Tittelen på en gudinne som ble dyrket av frafalne israelitter på Jeremias tid. – Jer 44: 17–19.

Selv om det i første rekke var kvinnene som dyrket «himlenes dronning», ser det ut til at hele familien deltok i tilbedelsen på en eller annen måte. Kvinnene bakte offerkaker, sønnene samlet ved, og fedrene tente opp ild. (Jer 7: 18) At tilbedelsen av denne gudinnen hadde et sterkt grep om jødene, framgår av at de som hadde flyktet til Egypt etter mordet på stattholderen Gedalja, mente at deres ulykke måtte tilskrives det at de hadde forsømt å frambringe offerrøyk og utøse drikkofre for «himlenes dronning». Profeten Jeremia gjorde det imidlertid klart for dem at de tok helt feil. – Jer 44: 15–30.

Bibelen spesifiserer ikke hvem det siktes til med benevnelsen «himlenes dronning». Noen har hevdet at denne gudinnen er identisk med den sumeriske fruktbarhetsgudinnen Inanna, babylonernes Isjtar. Navnet Inanna betyr bokstavelig «Himmelens dronning». Den tilsvarende babylonske gudinnen, Isjtar, ble i akkadiske tekster omtalt ved tilnavnene «himlenes dronning» og «himlenes og stjernenes dronning».

Det ser ut til at Isjtar-dyrkelsen bredte seg til andre land. På en av Amarna-tavlene, i et brev fra Tushratta til Amenofis III, nevnes «Isjtar, himmelens herskerinne». I Egypt nevnes «Astarte [Isjtar], himmelens frue» i en innskrift av kong Haremheb, som antas å ha regjert på 1300-tallet f.v.t. En innskrift på et fragment av en stele funnet i Memfis som er fra egypterkongen Merneftas regjeringstid (trolig på 1200-tallet f.v.t.), omtaler Astarte som «himmelens frue». I persertiden hadde Astarte tilnavnet «himlenes dronning» i Syene (nåtidens Aswan).

Tilbedelsen av «himlenes dronning» fortsatte helt til 300-tallet e.v.t. I ca. 375 e.v.t. skrev Epifanios i sin avhandling Panarion (79, 1, 7): «Noen kvinner dekorerer en slags vogn eller en firkantet benk, og etter å ha bredt et linklede over den på en bestemt høytidsdag legger de et brød foran den, og etter noen dager ofrer de det i Marias navn. Deretter spiser alle kvinnene dette brødet i fellesskap.» Senere (79, 8, 1, 2) setter Epifanios disse skikkene i forbindelse med tilbedelsen av den «himlenes dronning» som Jeremia omtaler, og siterer Jeremia 7: 18 og 44: 25. – Epiphanius, redigert av Karl Holl, Leipzig 1933, bd. 3, s. 476, 482, 483.