Bihonning er en søt, tyktflytende væske som blir framstilt av bier. Ordene for honning i De hebraiske skrifter er nọfeth (flytende honning, eller honning fra vokskaker) og devạsj. Det sistnevnte ordet blir ikke bare brukt om bihonning, men også om fruktsaft med høyt sukkerinnhold. (3Mo 2: 11, NW, fotn.) I De kristne greske skrifter brukes ordet mẹli, som sammen med adjektivet ạgrios, «vill», betegner honning fra ville bier.

Vokskaken. Vokskaken er et forunderlig stykke ingeniørkunst som vitner om den uforlignelige visdom Skaperen er i besittelse av, ettersom det er han som har nedlagt det instinkt i honningbien som setter den i stand til å lage noe slikt. Den sekskantete formen på cellene er helt ideell, ettersom den gjør det mulig å oppbevare mest mulig honning ved hjelp av minst mulig bivoks, det materialet som veggene er laget av. Når biene lager en vokskake, produserer de bivoks i noen spesielle kjertler i kroppen. Gjennom porer i kroppen blir voksen utskilt som små hvite skjell, som biene ved hjelp av bena fører til kjevene. Den blir så tygd og deretter plassert der hvor vokskaken blir laget. Veggene i vokskaken er bare en tredjedels millimeter tykke, men kan tåle 30 ganger sin egen vekt.

Honningbier bygger sine bol i trestammer, klippekløfter og andre hulrom. På Samsons tid bygde en bisverm til og med sitt bol i en løves døde kropp, som tydeligvis var blitt uttørket av solen, slik at forråtnelsen hadde opphørt, og Samson spiste av den honningen som biene hadde samlet der. – Dom 14: 8, 9.

Honning. Bihonning blir framstilt av nektar fra blomster og frukter. Når nektaren blir samlet inn og avgitt i vokskaken, blir den tilført visse kjemikalier fra biens kropp. Noe av vannet fordamper, og kjemikaliene omdanner nektaren til honning. Honningens farge og smak varierer alt etter hvor nektaren kommer fra. Honning opptas lett av kroppen og omdannes hurtig til energi.

Den honningen som blir omtalt i Bibelen, stammet i de fleste tilfeller fra ville bier. Det blir for eksempel fortalt at døperen Johannes spiste vill honning. (Mt 3: 1, 4) Honning virker styrkende. Da kong Sauls sønn Jonatan var blitt utmattet i krigen mot filisterne, spiste han litt honning, og straks ’begynte øynene hans å stråle’. (1Sa 14: 25–30) Dette styrkende fødemidlet blir nevnt blant det som Gud gav sitt folk i ødemarken. I dette området, hvor det var få trær, fikk israelittene honning å spise fra «en steil klippe»,  det vil si fra vokskaker som biene hadde bygd i klippene. – 5Mo 32: 13.

Brukt billedlig. Ikke bare på grunn av sin søte og gode smak, men også på grunn av sine helbredende egenskaper blir honning sammenlignet med liflige ord og visdom. Akkurat som honning er fysisk styrkende, er liflige ord åndelig styrkende. Han som skrev Ordspråkene, sier: «Liflige ord er en vokskake med honning, søte for sjelen og en legedom for knoklene.» – Ord 16: 24; 24: 13, 14.

Honningens søte smak og den nytelse det er å spise honning, blir brukt på en billedlig måte gjennom hele Bibelen, for eksempel i Esekiel 3: 2, 3 og i Åpenbaringen 10: 9. Honning fra vokskaker blir ofte nevnt, for den blir ansett for å være søtere og mer velsmakende og næringsrik enn honning som har stått en tid. For å beskrive hvor gode og behagelige den sjulamittiske pikens ord var, sammenlignet hennes elskede hyrde dem med «honning fra vokskaker» som stadig dryppet fra hennes lepper. (Høy 4: 11) Jehovas rettslige avgjørelser er så gode, gagnlige og styrkende at de er «søtere enn honning og vokskakenes flytende honning». (Sl 19: 9, 10) Hans ord er ’behageligere for ganen enn honning for munnen’. – Sl 119: 103.

Selv om honning er godt, kan det å spise for mye honning føre til kvalme (Ord 25: 16), og det å spise for mye honning blir sammenlignet med det å søke sin egen ære. – Ord 25: 27.

I Ordspråkene, kapittel 5, blir den søte smaken av vokskakenes honning brukt som et bilde på den fristelse til å gjøre seg skyldig i seksuell umoral som ’en fremmed kvinne’ kan utsette en mann for ved hjelp av ynde og glatte ord. Denne beskrivelsen utgjør en advarsel til kristne i dag. «Som en vokskake med honning drypper stadig en fremmed kvinnes lepper, og hennes gane er glattere enn olje. Men ettervirkningen av henne er bitter som malurt; den er skarp som et tveegget sverd. Hennes føtter stiger ned til døden,» sier vismannen. Hennes glatte, honningsøte ord og handlinger fører mannen direkte til den umoralske handling, slik at han «plutselig går . . . etter henne som en okse som er på vei til slakting». – Ord 5: 3–5; 7: 21, 22.

En annen slags honning. Det hebraiske ordet devạsj kan også betegne den sukkerholdige saften av frukter –  fikener, dadler eller andre frukter. Det framgår som regel av sammenhengen om det er tale om bihonning eller om slik fruktsaft. Den «honning» som ifølge 3. Mosebok 2: 11 ikke måtte frambæres som offer på alteret, var tydeligvis fruktsaft, ettersom den kunne gjære. At det ikke siktes til bihonning, framgår av det etterfølgende verset, for her blir den forbudte ’honningen’ omtalt som en del av den førstegrøden som skulle frambæres for Jehova. Ettersom det meste av den honningen israelittene brukte, var vill honning, var den ’honningen’ som ble frambåret som en del av førstegrøden da Hiskia oppfordret folket til å støtte presteskapet, uten tvil fruktsaft. – 2Kr 31: 5.

Et land med melk og honning. Beskrivelsen av Palestina som «et land som flyter med melk og honning», en vending som forekommer ofte i Bibelen, er meget treffende, for det fantes ikke bare rikelig med bihonning i landet, men det ble også framstilt store mengder fruktsaft. (2Mo 3: 8; 3Mo 20: 24; 5Mo 11: 9; Jos 5: 6) Den ’honningen’ som ble gitt i bytte for varer fra Tyrus, var øyensynlig fruktsaft. – Ese 27: 2, 17; se BIE.