[av (tilhørende) Het].

Et folk som nedstammet fra Het, den andre som er nevnt blant Kanaans sønner. (1Mo 10: 15) Hetittene var således av hamittisk herkomst. – 1Mo 10: 6.

Abraham hadde en del med hetittene å gjøre; de holdt til i Kanaan på den tiden da han flyttet dit. Jehova hadde lovt å gi Abrahams ætt Kanaans land, som var bebodd av en rekke nasjoner, deriblant den hetittiske. (1Mo 15: 18–21) Jehova sa imidlertid til Abraham at «amorittenes misgjerning . . . ennå ikke [var] fullendt» (benevnelsen «amoritter» brukes ofte om nasjonene i Kanaan under ett). (1Mo 15: 16) Abraham respekterte derfor hetittenes eiendomsrett over landet, og da hans hustru Sara døde, forhandlet han med Efron, hetitten Sohars sønn, om kjøp av en hule hvor han kunne gravlegge henne. – 1Mo 23: 1–20.

På Josvas tid holdt hetittene til i området «fra ødemarken og dette Libanon til den store elven, elven Eufrat, det vil si hele hetittenes land». (Jos 1: 4) De holdt øyensynlig hovedsakelig til i fjellområdene, som innbefattet Libanon og muligens noen områder i Syria. – 4Mo 13: 29; Jos 11: 3.

Underlagt Noahs forbannelse. Ettersom hetittene nedstammet fra Kanaan, var de underlagt den forbannelsen som Noah hadde uttalt over Kanaan, og da Israel undertvang dem, skjedde dette som oppfyllelse av Noahs ord i 1. Mosebok 9: 25–27. Hetittenes religion var hedensk og omfattet utvilsomt fallosdyrkelse, slik tilfellet var med de andre kanaaneiske religionene. Det at Abrahams sønnesønn Esau giftet seg med hetittiske kvinner, var «årsak til en bitter ånd hos Isak og Rebekka», Esaus far og mor. – 1Mo 26: 34, 35; 27: 46.

Gud beskrev det landet som hetittene og deres nabofolk holdt til i, som «et land som flyter med melk og honning». (2Mo 3: 8) Men disse nasjonene var blitt så fordervet at landet ble besmittet ved at de bodde i det. (3Mo 18: 25, 27) Gud gav Israel mange advarsler om de farer som var forbundet med å følge dem i deres nedverdigende, urene atferd. Han nevner mange former for umoral og forbyr israelittene å gi seg av med dem, og så sier han: «Gjør dere ikke urene ved noe som helst av dette, for ved alt dette har de gjort seg urene, de nasjonene som jeg driver bort foran dere [deriblant hetittene].» – 3Mo 18: 1–30.

 Viet til tilintetgjørelse. Hetittene ble nevnt blant de sju nasjonene som skulle vies til tilintetgjørelse. Det ble sagt om disse nasjonene at de var «mer folkerike og mektige» enn Israel. De sju nasjonene må altså på dette tidspunktet ha talt over tre millioner, og hetittene, som holdt til på godt befestede steder i fjellene, må ha vært en fryktinngytende fiende. (5Mo 7: 1, 2) De viste sin fiendtlige holdning ved å slå seg sammen med de øvrige nasjonene i Kanaan for å kjempe mot Israel (som ble ledet av Josva) da de hørte at Israel hadde gått over Jordan og hadde ødelagt byene Jeriko og Ai. (Jos 9: 1, 2; 24: 11) Hetittenes byer skulle derfor ha blitt ødelagt, og innbyggerne skulle ha blitt utryddet, så de ikke lenger kunne utgjøre noen trussel mot Israels lojalitet mot Gud og være årsak til at Israel pådrog seg Guds mishag. (5Mo 20: 16–18) Men israelittene unnlot å gjøre nøyaktig slik Gud hadde befalt dem å gjøre. Da Josva var død, var de ulydige og lot være å utrydde disse nasjonene, som fortsatte å være som torner i sidene på dem og hele tiden plaget dem. – 4Mo 33: 55, 56.

Senere historie. Ettersom israelittene var ulydige mot Gud og ikke utryddet de kanaaneiske nasjonene fullstendig, erklærte Gud: «Så har jeg da også sagt: ’Jeg skal ikke drive dem bort foran dere, og de skal bli snarer for dere, og gudene deres vil tjene som et lokkemiddel for dere.’» (Dom 2: 3) Det later til at de kanaaneerne som fortsatt bodde blant israelittene, ble tolerert, og at de i sjeldne tilfeller til og med fikk fremtredende, ansvarsfulle stillinger. Det ser dessuten ut til at hetittene var den eneste av de kanaaneiske nasjonene som beholdt en viss betydning og styrke som nasjon. – 1Kg 10: 29; 2Kg 7: 6.

To hetitter, nemlig Akimelek og Uria, tjente som soldater, muligens offiserer, i Davids hær. Uria var en mann som kjempet nidkjært for at Israel skulle beseire sine fiender, og han overholdt Moseloven. David hadde omgang med Batseba, Urias hustru, og sørget siden for at Uria ble satt på et farlig sted i striden, slik at han ble drept. David ble straffet av Gud for dette. – 1Sa 26: 6; 2Sa 11: 3, 4, 11, 15–17; 12: 9–12.

Kong Salomo utskrev hetittiske menn til tvangsarbeid som slaver. (2Kr 8: 7, 8) Hans fremmede hustruer, som omfattet hetittiske kvinner, fikk ham til å vende seg bort fra sin Gud, Jehova. (1Kg 11: 1–6) Bibelen forteller at hetittene fortsatt hadde konger og var i stand til å føre krig så sent som i Israel-kongen Jehorams regjeringstid (ca. 917–905 f.v.t.). (2Kg 7: 6) Men syrernes, assyrernes og babylonernes erobringer av landet gjorde etter alt å dømme ende på hetittene som maktfaktor.

Etter at Israel hadde vendt tilbake fra landflyktigheten i 537 f.v.t., giftet mange av mennene, selv noen av prestene og levittene, seg med kvinner fra de kanaaneiske nasjonene og gav sine døtre til kanaaneiske menn, deriblant hetitter. Dette var et brudd på Guds lov. Esra irettesatte dem på grunn av dette og fikk dem til å gå med på å sende bort sine fremmede hustruer. – Esr 9: 1, 2; 10: 14, 16–19, 44.

Brukt billedlig. Jehova brukte begrepet «hetitt» i billedlig forstand da han gjennom sin profet Esekiel henvendte seg til byen Jerusalem og sa: «Din herkomst og din fødsel er fra kanaaneernes land. Din far var amoritten, og din mor var en hetittisk kvinne.» (Ese 16: 3) Jerusalem, nasjonens hovedstad, som Jehova lot sitt navn bli nevnt over, var bebodd av jebusitter på den tiden da israelittene inntok landet. Men profeten lar tydeligvis amorittene og hetittene, som var de fremste stammene, stå som representanter for Kanaans nasjoner under ett, jebusittene innbefattet. Byen var således av en ringe herkomst, men Jehova hadde sørget for at den ble svært vakker. På grunn av kong David, som satt på «Jehovas trone» (1Kr 29: 23), paktens ark, som stod på Sion-fjellet, og det herlige templet som ble bygd av Davids sønn Salomo, bredte Jerusalems ry seg vidt omkring blant nasjonene. Men Jerusalem ble etter hvert like fordervet og umoralsk som de omkringliggende, kanaaneiske nasjonene, noe som gjorde at Jehova til slutt førte ødeleggelse over byen. – Ese 16: 14, 15.

Forsøk på identifisering. Historikere og arkeologer har prøvd å finne ut hvilket folk Bibelens hetitter svarer til i den verdslige historie. De har i første rekke gjort dette på et språkvitenskapelig grunnlag, idet de har sammenlignet ord som ser ut til å ha en viss likhet med hverandre hva uttale eller stavemåte angår.

I de assyriske kileskrifttekstene forekommer betegnelsen «Hatti» ofte, som regel i en sammenheng som knytter «Hatti»-folket til Syria eller Palestina. Det kan være at det siktes til Bibelens hetitter. Det er imidlertid noen forskere som på grunnlag av uttrykket «Hatti» søker å identifisere Bibelens hetitter med det såkalte hetitterriket, som hadde sin hovedstad i Lilleasia, langt nord og vest for Kanaan. I denne forbindelse omtaler de imidlertid tre forskjellige folkegrupper, slik det beskrives nedenfor.

 Tre folkegrupper «identifisert». I Anatolia, eller Lilleasia (en del av det nåtidige Tyrkia), i byen Bogazköy (tidligere kalt Hattusa) er det blitt avdekket mange gamle tekster. Hattusa var hovedstaden i et land som vår tids forskere har kalt Hatti, og hvis innbyggere snakket et språk som blir kalt hattisk (proto-hattisk). Disse opprinnelige innbyggerne ble etter alt å dømme beseiret av et innvandrende folk som innførte et annet språk, ifølge forskere et indoeuropeisk språk. Det ble skrevet med kileskrift og kalles «kileskrifthetittisk». Senere ble dette kileskriftspråket avløst av et annet indoeuropeisk språk, som ble skrevet med hieroglyfer, kalt «hieroglyf-hetittisk». Det skal ha blitt funnet noen tekster på dette språket både i Lilleasia og i det nordlige Syria. Forskere sier at disse tre språkene representerer tre forskjellige folkegrupper. Men det finnes ikke noe bevis for at noen av disse er identisk med Bibelens hetitter. Angående såkalt kileskrifthetittisk skriver historikeren Martin Noth: «Betegnelsen ’hetittisk’ forekommer ikke i de gamle tekstene, men er blitt konstruert av forskere i nyere tid på grunnlag av dette språkets historiske tilknytning til Hatti-riket i Lilleasia.» Om de «hetittiske hieroglyfene» sier han videre: «Den konvensjonelle benevnelsen ’hetittisk’ er i denne sammenheng irrelevant og forvirrende.» (The Old Testament World, 1966, s. 231) En annen historiker, E.A. Speiser, sier: «Problemet angående Bibelens hetitter er . . . komplekst. For det første har vi spørsmålet om hva slags hetitter det dreier seg om i en gitt passasje i Bibelen: hattier, kileskrifttekstenes indoeuropeiske hetitter eller hieroglyf-hetitter.» – The World History of the Jewish People, 1964, bd. 1, s. 160.

Av det foregående ser man at det er høyst uvisst om det eksisterer noen forbindelse mellom Bibelens hetitter og det «hetitterriket» som hadde byen Hattusa som hovedstad, og at dette i alle tilfeller ikke er bevist. På grunn av denne uvissheten er det i dette verket vanligvis brukt anførselstegn når det er tale om de folkeslag som i den verdslige historie kalles «hetitter» («hettitter»), fordi vi ikke anser de foreliggende vitnesbyrd for å være sterke nok til å påvise en forbindelse mellom dem og Bibelens hetitter.