Horn av forskjellige dyr ble i Israel brukt som beholdere til olje, som drikkekar, som blekkhorn, til å ha kosmetikk i og som musikkinstrumenter eller signalhorn. – 1Sa 16: 1, 13; 1Kg 1: 39; Ese 9: 2; se BLEKKHORN.

Musikkinstrumenter og signalhorn. Det hebraiske ordet qẹren er det vanlige ordet for horn på dyr. (1Mo 22: 13) Det brukes ett sted om et blåseinstrument, nemlig i uttrykket «værhornet» i Josva 6: 5. Dette uttrykket brukes parallelt med det hebraiske ordet sjofạr (horn), som alltid betegner et værhorn brukt som blåseinstrument. Vår tids sjofạr er et hult værhorn på ca. 36 cm som er rettet ut ved oppvarming, men er bøyd i den vide enden. Det har et spesielt munnstykke, noe som gjør det lettere å blåse i det. Man antar at hornet i bibelsk tid ikke hadde noe separat munnstykke, og ifølge Talmud lot man værhornet forbli krumt.

Sjofạr-hornet ble først og fremst brukt som signalhorn. Det ble brukt til å kalle de israelittiske styrkene sammen og til å blåse «alarmsignal» mot en by, samt til å gi signal om ulike manøvrer under krigføring. (Dom 3: 27; 6: 34; 2Sa 2: 28; Joe 2: 1; Sef 1: 16) Hvis man ble utsatt for et militært angrep, ble det blåst et varselsignal i sjofạr-hornet. (Ne 4: 18–20) I og med at man i alminnelighet bare brukte horn i forbindelse med krigføring, ville lyden av 300 horn normalt bety at man stod overfor en meget stor hær. Så da midjanittene hørte den lyden som oppstod da alle de 300 mennene i Gideons flokk blåste i horn, ble de alle skrekkslagne, og «hele leiren begynte å løpe». – Dom 7: 15–22.

I tillegg til at det ble blåst i horn ved hver nymåne, brukte man hornet til å kunngjøre jubelåret og også til å forsterke den gleden som rådde ved ulike anledninger. (Sl 81: 3; 3Mo 25: 8–10; 2Sa 6: 15; 2Kr 15: 14) Da Jehova kunngjorde lovpaktens betingelser ved Sinai-fjellet, var mirakuløs hornlåt en av manifestasjonene av Guds makt. (2Mo 19: 16–19; 20: 18) Den skikk å benytte sjofạr-hornet til å proklamere at sabbaten startet og sluttet, ser ut til å ha oppstått før vår tidsregnings begynnelse.

Det later til at israelitter i alle samfunnslag kunne bruke sjofạr-hornet. Prestene blåste i det mens de marsjerte rundt Jeriko, og det var trolig prestene som lot det lyde for å markere starten på jubelåret. (Jos 6: 4, 5, 15, 16, 20; 3Mo 25: 8–10) Det at Ehud, Gideon og hans 300 mann, Joab og også vaktmennene, som ikke nødvendigvis var levitter, blåste i slike horn, vitner om at israelittene i sin alminnelighet var fortrolige med instrumentet. – Dom 3: 27; 6: 34; 7: 22; 2Sa 2: 28; Ese 33: 2–6.

Det hebraiske ordet jovẹl (vær) brukes i samme betydning som sjofạr i 2. Mosebok 19: 13, hvor det er oversatt med «værhorn». I Daniel 3: 5, 7, 10, 15, i den arameiske teksten, nevnes qẹren blant instrumentene i det babylonske orkestret. – Se TROMPET.

Alterhorn. Både på brennofferalteret og på røkelsesalteret ved tabernaklet var det hornlignende framspring på de fire hjørnene. De var kledd med samme materiale som altrene, henholdsvis kobber og gull. (2Mo 27: 2; 37: 25, 26) Altrene i Salomos tempel ble trolig også laget etter dette mønsteret. – 1Kg 6: 20, 22.

Under innsettelseshøytideligheten strøk Moses noe av blodet av syndofferoksen på brennofferalterets horn for å «rense alteret for synd». (3Mo 8: 14, 15) Jehova befalte at presten skulle stryke blod av visse ofre på alterhornene på enten det ene eller det andre alteret, avhengig av hva slags offer det var. – 3Mo 4: 7, 18, 25, 30, 34; 16: 18.

 Jehova sa at Judas synder var risset inn «på deres alteres horn» (Jer 17: 1), noe som gjorde altrene urene og ofrene uantagelige for Jehova, og i Amos 3: 14 erklærer Jehova at han skal vanhellige altrene i Betel, som er blitt brukt til kalvedyrkelse, ved å hogge hornene av dem.

Uttalelsen i 2. Mosebok 21: 14 kan enten bety at selv en prest skulle henrettes for mord, eller at en som forsettlig hadde drept noen, ikke kunne unnslippe straff ved å gripe fatt i alterhornene. – Jf. 1Kg 2: 28–34.

De altrene som Esekiel og Johannes så i sine syner, hadde horn. – Ese 43: 15; Åp 9: 13, 14.

Brukt billedlig. Et dyr kan bruke hornene (hebr. qẹren; gr. kẹras) sine som våpen, og horn nevnes ganske ofte i Bibelen i billedlig betydning, særlig i De hebraiske skrifter. Herskere og hele dynastier, både rettskafne og ugudelige, blir symbolsk framstilt ved horn, og deres erobringstokter skildres ved stanging med hornene. – 5Mo 33: 17; Da 7: 24; 8: 2–10, 20–24; Sak 1: 18–21; Lu 1: 69–71; Åp 13: 1, 11; 17: 3, 12; se DYR, SYMBOLSKE.

Da Jehova ved en anledning forsikret sitt folk om at det kom til å seire, sa han at han skulle ’forvandle Sions datters horn til jern’. (Mi 4: 13) Jehova skulle løfte sitt folks horn, mens han advarte de onde mot arrogant å løfte sitt horn, fordi de ondes horn kom til å bli hogd av. (1Sa 2: 10; Sl 75: 4, 5, 10; 89: 17; Am 6: 12–14) I forbindelse med at Job gir uttrykk for at han føler seg fullstendig forlatt, sier han sørgmodig: «Jeg har stukket mitt horn i støvet.» – Job 16: 15.

Ordet «horn» brukes også om ting som har form som et horn. De ’elfenbenshornene’ som omtales i Esekiel 27: 15, var trolig støttenner fra elefanter. I Jesaja 5: 1 er det tale om «en fruktbar åsside». Ordrett står det her på hebraisk «et horn, sønn av olje [el. fedme]»; ’hornet’ betegner den skrånende åssiden. – NW, fotn.