Dette ordet, slik det er brukt i Bibelen, betegner en viktig stein som er anbrakt i et hjørne av en bygning der hvor to murer møtes, for å forbinde disse murene med hverandre. Hjørnesteinene var vanligvis rektangulære og ble som regel lagt skiftevis med enden og med siden til, fra husets fundament og opp til taket.

Den viktigste hjørnesteinen var grunnhjørnesteinen, som i offentlige bygninger og bymurer måtte være ekstra solid. Når grunnhjørnesteinen var lagt, ble de øvrige steinene rettet inn etter den ved hjelp av et lodd. Alle steinene måtte rettes inn etter grunnhjørnesteinen for at konstruksjonen skulle bli riktig. I noen tilfeller var grunnhjørnesteinen meget stor. Grunnhjørnesteinen tjente også til å holde bygningens deler sammen.

En annen viktig hjørnestein var ’hovedhjørnesteinen’ (Sl 118: 22), et uttrykk som i Bibelen øyensynlig betegner den øverste steinen, det vil si den steinen som avsluttet byggverket. Den holdt to sammenstøtende murer sammen øverst, slik at de ikke ble skilt fra hverandre og bygningen styrtet sammen.

Da grunnvollen til templet på Serubabels tid ble lagt, var det stor glede, og folket lovpriste Jehova. (Esr 3: 10, 11) Det ble også forutsagt at det når Serubabel førte hovedsteinen fram, skulle ropes: «Hvor betagende! Hvor betagende!» (Sak 4: 6, 7) For Babylon, derimot, var det sorg og ødeleggelse i vente, for Jehova hadde forutsagt: «Fra deg kommer folk ikke til å ta en stein til et hjørne eller en stein til grunnvoller, for til ødslige ødemarker til uavgrenset tid skal du bli.» – Jer 51: 26.

Billedlig og symbolsk anvendelse. Med hensyn til jordens grunnleggelse spurte Gud Job: «Hvem la dens hjørnestein?» Jorden, som menneskene bor på og har oppført mange bygninger på, ble således sammenlignet med et gigantisk byggverk, en bygning med en hjørnestein. Leggingen av denne hjørnesteinen, som fant sted før mennesket ble skapt, og som således ikke kan tilskrives noe menneske, fikk de himmelske «Guds sønner» til å rope ut sitt bifall. – Job 38: 4–7.

I noen bibeloversettelser brukes «hjørnestein» som oversettelse av et hebraisk ord (pinnạh) som har grunnbetydningen «hjørne», men som også brukes i overført betydning om en anfører som er som en støtte, altså om en ledende mann. I Jesaja 19: 13 har enkelte oversettelser således «hjørnestein(er)» (MMM, RS, AT, AS), mens andre sier ’overhoder’ (EN, NB) eller ’stammehøvdinger’ (NO), noe som er på linje med Ny verden-oversettelsen, som har «ledende menn». (Se  også Dom 20: 2; 1Sa 14: 38; Sak 10: 4, hvor det hebraiske ordet bokstavelig betyr «hjørnetårn», men blir brukt billedlig om betydningsfulle eller fremtredende menn, førere.) Det at ordet ’hjørne’ blir brukt om en ledende mann, er interessant i betraktning av den symbolske anvendelsen av begrepet «hjørnestein» i profetiene om Messias.

Jesus Kristus blir i Bibelen omtalt som «grunnhjørnesteinen» i den kristne menighet, som blir omtalt som et åndelig hus. Gjennom Jesaja forutsa Jehova at Han som grunnvoll i Sion ville legge «en prøvd stein, det dyrebare hjørnet på en sikker grunnvoll». (Jes 28: 16) Peter siterte denne profetien og anvendte den på Jesus Kristus som den «grunnhjørnestein» som de enkelte salvede kristne blir bygd opp på som «levende steiner», slik at de blir et åndelig hus eller tempel for Jehova. (1Pe 2: 4–6) Paulus bruker det samme bildet, idet han skriver at den kristne menighets medlemmer er blitt bygd opp «på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens Kristus Jesus selv er grunnhjørnesteinen», og at hele bygningen i forening med Jesus blir harmonisk sammenføyd og «vokser . . . til et hellig tempel for Jehova», et sted hvor Han kan bo ved ånd. – Ef 2: 19–22.

Ifølge Salme 118: 22 ville den steinen som bygningsmennene forkastet, bli «hovedhjørnestein» (hebr. roʼsj pinnạh, hjørnets hode). Jesus siterte denne profetien og anvendte den på seg selv som «hovedhjørnestein» (gr. kefalẹ gonịas, hjørnets hode). (Mt 21: 42; Mr 12: 10, 11; Lu 20: 17) Akkurat som den øverste steinen i en bygning har en fremtredende plass, er Jesus Kristus den betydningsfulle toppsteinen, eller sluttsteinen, i det åndelige tempel, det vil si den salvede kristne menighet. Peter anvendte også Salme 118: 22 på Kristus idet han henviste til at han var den «steinen» som ble forkastet av mennesker, men som er utvalgt av Gud til å være «hovedhjørnestein». – Apg 4: 8–12; se også 1Pe 2: 4–7.