Overdreven stolthet; nedlatenhet; arroganse. Hovmod er det motsatte av ydmykhet. Grunnbetydningen av de greske og de hebraiske ordene som blir oversatt med «hovmodig» og «hovmod», er at man prøver å virke «høy», «opphøyd», «framstående». En som er hovmodig, føler seg hevet over andre og gjør som følge av dette krav på en aktelse og oppmerksomhet som går ut over rimelighetens grenser, samtidig som han behandler andre respektløst og frekt.

En hjertetilstand. Hovmod er en dårlig karakteregenskap som stikker dypere enn til det rent mentale. Jesus Kristus nevnte hovmod i samme åndedrag som mord, tyveri, gudsbespottelse og andre onde handlinger og sa at slikt kommer «innenfra, fra menneskenes hjerte». (Mr 7: 21, 22) Jesu jordiske mor, Maria, sa om Jehova: «Dem som er hovmodige i sitt hjertes tanke, har han spredt vidt omkring.» (Lu 1: 51) David sa i en bønn til Jehova: «Mitt hjerte har ikke vært hovmodig.» – Sl 131: 1; Jes 9: 9; Da 5: 20.

Selv en som har tjent Gud med et ydmykt hjerte, kan bli hovmodig på grunn av stor rikdom eller makt, på grunn av sin skjønnhet, framgang eller visdom eller på grunn av hyllest fra andre. Slik gikk det med Juda-kongen Ussia. I mange år var han en god konge og hadde Jehovas velsignelse. (2Kr 26: 3–5) Bibelen forteller imidlertid: «Men så snart han var blitt sterk, ble hans hjerte så hovmodig at det førte til ødeleggelse, slik at han handlet troløst mot Jehova sin Gud og gikk inn i Jehovas tempel for å brenne røkelse på røkelsesalteret.» (2Kr 26: 16) Ussia opphøyde seg selv og formastet seg til å utføre en tjeneste som Gud uttrykkelig hadde nektet Israels konger adgang til ved å sette et skille mellom kongedømmet og prestedømmet.

På et tidspunkt ble den gode kongen Hiskias hjerte hovmodig en kort periode, og hans hovmod fikk øyensynlig innvirkning på hele folket. Han var blitt opphøyd til hersker i kraft av Jehovas velsignelse, men erkjente ikke at all ære for dette tilkom Jehova. Krønikeskriveren skriver om ham: «Men Hiskia gjengjeldte ham ikke i samsvar med den velgjerning som var gjort mot ham, for hans hjerte ble hovmodig, og det kom til å være harme over ham og over Juda og Jerusalem.» Heldigvis kvittet han seg etter hvert med denne farlige holdningen. Beretningen fortsetter: «Men Hiskia ydmyket seg for sitt hjertes hovmods  skyld, han og Jerusalems innbyggere, og Jehovas harme kom ikke over dem i Hiskias dager.» – 2Kr 32: 25, 26; jf. Jes 3: 16–24; Ese 28: 2, 5, 17.

Gud hater hovmod. I tillegg til at hovmodige mennesker virker frastøtende på rettskafne mennesker, pådrar de hovmodige seg Jehova Guds mishag, noe som er mer alvorlig. (Jak 4: 6; 1Pe 5: 5) Hovmod er dårskap og synd (Ord 14: 3; 21: 4), og Jehova er imot de hovmodige og vil fornedre dem (2Sa 22: 28; Job 10: 16; 40: 11; Sl 18: 27; 31: 18, 23; Jes 2: 11, 17). Hvis man ikke kvitter seg med en hovmodig holdning, vil den med sikkerhet føre til undergang. Moabs nasjon, som opphøyde seg mot Gud og hans folk, ble tilintetgjort. (Jes 16: 6; 25: 10, 11; Jer 48: 29) Selv ikke tistammeriket Israel ble spart da det fikk et hovmodig og frekt hjerte. – Jes 9: 8–12.

Nødvendig å være på vakt mot hovmod. Man bør derfor være på vakt, så man holder hjertet sitt fritt for hovmod. Særlig bør man vokte seg når man har fått en høyere eller mer ansvarsfull stilling eller på andre måter har erfart framgang. Det er viktig å ha i tankene at «stolthet går forut for fall, og en hovmodig ånd forut for snubling». (Ord 16: 18) Hvis man lar hovmodet utvikle seg, kan det få kontroll over en i en slik grad at Jehova vil regne en blant slike som han overgir til en sinnstilstand som mishager ham, slike som fortjener døden. (Ro 1: 28, 30, 32) Denne advarselen er spesielt på sin plass nå i «de siste dager», ettersom hovmod var noe av det som skulle kjennetegne de kritiske tider i denne tidsperioden. – 2Ti 3: 1, 2.

Hvis man ønsker å vinne Guds gunst, må man dessuten unngå å fare med smiger, fordi dette lett kan frambringe hovmod hos andre. Et ordspråk lyder: «En sunn og sterk mann som smigrer sin neste, spenner ut et nett for hans skritt.» (Ord 29: 5) I tillegg til at en som farer med smiger, fører ødeleggelse over andre mennesker («en smigrende munn forårsaker fall» [Ord 26: 28]), pådrar han seg Guds mishag. Apostelen Paulus var nøye med å unngå både smiger og hovmod. – 1Te 2: 5, 6.