mosebok, kapittel 29. Jehovas evige Øversteprest, Jesus Kristus, og hans medprester, eller underprester, nemlig de som følger i Kristi fotspor, og som Gud salver og gjør til lemmer på Kristi legeme, blir også helliget. – 2Te 2: 13; Åp 1: 6; 5: 10.

Prosessen. De som blir helliget som slike som følger i Kristi fotspor, gjennomgår en bestemt prosess. Apostelen Paulus brukte ordet «hellige» i betydningen rense (for det som i Guds øyne er synd) da han skrev: «For når blodet av geiter og av okser og asken av en kvige, som blir stenket på dem som er blitt besmittet, helliger så langt som til kjødets renhet, hvor mye mer skal da ikke Kristi blod, han som ved en evig ånd frambar seg selv som et offer uten lyte for Gud, rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så vi kan yte den levende Gud hellig tjeneste?» – He 9: 13, 14.

«Kristi blod» står for verdien av hans fullkomne menneskeliv, og det er dette som vasker bort syndeskylden for dem som tror på ham. Det helliger således i virkelig forstand (ikke bare i billedlig forstand [jf. He 10: 1–4]), slik at den troende renses i Guds øyne og får en ren samvittighet. Gud erklærer dessuten en slik troende rettferdig og gjør ham egnet til å være en av Jesu Kristi underprester. (Ro 8: 1, 30) Slike personer kalles hạgioi, «de hellige»; de er helliget for Gud. – Ef 2: 19; Kol 1: 12; jf. Apg 20: 32, hvor det er tale om «dem som er helliget [tois hegiasmẹnois]».

De som skal bli Kristi medarvinger, må altså først bli dratt av Jehova Gud til Jesus Kristus ved troen på Guds Ords sannhet. (Joh 6: 44; 17: 17; 2Te 2: 13) Når de er blitt godkjent av Jehova, blir de ’vasket rene, helliget og erklært rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og med Guds ånd’. (1Kt 6: 11) Kristus blir dermed for dem ’visdom, rettferdighet, helligelse og utfrielse ved en løsepenge’. (1Kt 1: 30) Apostelen Paulus sa om disse: «For både han som helliger [dvs. Kristus], og de som blir helliget, stammer alle fra én, og av den grunn skammer han seg ikke over å kalle dem ’brødre’.» (He 2: 11) De blir «Guds sønner» og «brødre» av Guds fremste Sønn ved at de blir åndsavlet. – Ro 8: 14–17; Joh 3: 5, 8.

Den hellige tilstanden må bevares. Helligelsen er ikke en ensidig prosess. Når en person er blitt helliget, må han selv gjøre noe for å bevare denne hellige tilstanden. Han kan miste den, eller han kan holde fast ved den.

Kristus Jesus har gitt dem som blir helliget, et forbilde. (Joh 13: 15) Han sa i en bønn til Gud: «Jeg helliger meg selv for dem, for at også de skal være helliget ved hjelp av sannhet.» (Joh 17: 19) Jesus holdt seg fri for lyte og bevarte sin stilling når det gjaldt det å være satt til side for å hellige sine etterfølgere. De må bevare sin hellige tilstand helt til de avslutter sitt jordiske livsløp. For å greie dette må de holde seg unna det som ikke er ærefullt, og personer som pleier å gjøre slikt som ikke er ærefullt, så de kan være «kar til et ærefullt formål, helliget, nyttig for sin eier, beredt til enhver god gjerning». (2Ti 2: 20, 21) De må ha klart for seg at det er med Kristi eget blod de er blitt kjøpt, at det er ved Guds vilje de er «blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle». (He 10: 10) De blir formant til å ’jage etter helligelsen; uten den skal ingen se Herren’. – He 12: 14.

Til tross for at de som er helliget, stadig er i det ufullkomne kjød, med dets syndige tilbøyeligheter, kan de greie dette. I forbindelse med at Paulus advarer de helligede om faren for å gi slipp på sin hellige tilstand, minner han dem om at det var «paktens blod» (den nye pakts blod) de «ble helliget ved». (He 10: 29; Lu 22: 20) Som Mellommann for den nye pakt hjelper Kristus dem til å innfri paktens betingelser, som innbefatter lydighet og en ren oppførsel, slik at de holder fast ved sin hellige tilstand. «Med ett offer har han gjort dem som blir helliget, fullkomne for bestandig.» (He 10: 14) Som Mellommann og Øversteprest «kan han også fullt ut frelse dem som nærmer seg Gud gjennom ham». (He 7: 25) Men hvis de igjen begynner å praktisere synd, finnes det ikke noe nytt offer; da er det bare en forventning om dom og tilintetgjørelse tilbake. – He 10: 26, 27.

De som er blitt kalt og helliget, skal altså ikke bare fortsette å leve slik de levde før de ble helliget, eller igjen begynne å leve på den måten. Apostelen formaner: «For dette er hva Gud vil, deres helligelse, at dere avholder dere fra utukt; at enhver av dere skal vite hvordan han skal få herredømme over sitt eget kar i helligelse og ære.» «For Gud har ikke kalt oss med tillatelse til  urenhet, men i forbindelse med helligelse.» – 1Te 4: 3, 4, 7.

Guds Ord og hans ånd. Guds Ord spiller en viktig rolle i forbindelse med helligelsen, og for å bevare sin hellige tilstand må man nøye følge Guds Ord. (Apg 20: 32) En troende og helliget person får også Guds hellige ånd, som er en sterk kraft som virker i ham og bevirker renhet. Den hjelper ham til å være lydig og leve et rent liv. (1Pe 1: 2) Når en som er helliget, lar seg lede av Guds ånd, kan han frambære hellige, rene ofre som Gud godkjenner. (Ro 15: 16) Enhver urenhet er ensbetydende med ringeakt for Guds ånd og innebærer at ånden blir ’bedrøvet’. (Ef 4: 30; 1Te 4: 8; 5: 19) Det kan føre så vidt som til bespottelse mot den hellige ånd, noe som det ikke er tilgivelse for. – Mt 12: 31, 32; Lu 12: 8–10.

Helligelse av steder. Det sted hvor Jehova bor, og ethvert sted hvor han bor i billedlig forstand, er et helliget eller hellig sted, en helligdom. Tabernaklet i ødemarken og senere Salomos tempel og Serubabels tempel (som senere ble ombygd og utvidet av Herodes den store) ble omtalt som miqdạsj eller qọdhesj, steder som var «satt til side», eller «hellige». Disse stedene, som lå midt blant et syndig folk, måtte regelmessig renses (i billedlig eller forbilledlig forstand) for besmittelse ved å bli stenket med blodet av offerdyr. – 3Mo 16: 16.

Jerusalem. Også Jerusalem, Den Store Konges by (Sl 48: 1, 2; 135: 21), og det stedet hvor byen lå, ble betraktet som hellig. (Jes 48: 1, 2; 52: 1; Ne 11: 1; Da 9: 24) Tilsvarende er Det nye Jerusalem, den himmelske byen, en helligdom som bare helligede personer kan komme inn i, og hvor ingen som praktiserer noen form for urenhet (for eksempel spiritisme, utukt, mord, avgudsdyrkelse og løgn) slipper inn. – Åp 21: 2; 22: 14, 15, 19.

Edens hage – en helligdom. Jehova var i en viss forstand til stede i Edens hage og talte med Adam og Eva og underviste dem; dette var et rent, syndfritt, fullkomment sted hvor menneskene hadde fred med Gud. (1Mo 1: 28; 2: 8, 9; 3: 8, 9; 5Mo 32: 4) Derfor ble Adam og Eva drevet ut av hagen da de gjorde opprør. Dette paradiset var et sted som var satt til side, eller helliget, av Gud til bolig for rene, rettferdige mennesker. Nå som Adam og Eva var syndere, ble de drevet ut, slik at de ikke skulle kunne spise av livets tre og dermed leve evig til tross for at de var syndere. – 1Mo 3: 22–24.

Den brennende tornebusken og Sinai-fjellet. I forbindelse med at Jehova Gud skulle gi Moses i oppdrag å dra tilbake til Egypt for å utfri hans folk av slaveriet og skulle la sitt minnenavn, Jehova, være nevnt over Moses (2Mo 3: 15, 16), sendte han sin engel, som viste seg for Moses i en brennende busk. Da Moses nærmet seg, befalte engelen, som talte på Jehovas vegne, Moses å ta av sandalene sine, fordi, som han sa: «Det sted du står på, er hellig [qọdhesj] grunn.» – 2Mo 3: 1–5.

Da folket senere var samlet ved foten av Sinai-fjellet og skulle bli tatt inn i lovpakten, gav Jehova Moses befalingen: «Sett en grense for fjellet og gjør det hellig», ettersom Jehova var til stede der, representert ved sine engler. (2Mo 19: 23; Ga 3: 19) Hvis noen krysset grensen, skulle han lide døden, for ingen kan tre inn i Jehovas nærhet uten å være bemyndiget til det. (2Mo 19: 12, 13) Men Moses, som Gud hadde utnevnt til mellommann, kunne gå nærmere. I denne henseende var Moses et profetisk forbilde på Jesus Kristus, som er den store Mellommann for de salvede kristne i forbindelse med at de nærmer seg det himmelske Sions fjell. – He 12: 22–24.

Tilfluktsbyer og militærleirer. Visse byer i Israel var satt til side som tilfluktssteder for personer som av vanvare hadde tatt livet av noen. Disse byene ble helliget, eller ’erklært som hellige steder’. – Jos 20: 7–9.

Israels militærleirer var steder som ble helliget, fordi ’Gud gikk omkring i leiren’. Den moralske, åndelige og fysiske renhet måtte derfor opprettholdes. – 5Mo 23: 9–14; 2Sa 11: 6–11.

Helligelse av ting. Ettersom tabernaklet og templet var helliget, måtte alt det som fantes der, også helliges. Paktens ark, røkelsesalteret, skuebrødsbordet, lampestaken, brennofferalteret, karet, alle redskapene, røkelsen og salvingsoljen og også prestenes klær var helliget. Alt dette skulle bare brukes og transporteres av helligede personer – prestene og levittene. (2Mo 30: 25, 32, 35; 40: 10, 11; 3Mo 8: 10, 11, 15, 30; 4Mo 4: 1–33; 7: 1) De prestene som tjente ved tabernaklet, ytet «hellig tjeneste som en forbilledlig framstilling og en skygge av de himmelske ting; liksom Moses fikk guddommelig befaling om da han skulle til å fullføre teltet: For han sier: ’Se til at du lager alle ting etter deres mønster, det som ble vist deg på fjellet’». – He 8: 4, 5.

Ofre og mat. Slaktofrene og de øvrige offergavene ble helliget ved at de ble frambåret på det helligede alteret på den måten som var foreskrevet. (Mt 23: 19) Den delen som prestene fikk, var hellig og kunne ikke spises av andre enn dem som tilhørte prestenes husstander,  og selv ikke prestene kunne spise av den så lenge de var i en «uren» tilstand. (3Mo 2: 3; 7: 6, 32–34; 22: 1–13) Skuebrødene var likeledes hellige. – 1Sa 21: 4; Mr 2: 26.

Liksom den maten som Jehova tilveiebrakte til sitt presteskap, ble helliget, blir også den føde som han tilveiebringer til sine kristne tjenere, helliget, slik alt det som hans helligede tjenere inntar eller beskjeftiger seg med, bør være. Apostelen Paulus advarer mot samvittighetsløse mennesker som gir et falskt inntrykk av hellighet, «idet de forbyr folk å gifte seg og påbyr dem å avholde seg fra visse sorter mat som Gud har skapt til å nytes med takksigelse av dem som har tro og nøye kjenner sannheten. Grunnen til dette er at alt det Gud har skapt, er godt, og ikke noe er å forkaste når det mottas med takksigelse, for det blir helliget ved Guds ord og bønn over det». (1Ti 4: 1–5) Hvis Guds Ord sier at noe er rent, er det rent, og når en kristen ber en takkebønn over det, viser han at han tar imot det som noe som er helliget, og Gud anser ham for å være ren når han spiser det.

Tiende. Den tiendedelen av kornet, frukten og feet som israelittene satte til side, ble ansett for å være hellig og kunne ikke brukes til noe annet formål enn til tiende. (3Mo 27: 30, 32) Det er derfor ingen som forblir skyldfri overfor Gud hvis han misbruker noe som er helliget, eller taler ondt mot eller skader noen av dem som Gud har helliget, deriblant Kristi salvede brødre. Jesus understreket dette overfor jødene da de anklaget ham for gudsbespottelse. (Joh 10: 36) Apostelen Peter advarte om den tilintetgjørelsen som skal ramme onde menn som han beskriver som ’dristige, egenrådige, slike som ikke skjelver for slike som er herlige [som Jehova har helliget], men spotter’. – 2Pe 2: 9–12; jf. Jud 8.

Tidsperioder og bestemte anledninger. Bibelen forteller hva Gud gjorde da han hadde fullført sine skapergjerninger i forbindelse med jorden: «Ved den sjuende dag kom Gud til fullførelsen av sitt verk . . . , og han begynte å hvile . . . Og Gud begynte å velsigne den sjuende dag og å hellige den.» (1Mo 2: 2, 3) Menneskene skulle derfor la «den sjuende dag» være en «dag» med hellig tjeneste for Jehova og lydighet mot ham. Den skulle ikke besmittes med selviske gjerninger. Adam og Eva krenket derfor denne ’dagen’ da de slo inn på en egensindig kurs og begynte å gjøre som de selv ville, på jorden, uavhengig av sin Overherre, Jehova. Guds ’hviledag’ er ennå ikke over, slik det framgår av Hebreerne 3: 11, 13; 4: 1–11. Ettersom Gud helliget denne ’dagen’, idet han satte den til side med tanke på gjennomføringen av sin hensikt, kommer hans hensikt med jorden til å bli gjennomført fullt ut, i rettferdighet, før ’dagen’ er over. – Jf. Jes 55: 10, 11.

Sabbatsdager og spesielle høytidsdager ble helliget, og det ble også andre perioder, for eksempel jubelåret. – 2Mo 31: 14; 3Mo 23: 3, 7, 8, 21, 24, 27, 35, 36; 25: 10.

Helligelse av jordeiendommer. I Israel kunne en mann hellige en del av arvelodden sin til Gud. Han satte den i så fall til side med tanke på at avlingen skulle gå til helligdommen, eller han betalte til helligdommen det beløpet som etter prestens vurdering svarte til markens verdi (dvs. avlingens verdi). Hvis han bestemte seg for å kjøpe marken tilbake, måtte han legge til en femtedel av det presten verdsatte den til (i forhold til hvor mange år det var igjen til jubelåret). I jubelåret ville marken selvsagt bli gitt tilbake til eieren. – 3Mo 27: 16–19.

De neste versene dreier seg tydeligvis om det forhold at eieren ikke kjøpte marken tilbake, men solgte den til en annen mann. I så fall skulle marken i jubelåret bli overdratt helligdommen som permanent eiendom. (3Mo 27: 20, 21) Angående denne loven sier Cooks Commentary: «Det kan være at det siktes til det forhold at en mann bedragersk solgte sine interesser i en mark og tilvendte seg prisen for den etter å ha viet den til helligdommen.» En annen mulighet er at det siktes til det forhold at mannen beholdt marken og fortsatte å dyrke den og en tid oppfylte sitt løfte ved hvert år å betale en passende del av innløsningsverdien som en slags forpaktningsavgift, men senere skilte seg av med marken for å skaffe seg raske penger. En slik mark ble ansett for å være «viet», ettersom vedkommende hadde behandlet det som var helliget til helligdommen, som sitt eget og hadde vist mangel på respekt for dets hellighet ved å gjøre det til en handelsvare.

Det kan være at det dreier seg om det samme prinsippet som det som ligger til grunn for loven i 5. Mosebok 22: 9: «Du skal ikke så to slags sæd i din vingård, for at ikke hele avkastningen av sæden du måtte så, og frukten fra vingården skal tilfalle helligdommen.» Overtredelse av loven i 3. Mosebok 19: 19 ville få de samme konsekvenser.

Forskjellen mellom det som var «helliget», og det som var «viet», var at det som var «viet», ikke kunne løskjøpes. (Se BANN, BANNLYST.) Hus ble behandlet på den samme måten. (3Mo 27: 14, 15) Men hvis en mann helliget en mark som han  hadde kjøpt, og som tilhørte en annens arvelodd, gikk marken tilbake til den opprinnelige eieren i jubelåret. – 3Mo 27: 22–24.

I ekteskapet. Apostelen Paulus skriver til gifte kristne: «Den ikke-troende mann er helliget i forbindelse med sin hustru, og den ikke-troende hustru er helliget i forbindelse med broren; ellers ville jo deres barn være urene, men nå er de hellige.» Av hensyn til den kristne betrakter ikke Jehova hans eller hennes ekteskap med en ikke-troende som noe som besmitter ham eller henne. Den troendes renhet helliger ikke den ikke-troende ektefellen på linje med Guds hellige, men forholdet er rent og ærbart. Den ikke-troende ektefellen har god anledning til å høste velsignelser av å iaktta den troendes kristne livsførsel, ettersom dette kan føre til frelse for ham eller henne. (1Kt 7: 14–17) På grunn av den troende regnes yngre barn som ekteparet måtte ha, for å være hellige og nyter Guds omsorg og beskyttelse – de er ikke urene, slik tilfellet er med barn som ikke har noen troende foreldre. – Se HELLIGHET (Hellighet blir velsignet av Jehova).