Et folk som nedstammet fra Kams sønn Kanaan. (1Mo 10: 6, 15, 17; 1Kr 1: 13, 15) Det var hevitter som holdt til i byen Sikem på patriarken Jakobs tid. Jakobs sønner, anført av Simeon og Levi, drepte alle av mannkjønn i byen og plyndret byen fordi Sikem, som var sønn av høvdingen, Hamor, hadde skjendet deres søster Dina. – 1Mo 34: 1–29.

Da Israel gikk inn i det lovte land, utgjorde hevittene en av de sju kanaaneiske nasjonene som Gud lovte å drive ut foran dem. (2Mo 3: 8, 17; 13: 5; 23: 23, 28; 33: 2; 34: 11) Det ble sagt om disse nasjonene at de var mer folkerike og mektige enn Israel. (5Mo 7: 1) Moses befalte at israelittene skulle vie dem til tilintetgjørelse og ikke la noen bli i live når de erobret byene deres, på grunn av de avskyelige tingene de drev med, og på grunn av deres falske guder. Ellers skulle de vise seg å bli en snare og bli årsak til at israelittene pådrog seg Guds mishag. – 3Mo 18: 27, 28; 5Mo 18: 9–13; 20: 15–18.

Bibelen forteller om hvordan Josva tilintetgjorde disse nasjonenes byer. (Jos, kap. 10, 11) De hevittene som holdt til «ved foten av Hermon i Mispa-landet», var blant de stammene som slo seg sammen med kanaaneerkongene mot Josva på oppfordring fra Jabin, kongen i Hasor. (Jos 11: 1–3) Hevittene nevnes blant dem som kjempet mot Israel og ble beseiret. (Jos 9: 1, 2; 12: 7, 8; 24: 11) Det var imidlertid én gruppe innenfor den hevittiske nasjon som ble spart. (Jos 9: 3, 7) Det var gibeonittene, som øyensynlig opptrådte som representanter for innbyggerne i tre hevittiske byer foruten Gibeon. Disse var de eneste som fryktet Jehova og erkjente at han kjempet for Israel. Ved å benytte list greide de å få sluttet en pakt med Israels høvdinger og ble derfor ikke drept, men de ble gjort til tjenere for Israels nasjon. (Jos 9: 1–15, 24–27) Dette var et ledd i oppfyllelsen av Noahs forbannelse over Kanaan, i og med at gibeonittene og deres forbundsfeller, som riktignok ikke ble utslettet, ble slaver for etterkommere av Sem. – 1Mo 9: 25–27.

Jehova viste at han godkjente det at Israel trofast holdt fast ved den pakten nasjonen hadde sluttet med disse hevittene, ved å kjempe for Gibeon og beskytte gibeonittene mot de omkringliggende kanaaneiske nasjonene som angrep dem fordi de hadde sluttet pakten med Israel. (Jos 10: 1–14) Fra nå av levde gibeonittene fredelig sammen med israelittene. (2Sa 21: 1–6) Gibeonittene omtales som ’amoritter’ i 2. Samuelsbok 21: 2, men dette kommer etter alt  å dømme av at betegnelsen «amoritter» ofte ble brukt om kanaaneere generelt, fordi amorittene utgjorde en av de mektigste stammene. (Se AMORITTER.) På den tiden da Josva erobret landet, holdt disse hevittene som hadde Guds gunst, til i byen Gibeon, som lå et lite stykke nordvest for Jerusalem, og i Kefira, Be’erot og Kirjat-Jearim. Gibeon beskrives som «en stor by, som en av kongebyene», og som «større enn Ai», og det fortelles at «alle mennene der var veldige menn». – Jos 10: 2; 9: 17.

Etter Josvas død fortsatte ikke Israel med å utrydde de kanaaneiske nasjonene, slik Gud hadde befalt, og israelitter giftet seg til og med med kanaaneere. Bibelen sier således: «Dette er de nasjoner som Jehova lot bli igjen for ved dem å prøve Israel . . . filisternes fem aksefyrster og alle kanaaneerne, ja sidonerne og hevittene som bodde på Libanon-fjellet, fra Ba’al-Hermon-fjellet like til inngangen til Hamat . . . og [israelittene] gav seg til å tjene deres guder.» – Dom 3: 1–6.

Denne passasjen viser at hevittene holdt til i Libanon-fjellene, ved det lovte lands nordgrense. (4Mo 34: 8; Jos 11: 1, 3) Da Joab og hans menn etter befaling fra kong David foretok en folketelling, «kom de til Tyrus’ festning og alle hevittenes . . . byer». (2Sa 24: 7) Tyrus lå etter alt å dømme like sør for hevittenes område.

Under sitt landsomfattende byggeprogram satte Salomo kanaaneere, deriblant hevitter, til å utføre tvangsarbeid under israelittiske oppsynsmenn. Dette var en ytterligere oppfyllelse av den profetiske forbannelsen som Noah uttalte over Kanaan. – 1Kg 9: 20–23; 2Kr 8: 7–10.

Hevitter, horitter og hurrier. I 1. Mosebok 36: 2 blir Sibeon, som var farfar til en av Esaus hustruer, omtalt som hevitt. Men i versene 20 og 24 omtales han som en etterkommer av horitten Se’ir. Ordet «horitt» kan være avledet av det hebraiske ordet chor («hull; hule») og kan ganske enkelt bety «huleboer». Dette skulle fjerne den tilsynelatende uoverensstemmelsen mellom 1. Mosebok 36: 2 og versene 20 og 24. – Se HORITTER.

Arkeologer har avdekket skrifter fra oldtiden som forskere har tolket som bevis for at et folk kalt hurrier, eller hurritter, holdt til i Armenia, Anatolia, Syria og deler av Palestina fra patriarkalsk tid av, og de tror at dette folket omfattet hevittene, horittene og jebusittene. De setter likhetstegn mellom begrepene «horitt» og «hevitt» og mener at hurriene på en eller annen måte kom til å bli kalt hevitter. Teorien bygger hovedsakelig på språklige likheter, spesielt hva egennavn angår. De mener altså i alminnelighet at benevnelsen «horitt» ikke betyr «huleboer», men er beslektet med benevnelsen «hurri».

Det ser imidlertid ut til at Bibelen skjelner tydelig mellom horitter og hevitter, og den nevner ikke betegnelsen «hurri». Det vil således være klokest å avvente ytterligere vitnesbyrd framfor å slå fast at dette er den riktige identifikasjonen.