(Hiskịa) [Jehova styrker].

1. Konge i Juda 745–717 f.v.t. Han ble etter alt å dømme konge da hans far, Akas, døde, i «det tredje året til Hosjea», Israels konge (det siktes kanskje til Hosjeas tredje år som vasallkonge under Tiglat-Pileser III), og hans regjering ble offisielt regnet fra nisan året etter (745 f.v.t.). (2Kg 18: 1) I hans regjeringstid levde og virket profetene Jesaja, Hosea og Mika. (Jes 1: 1; Ho 1: 1; Mi  1: 1) Hiskia utmerket seg som en konge som «fortsatte å holde seg til Jehova»; han gjorde det som var rett i Jehovas øyne, og holdt hans bud. Helt fra han begynte å regjere, var han nidkjær for den sanne tilbedelse, ikke bare i Juda, men i hele Israel. Ettersom han fulgte Jehovas veier, slik som hans forfader David hadde gjort, kunne det sies at det ’etter ham ikke var noen som han blant alle Judas konger, og heller ikke blant dem som hadde vært før ham’, og derfor ’viste Jehova seg å være med ham’. – 2Kg 18: 3–7.

Hans bidrag som skribent. Hiskia er også kjent for sin interesse for å samle noen av Salomos ordspråk, noe innledningen til det avsnitt i Ordspråkene som omfatter kapitlene 25 til 29, vitner om. Den lyder: «Dette er også ordspråk av Salomo, som Juda-kongen Hiskias menn skrev av.» (Ord 25: 1) Han skrev den takkesangen som er gjengitt i Jesaja 38: 10–20, etter at Jehova hadde helbredet ham for en dødbringende sykdom. I denne sangen nevner han sine «utvalgte stykker for strengeinstrument». (v. 20) Noen mener at det var Hiskia som skrev Salme 119. Hvis dette er riktig, skrev han den etter alt å dømme mens han var prins og ennå ikke var blitt konge.

Situasjonen da Hiskia tiltrådte. Da Hiskia besteg tronen, hadde Juda rike pådratt seg Guds mishag, for Hiskias far, Akas, hadde gjort seg skyldig i mange vederstyggeligheter framfor Jehova og hadde latt tilbedelsen av falske guder få frie tøyler i Juda. Jehova hadde derfor tillatt at landet ble herjet av fiender, især av det andre verdensrike, Assyria. Akas hadde plyndret templet og palasset for å kunne bestikke assyrerkongen. Noe som var enda verre, var at han hadde hogd redskapene i templet i stykker, lukket templets dører og laget seg «altere på hvert hjørne i Jerusalem», hvor han ofret til andre guder. Ved å inngå forbund med assyrerkongen hadde han stilt sitt rike under hans beskyttelse. (2Kg 16: 7–9; 2Kr 28: 24, 25) Hiskia, derimot, «begynte å gjøre opprør mot kongen i Assyria» allerede tidlig i sin regjeringstid. – 2Kg 18: 7.

Da Hiskia besteg tronen i Juda, var situasjonen i tistammeriket Israel i nord enda verre. På grunn av Israels store synder hadde Jehova tillatt at landet var kommet opp i alvorlige vanskeligheter og måtte betale skatt til Assyria, og det skulle ikke ta lang tid før Assyria erobret Israel og førte folket i landflyktighet. – 2Kg 17: 5–23.

Hans nidkjærhet for den sanne tilbedelse. Hiskia viste sin nidkjærhet for tilbedelsen av Jehova like etter at han var kommet på tronen 25 år gammel. Det første han gjorde, var å åpne templet igjen og utbedre det. Så kalte han sammen prestene og levittene og sa til dem: «Nå ligger det meg på hjertet å slutte en pakt med Jehova, Israels Gud.» Dette var en troskapspakt; det var som om lovpakten, som fortsatt stod ved makt, men som var blitt tilsidesatt, på ny ble innstiftet i Juda. Med stor handlekraft begynte han å organisere levittene med tanke på deres tjeneste og gjeninnførte visse ordninger med tanke på instrumentalmusikk og lovsang. Dette var i måneden nisan, den måneden da påsken skulle feires, men templet og prestene og levittene var i en uren tilstand. Den 16. nisan var templet renset og redskapene gjort i stand, slik at de igjen kunne brukes. Deretter skulle det frambæres et spesielt sonoffer for hele Israel. Først frambar fyrstene syndofre for riket, for helligdommen og for folket, og deretter frambar folket tusener av brennofre. – 2Kr 29: 1–36.

Ettersom man på grunn av folkets urenhet ikke kunne feire påsken til riktig tid, benyttet Hiskia den loven som tillot dem som var urene, å feire påsken en måned senere. Han kalte sammen folket ikke bare i Juda, men også i Israel ved å sende løpere med brev gjennom hele landet, «fra Be’er-Sjeba til Dan». Løperne ble møtt med spott av mange, men enkelte, især fra Asjer, Manasse og Sebulon, ydmyket seg og kom, og det gjorde også noen fra Efraim og Jissakar. Dessuten kom det mange ikke-israelitter som tilbad Jehova. Det var uten tvil vanskelig for dem fra det nordlige riket som fortsatt holdt fast ved den sanne tilbedelse, å komme til påsken. I likhet med sendebudene ville de møte motstand og bli latterliggjort, ettersom tistammeriket var i en forfallen tilstand, hadde sunket dypt ned i avgudsdyrkelse og hadde trusselen fra assyrerne hengende over seg. – 2Kr 30: 1–20; 4Mo 9: 10–13.

Etter påsken holdt man de usyrede brøds høytid i sju dager under så stor glede at hele menigheten besluttet å la høytiden vare i sju dager til. Selv i så farefulle tider hersket det på grunn av Jehovas velsignelse «stor glede i Jerusalem, for siden Salomos, Davids sønns, Israels konges, dager hadde det ikke skjedd noe slikt i Jerusalem». – 2Kr 30: 21–27.

At det her var tale om en virkelig gjenopprettelse og gjenopplivelse av den sanne tilbedelse og ikke bare dreide seg om en samling som var kommet i stand på grunn av en forbigående oppstemthet, framgår av det som videre skjedde. Før de som hadde deltatt i feiringen av høytiden,  vendte hjem, drog de ut og knuste de hellige støttene, rev ned offerhaugene og altrene og hogg ned de hellige pælene i hele Juda og Benjamin og til og med i Efraim og Manasse. (2Kr 31: 1) Hiskia selv gikk foran ved å knuse den kobberslangen som Moses hadde laget, men som folket hadde gjort til et gudebilde og frambrakte offerrøyk for. (2Kg 18: 4) Etter den store høytiden sikret Hiskia at den sanne tilbedelse fortsatt ble opprettholdt, ved at han organiserte prestenes avdelinger og sørget for støtte til tempeltjenesten; han formante folket til å overholde Moselovens bestemmelser om tiende og det å gi førstegrøden til levittene og prestene, en oppfordring som folket helhjertet fulgte. – 2Kr 31: 2–12.

Presset fra Assyria øker. I denne vanskelige tiden, da Assyria erobret alt som lå i dets vei, satte Hiskia sin lit til Jehova, Israels Gud. Han gjorde opprør mot Assyrias konge og slo filisterne, som tydeligvis hadde inngått forbund med Assyria, og tok deres byer. – 2Kg 18: 7, 8.

I Hiskias fjerde år (742 f.v.t.) begynte assyrerkongen Salmanassar å beleire Samaria, og i hans sjette år (740 f.v.t.) ble Samaria inntatt. Befolkningen i tistammeriket ble deportert, og assyrerne førte inn andre i landet for at de skulle bosette seg der. (2Kg 18: 9–12) Juda rike, som representerte Guds teokratiske styre og den sanne tilbedelse, ble dermed liggende som en liten øy helt omgitt av fiender.

Sankerib, Sargon IIs sønn, var ivrig etter å føye Jerusalem til sine erobringer, især i betraktning av at Hiskia hadde trukket seg ut av det forbund som hans far, kong Akas, hadde inngått med Assyria. I kong Hiskias fjortende regjeringsår (732 f.v.t.) «drog Sankerib, kongen i Assyria, opp mot alle Judas befestede byer og begynte å erobre dem». Hiskia tilbød Sankerib betaling for å trekke seg tilbake, i den hensikt å redde Jerusalem. Sankerib forlangte da et enormt beløp – 300 talenter sølv (ca. 13,5 mill. kr) og 30 talenter gull (ca. 81 mill. kr). For å kunne betale dette beløpet måtte Hiskia gi fra seg alt det sølvet som fantes i templet og det kongelige skattkammer, foruten de kostbare metallene som han selv hadde latt templets dører og dørstolper bli kledd med. Dette tilfredsstilte assyrerkongen, men bare for en tid. – 2Kg 18: 13–16.

Bygge- og ingeniørarbeid. Stilt overfor trusselen om et nær forestående angrep fra den grådige Sankeribs side viste Hiskia stor klokskap og benyttet seg av militær strategi. Han stoppet til alle kilder og vannløp utenfor Jerusalem, slik at assyrerne i tilfelle av en beleiring ikke skulle finne vann. Han styrket byens festningsverker og «laget kastevåpen i stor mengde og skjold». Men det var ikke den militære utrustning han satte sin lit til, for da han samlet de militære førerne og folket, satte han mot i dem med ordene: «Vær modige og sterke. Vær ikke redde eller skrekkslagne på grunn av kongen i Assyria og på grunn av hele den folkemengden som er med ham; for det er flere med oss enn med ham. Med ham er en arm av kjød, men med oss er Jehova vår Gud, for å hjelpe oss og for å utkjempe våre slag.» – 2Kr 32: 1–8.

En av oldtidens største ingeniørmessige bedrifter var Hiskias vanntunnel. Den var ca. 533 m lang og fulgte en noe uregelmessig kurs fra Gihon-kilden, øst for Davidsbyens nordlige del, til Siloam-dammen, som lå i Tyropoion-dalen, nedenfor Davidsbyen, men innenfor en ny mur som var blitt bygd på sørsiden av byen. (2Kg 20: 20; 2Kr 32: 30) På veggen i den smale tunnelen, som har en gjennomsnittshøyde på 1,8 m, har arkeologene funnet en innskrift med gammelhebraiske bokstaver. Den lyder i utdrag: «Og dette var den måten den ble brutt igjennom på: – Mens det [ . . .] ennå (var) [ . . .] hakke(r), hver mann mot den andre, og da det ennå var tre alen igjen å bryte igjennom, [hørte man] stemmen av en mann som ropte til en annen, for det var en sprekk i klippen til høyre [og til venstre]. Og da tunnelen ble gjennombrutt, slo den ene tunnelarbeideren mot den andre, hakke mot hakke, og vannet strømmet fra kilden ned i dammen 1200 alen, og klippens høyde over tunnelarbeidernes hode var 100 alen.» (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J.B. Pritchard, 1974, s. 321.) Tunnelen ble således hogd gjennom klippen fra begge ender, slik at arbeiderne møttes på midten – en imponerende ingeniørbedrift!

Sankeribs nederlag ved Jerusalem. Som Hiskia hadde ventet, var Sankerib bestemt på å angripe Jerusalem. Mens Sankerib og hans hær beleiret den sterkt befestede byen Lakisj, sendte han en del av sin hær sammen med en deputasjon av militære førere til Jerusalem for å kreve at byen overgav seg. Gruppens talsmann var rabsjaken («rabsjake» var en militær tittel), som snakket hebraisk flytende. Han hånte Hiskia høylytt og spottet Jehova idet han skrytende sa at Jehova like lite kunne utfri Jerusalem som de andre nasjonenes guder hadde kunnet utfri sine tilbederes land av assyrerkongens hånd. – 2Kg 18: 13–35; 2Kr 32: 9–15; Jes 36: 2–20.

 Hiskia var i en svært vanskelig situasjon, men han fortsatte å sette sin lit til Jehova og bad til ham i templet, samtidig med at han sendte noen av folkets overhoder til profeten Jesaja. Jesajas svar, som kom fra Jehova, gikk ut på at Sankerib ville høre en melding og vende tilbake til sitt eget land, hvor han til sist ville falle for sverdet. (2Kg 19: 1–7; Jes 37: 1–7) På dette tidspunkt hadde Sankerib brutt opp fra Lakisj og leiret seg ved Libna, hvor han fikk høre at Tirhaka, kongen i Etiopia, hadde dratt ut for å kjempe mot ham. Likevel sendte Sankerib sendebud av sted til Hiskia med brev hvor han fortsatte å komme med sine trusler og å spotte Jehova, Israels Gud. Da Hiskia hadde fått de sterkt krenkende brevene, bredte han dem ut framfor Jehova, som igjen svarte gjennom Jesaja. Nå var det Sankerib som ble spottet, mens Hiskia fikk forsikring om at assyrerne ikke ville få lov til å trenge inn i Jerusalem. Jehova sa: «Jeg skal med sikkerhet forsvare denne byen for å frelse den, for min egen skyld og for min tjener Davids skyld.» – 2Kg 19: 8–34; Jes 37: 8–35.

Samme natt sendte Jehova sin engel, som slo i hjel 185 000 av de beste av Sankeribs soldater, «enhver tapper veldig mann og leder og fører i Assyrias konges leir, slik at denne vendte tilbake med skamfullt ansikt til sitt eget land». Det angrepet på Jerusalem som Sankerib hadde truet med, ble således på en effektiv måte avverget. Beretningen forteller hva som videre hendte: «Og det skjedde mens han bøyde seg ned i sin gud Nisroks hus, at hans egne sønner Adrammelek og Sareser slo ham i hjel med sverdet.» – 2Kr 32: 21; Jes 37: 36–38.

Sankeribs seier over den etiopiske hær er beskrevet i innskrifter som er blitt avdekket. I dem sies det: «Hva angår Hiskia, jøden, som ikke gav seg under mitt åk, beleiret jeg 46 av hans sterkt befestede byer . . . og inntok (dem) . . . Ham selv sperret jeg inne i Jerusalem, hans kongelige residens, som en fugl i bur.» (Ancient Near Eastern Texts, s. 288) Han hevder ikke at han inntok Jerusalem. Dette støtter Bibelens beretning om at Hiskia gjorde opprør mot Assyria, og at det ikke lyktes Sankerib å innta Jerusalem. Hedenske konger hadde for vane å opphøye seg selv i sine innskrifter, og Sankerib kommer i denne innskriften med en overdrivelse med hensyn til den mengde sølv som Hiskia måtte betale ham: Sankerib nevner 800 talenter, mens det ifølge Bibelen bare dreide seg om 300 talenter.

Hiskias liv blir forlenget mirakuløst. Omtrent på den tiden da Sankerib truet Jerusalem, ble Hiskia syk på grunn av en ondartet byll. Profeten Jesaja påla ham å ordne sine anliggender og forberede seg på å dø. Hiskia hadde da ennå ikke fått noen sønn, og det så derfor ut til å være fare for at den kongelige slektslinjen fra David skulle bli brutt. Hiskia bad inderlig til Jehova, med tårer, og Jehova sendte så Jesaja tilbake for å meddele Hiskia at hans liv ville bli forlenget med 15 år. Som et mirakuløst tegn på at løftet ville bli oppfylt, skulle solens skygge gå ti trinn tilbake på «Akas’ trapp». (Se SOLEN.) I det tredje året etter dette fikk Hiskia en sønn som fikk navnet Manasse, og som senere etterfulgte ham på tronen. – 2Kg 20: 1–11, 21; 21: 1; Jes 38: 1–8, 21.

Hiskias feiltrinn og hans anger. Den bibelske beretning sier: «Men Hiskia gjengjeldte ham ikke i samsvar med den velgjerning som var gjort mot ham, for hans hjerte ble hovmodig, og det kom til å være harme over ham og over Juda og Jerusalem.» (2Kr 32: 25) Det sies ikke noe om hvorvidt dette hovmodet hadde forbindelse med at han var så uforstandig å vise hele sitt skattkammer og alt som fantes i hans hus og i hans rike, fram for babylonerkongen Berodak-Baladans (Merodak-Baladans) sendebud, som ble sendt til ham etter at han hadde kommet seg etter sin sykdom. Det kan være at han viste fram all sin rikdom for å gjøre inntrykk på Babylons konge som en mulig alliert mot Assyrias konge. Dette kunne naturligvis vekke griskhet hos babylonerne. Profeten Jesaja var imot ethvert forbund med og enhver avhengighet av Guds erkefiende Babylon. Da Jesaja fikk høre hvordan Hiskia hadde opptrådt overfor de babylonske sendebudene, uttalte han den inspirerte profeti fra Jehova at babylonerne en dag ville komme og føre alt til Babylon, og at også noen av Hiskias etterkommere skulle bli bortført. Hiskia ydmyket seg imidlertid, og i sin godhet lot Gud katastrofen ikke inntreffe i hans dager. – 2Kg 20: 12–19; 2Kr 32: 26, 31; Jes 39: 1–8.

På profeten Jeremias tid ble Hiskia gunstig omtalt av noen av overhodene for folket i Jerusalem fordi han hadde lyttet til Jehovas profet Mika fra Moresjet. – Jer 26: 17–19.

2. En av profeten Sefanjas forfedre; det kan være at det siktes til kong Hiskia. – Sef 1: 1.

3. En mann i Israel hvis etterkommere vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon sammen med Serubabel. Han er sannsynligvis ikke identisk med kong Hiskia. (Esr 2: 1, 2, 16; Ne 7: 6, 7, 21) Det er muligens en av denne Hiskias etterkommere som i egenskap av et av folkets overhoder var med på å besegle den «bindende avtale»  som ble inngått på Nehemjas tid. – Ne 9: 38; 10: 1, 14, 17.