(Hụlda) [hunkjønnsform av Heled, som betyr «levetid; tingenes ordning» el. muligens «blindmus»].

Sjallums hustru; en profetinne som holdt til i Jerusalem i den trofaste Juda-kongen Josjias regjeringstid.

Da Josjia hørte opplesningen fra «selve lovboken», som øverstepresten Hilkia hadde funnet i Jehovas hus i forbindelse med det utbedringsarbeidet som pågikk, sendte han en delegasjon for å søke veiledning fra Jehova. Delegasjonen oppsøkte Hulda, som overbrakte dem Jehovas ord om at alle de ulykkene som var nevnt i «boken», skulle ramme den frafalne nasjonen. Hulda tilføyde at Josjia skulle slippe å se ulykken, men skulle bli ’samlet til sine forfedre og til sin egen gravplass i fred’, ettersom han hadde ydmyket seg framfor Jehova. – 2Kg 22: 8–20; 2Kr 34: 14–28.

Noen mener at Huldas profeti slo feil, ettersom Josjia døde i kamp. (2Kg 23: 28–30) Men når det sies at Josjia skulle bli samlet til sine forfedre «i fred», skal dette åpenbart ses som en motsetning til «den ulykke» som skulle ramme Juda. (2Kg 22: 20; 2Kr 34: 28) Josjia døde før denne ulykken kom, noe som skjedde i 609–607 f.v.t., da babylonerne beleiret Jerusalem og ødela byen. Og at det å ’bli samlet til sine forfedre’ ikke utelukker det å lide en voldsom død i krig, framgår av at et lignende uttrykk, ’å legge seg til hvile hos sine forfedre’, brukes både om det å dø i kamp og om det å lide en mindre voldsom død. – Jf. 5Mo 31: 16; 1Kg 2: 10; 22: 34, 40.