[hebr. ʼefʽẹh; tsifʽonị; gr. ẹkhidna].

Hoggormfamilien består av giftslanger med spesielle gifttenner som er bøyd bakover mot ganen når de ikke er i bruk. Hva slags gift som utskilles, varierer fra art til art. I Palestina finnes det flere forskjellige arter. En av de farligste hoggormene er sandviperen (Vipera ammodytes), som finnes i Jordandalen. En annen art er palestinaviperen (Vipera palaestina). Det hebraiske ordet ʼefʽẹh blir vanligvis satt i forbindelse med det arabiske ordet ʼafʽan, som brukes om sandrasleormen, en giftslange som holder til på Jerikos sandsletter.

I Job 20: 16 hentydes det til virkningen av hoggormens gift, idet Sofar sier at «en hoggorms tunge» kan drepe. Da apostelen Paulus hadde lidd skipbrudd på øya Malta og sanket sammen et fange med kvister og la det på et bål, kom en hoggorm ut og bet seg fast i hånden hans. Men Paulus «ristet det giftige dyret av seg, inn i ilden, og led ingen skade», selv om de som stod omkring ham, ventet at han skulle hovne opp av betennelse eller plutselig falle død om. – Apg 28: 3–6.

Brukt billedlig. I Ordspråkene 23: 32 blir en slanges farlige bitt omtalt på en billedlig måte. Her beskriver vismannen virkningene av overdreven nytelse av vin slik: «Til slutt biter den som en slange, og den utskiller gift som en hoggorm [hebr. ukhetsifʽonị].» I sin beskrivelse av den ondskap som Guds folk, Israel, hadde gjort seg skyldig i, sier Jesaja: «En giftslanges egg har de klekt ut . . . Enhver som spiste av deres egg, døde, og av det egg som ble knust, ble en hoggorm klekt ut.» (Jes 59: 5) De fleste slanger legger egg,  og noen hoggormer gjør det også, men det alminnelige er at hoggormer føder levende unger.

Døperen Johannes kalte fariseerne og saddukeerne «hoggormyngel». (Mt 3: 7; Lu 3: 7) Og Jesus Kristus brukte den samme betegnelsen på de skriftlærde og fariseerne på grunn av deres ondskap og den dødbringende åndelige skade de kunne volde intetanende mennesker. – Mt 12: 34; 23: 33.