[av norrønt helvíti, av Hel (hel), «dødsrikets gudinne, dødsriket, døden», og víti, «straff»].

Et ord som i en del oversettelser brukes som gjengivelse av det greske ordet gẹenna og også i noen oversettelser brukes som gjengivelse av det hebraiske ordet sjeʼọl og det greske haides.

 Hva dansk-norsk bibeltradisjon angår, er «Helvede» brukt i Christian IIIs bibel av 1550 i 61 av de 65 tilfellene der grunnteksten har sjeʽọl, og dessuten alle de 10 stedene der grunnteksten har hạịdes, og alle de 12 stedene der grunnteksten har gẹenna. I den reviderte oversettelsen av De hebraiske skrifter av 1871 forekommer «Helvede» 7 ganger som gjengivelse av sjeʽọl. Enkelte norske oversettelser (LB, MMM, NKO og de nynorske oversettelsene av 1921 og 1938) har ord som «helvete» og «helheimen» som gjengivelser av sjeʽọl og/eller hạịdes, ikke bare som gjengivelser av gẹenna. I Det Norske Bibelselskaps oversettelser av 1904, 1930 og 1978/85 (GN, EN, NO) og også i andre nyere oversettelser (NB, NKJO) har man forlatt «helvete» til fordel for «dødsriket» som gjengivelse av sjeʽọl og hạịdes, men man har beholdt «helvete» 12 steder, nemlig som gjengivelse av gẹenna.

I den engelsktalende verden har man oftere benyttet «hell» (helvete) som oversettelse også av sjeʼọl og haides. I King James Version er «hell» brukt 31 ganger for sjeʼọl og 10 ganger for haides. I den katolske Douay-oversettelsen er sjeʼọl oversatt med «hell» 64 ganger. I English Revised Version (den britiske revisjonen av King James Version), som kom ut i sin helhet i 1885, beholdt man «hell» 14 steder som oversettelse av sjeʼọl, mens man andre steder benyttet en transkripsjon av det hebraiske ordet («Sheol»). De fleste stedene brukte man «grave» eller «pit». I American Standard Version (1901), som også er en revisjon av King James Version, ble det hebraiske ordet sjeʼọl transkribert alle de 65 stedene hvor det forekommer. I begge revisjonene har man benyttet en transkripsjon av det greske ordet haides («Hades») alle de ti stedene hvor det forekommer, mens man fortsatt har oversatt gẹenna (som kan transkriberes «Gehenna») med det engelske ordet for «helvete», noe man også har gjort i mange andre moderne oversettelser.

Tendensen er altså at man for De hebraiske skrifters vedkommende har beveget seg bort fra bruken av ordet «helvete», mens man fortsatt møter det i De greske skrifter, for gẹenna.

Det er nokså bred enighet om at «helvete» ikke er noen heldig oversettelse av sjeʼọl og haides. I denne forbindelse sier Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words (1981, bd. 2, s. 187): «HADES . . . Det svarer til Det gamle testamentes ’Sjeol’. I den autoriserte engelske oversettelsen av Det gamle testamente og Det nye testamente er det, uheldig nok, oversatt med ’helvete’.» Collier’s Encyclopedia (1986, bd. 12, s. 28) sier om ordet «Hell» (helvete): «I første rekke står det for det hebraiske Sjeol i Det gamle testamente og det greske Hades i Septuaginta og i Det nye testamente. Ettersom Sjeol i gammeltestamentlig tid ganske enkelt betegnet de dødes tilholdssted for alle uten forskjell, er ordet ’helvete’, slik det oppfattes i dag, ingen vellykket oversettelse.»

Norsk Riksmålsordbok sier at «helvete» i religiøs sammenheng i alminnelighet tenkes å være et «straffested, pinested for de ugudelige og onde efter døden». De forestillinger om et pinested som i dag knytter seg til ordet helvete, kjennes fra Dantes Divina Commedia og Miltons Paradise Lost. Disse forestillingene går imidlertid mye lenger tilbake enn til Dante og Milton. Grolier Universal Encyclopedia (1971, bd. 9, s. 205) sier under oppslagsordet «Hell» (Helvete): «Hinduer og buddhister tenker seg helvete som et sted hvor det finner sted åndelig renselse og en endelig restituering. Innenfor islamsk tradisjon regnes det for å være et sted hvor man lider evig straff.» Tanken om lidelse etter døden ses blant de hedenske religiøse læresetninger hos oldtidsfolk i Babylon og Egypt. I babylonsk og assyrisk religion ble «underverdenen . . . [skildret] som et sted fullt av redsler, . . . underlagt mektige og grusomme guder og demoner». Gamle egyptiske tekster sier riktignok ikke at enkeltpersoner skal brennes i all evighet, men «den andre verden» skildres like fullt som et sted med «avgrunner av ild» til «de fordømte». – The Religion of Babylonia and Assyria av Morris Jastrow jr., 1898, s. 581; The Book of the Dead, med forord av E. Wallis Budge, 1960, s. 135, 144, 149, 151, 153, 161, 200.

Læren om et brennende helvete har i mange hundre år vært en grunnleggende lære i kristenheten. Det er lett å se bakgrunnen for følgende uttalelse i The Encyclopedia Americana (1956, bd. XIV, s. 81) angående den praksis som er blitt fulgt i engelskspråklige bibeloversettelser: «Det har oppstått mye forvirring og mange misforståelser som følge av at tidlige bibeloversettere gjennomført har oversatt det hebraiske ordet Sjeol og de greske ordene Hades og Gehenna med ’helvete’. Det at disse ordene i reviderte utgaver av Bibelen ganske enkelt er blitt transkribert, har ikke vært tilstrekkelig til i vesentlig grad å rydde opp i forvirringen og rydde misforståelsene av veien.» Ikke desto mindre vil det at ordene transkriberes og gjengis konsekvent, gjøre det mulig for den som studerer Bibelen med et åpent sinn, å sammenligne de skriftstedene hvor  disse ordene forekommer i grunnteksten, og derved komme fram til den riktige forståelsen av hva de betyr. – Se GEHENNA; GRAV; HADES; SJEOL; TARTAROS.