Hebreerne la liten vekt på hodeplagg som en del av den daglige klesdrakt. Vanlige folk brukte kanskje noen ganger kappen til å dekke hodet med når det var nødvendig. Mer forseggjorte hodeplagg ble imidlertid ofte båret av menn i offentlige stillinger, og både menn og kvinner brukte hodeplagg ved festlige eller spesielle anledninger. Prestene i Israel bar sitt foreskrevne hodeplagg. – 2Mo 28: 4, 39, 40; se KLESDRAKT; KRONE.

Forskjellige slags hodeplagg i De hebraiske skrifter.  Det hodeplagget som er nevnt først i Bibelen, er det hodekledet som Rebekka tok på da hun møtte Isak. (1Mo 24: 65) Det hebraiske ordet som er brukt her, er tsaʽịf, andre steder oversatt med «sjal». (1Mo 38: 14, 19) Rebekka tok uten tvil på dette hodekledet som et tegn på at hun underordnet seg under Isak, sin forlovede.

 Øversteprestens turban (hebr. mitsnẹfeth) var laget av fint lin som ble viklet rundt hodet, og var på forsiden utstyrt med en gullplate som var festet med en blå snor. (2Mo 28: 36–39; 3Mo 16: 4) Underprestenes hodeplagg ble også viklet rundt hodet, men det blir brukt et annet hebraisk ord om deres hodeplagg (mighbaʽạh), noe som tyder på at det var annerledes og kanskje mindre forseggjort enn øversteprestens turban. Det var dessuten ikke noen gullplate på underprestenes hodeplagg. – 3Mo 8: 13.

Job bruker turbanen i et bilde, idet han sammenligner sin rettvishet med en turban. (Job 29: 14; jf. Ord 1: 9; 4: 7–9.) Kvinner bar noen ganger turbaner. (Jes 3: 23) Det hebraiske ordet er her tsanịf. Det inngår også i uttrykket «kongelig turban» i Jesaja 62: 3 og blir dessuten brukt i Sakarja 3: 5, hvor det siktes til øversteprestens hodeplagg.

En brudgom bar tydeligvis et turbanlignende hodeplagg, peʼẹr (Jes 61: 10), et plagg som i Bibelen blir brukt som et symbol på glede. (Jes 61: 3; jf. Ese 24: 17, 23.) Dette ordet brukes også om et hodeplagg som ble båret av kvinner (Jes 3: 20), og om prestenes hodeplagg. – Ese 44: 18.

Hodebåndene (hebr. sjevisịm) har øyensynlig vært laget av et slags flettverk. (Jes 3: 18) De «nedhengende turbaner» (hebr. tevulịm) som Esekiel omtaler, og som de kaldeiske krigerne hadde på hodet, kan ha hatt sterke farger og vært rikt utsmykket. – Ese 23: 14, 15.

Da Daniels tre unge hebraiske venner ble kastet i Nebukadnesars ildovn, var de fullt påkledd og bar luer. Disse luene kan ha vært et tegn på deres tittel eller rang. Noen mener at de var kjegleformete. – Da 3: 21.

Hodeplagg i fortiden og i nåtiden. På de fleste monumenter og relieffer i Egypt, Babylon og Assyria er det krigs- eller jaktscener eller hendelser i kongeboliger eller templer som blir skildret. Men spesielt egypterne har også en hel del bilder av håndverkere i arbeid. Konger, høvdinger og høytstående menn er da framstilt med vidt forskjellige hodeplagg, mens vanlige mennesker ofte er avbildet barhodet eller med et ganske tettsluttende hodeplagg.

Et av de hodeplaggene som brukes i Midtøsten i dag, er beduinenes kaffiyeh. Det består av et kvadratisk tørkle som blir foldet diagonalt, og som blir båret slik at de tre hjørnene henger nedover ryggen og skuldrene. Det blir holdt fast på hodet med en flettet ring. Ansiktet er på den måten fritt, mens hode og nakke er beskyttet mot sol og vind. Det er mulig at hebreerne i gammel tid brukte et slikt hodeplagg.

Tildekking av hodet og kvinners underordnede stilling.  Apostelen Paulus skrev at kvinner skulle ha hodet tildekket når de bad eller profeterte i den kristne menighet. Derved viste de at de anerkjente prinsippet om lederskap, det prinsipp at mannen er kvinnens hode, at Kristus er mannens hode, og at Gud er Kristi hode. Paulus sa at kvinnens naturlig lange hår var gitt henne «i stedet for et hodeplagg». Apostelen skrev dette til de kristne i Korint, som bodde blant europeere og semitter, hvor det var vanlig med en slik naturlig forskjell mellom menns og kvinners hårlengde. Slavekvinner og kvinner som ble grepet i utukt eller ekteskapsbrudd, fikk håret raket av. Paulus påpekte at en kvinnes lange hår var et naturlig tegn på hennes underordnede stilling i forhold til hennes hode, mannen. På grunn av denne naturlige påminnelse om deres underordnede stilling burde kvinner ha noe på hodet som «et myndighetstegn» når de bad eller profeterte i menigheten. På den måten tilkjennegav de overfor andre, deriblant englene, at de anerkjente prinsippet om lederskap. (1Kt 11: 3–16) Fortidens profetinner, som Debora (Dom 4: 4) og Anna (Lu 2: 36–38), fulgte uten tvil denne skikken når de profeterte. – Se HÅR.