En manns ektefelle. Det hebraiske ordet ʼisjsjạh betyr «kvinne» (bokst.: «manninne») eller «hustru»; hustruen ble omtalt som en som var «eid av en ektemann». (Jes 62: 4, NW, fotn.) Det greske ordet gynẹ kan bety både «hustru» og «kvinne», gift så vel som ugift. Jehova Gud gav det første menneske, Adam, en hustru ved å ta et av hans ribben og bygge en kvinne av det. Hun ble derved ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt. Hun var et motstykke til ham og ble skapt som en hjelper til ham. (1Mo 2: 18, 20–23) Gud handlet direkte med Adam, og Adam gav Guds bud videre til sin hustru. Ettersom Adam var blitt skapt først og var skapt i Guds bilde, hadde han forrangen som hennes hode og tjente som Guds talsmann overfor henne. Han skulle utøve sin myndighet i kjærlighet, og hun skulle som hans hjelper medvirke til at det oppdraget de hadde fått, nemlig å sette barn til verden, ble fullført. – 1Mo 1: 28; se KVINNE.

Etter at Adam og Eva hadde syndet – først Eva, som i stedet for å være en hjelper for sin mann viste seg å være en fristerinne, og dernest Adam, som fulgte henne i overtredelsen – uttalte Gud en dom over kvinnen idet han sa: «Jeg skal i høy grad øke smerten under ditt svangerskap; med fødselsveer skal du føde barn, og din attrå skal stå til din mann, og han skal herske over deg.» (1Mo 3: 16) Siden da har det blant mange folkeslag vært slik at mannen har hersket over kvinnen, ofte på en meget brutal måte, og hun er i mange tilfeller blitt behandlet mer som en tjener enn som et motstykke og en hjelper.

Blant fortidens hebreere. Blant fortidens hebreere var mannen husets overhode og sin hustrus eier (hebr. bạʽal), og kvinnen var den som var eid (beʽulạh). Blant Guds tjenere hadde hustruen en verdig og ærefull plass. Gudfryktige kvinner som var dyktige og initiativrike, var riktignok underlagt sin manns ledelse, men de hadde likevel stor handlefrihet og var lykkelige i sin stilling. Noen kvinner ble velsignet ved at Jehova Gud brukte dem på en spesiell måte. Blant de mange trofaste hustruer som Bibelen nevner,  er Sara, Rebekka, Debora, Rut, Ester og Maria, Jesu mor.

Under Moseloven var hustruen beskyttet. Mannen inntok altså den overordnede stillingen i den ekteskapelige ordning, og Gud krevde at han sørget for familien både materielt og åndelig sett. Alle urette handlinger som ble begått av familien, falt dessuten tilbake på ham, så han hadde et stort ansvar. Han hadde riktignok også større rettigheter enn hustruen, men hun var på sin side beskyttet av Guds lov, som også gav henne visse spesielle rettigheter, slik at hun kunne leve et lykkelig og meningsfylt liv.

Moseloven inneholdt blant annet følgende bestemmelser som berørte hustruen: Både mannen og hustruen kunne straffes med døden for ekteskapsbrudd. Hvis mannen mistenkte sin hustru for å ha gjort seg skyldig i utroskap i det skjulte, kunne han føre henne til presten, slik at Jehova Gud kunne dømme i saken. Hvis hun var skyldig, ville hennes forplantningsorganer svinne inn. Hvis hun derimot var uskyldig, var mannen forpliktet til å gjøre henne gravid og således offentlig anerkjenne hennes uskyld. (4Mo 5: 12–31) En mann kunne skille seg fra sin hustru hvis han fant noe anstøtelig hos henne. Dette omfattet sannsynligvis slike ting som at hun opptrådte svært respektløst overfor ham eller brakte skam over hans eller hans fars hus. Hustruen var imidlertid på sin side beskyttet av bestemmelsen om at han i så fall skulle skrive ut en skilsmisseattest til henne. Hun var deretter fri til å gifte seg med en annen mann. (5Mo 24: 1, 2) Hvis hustruen avla et løfte som etter mannens mening var uklokt eller kunne bringe familiens ve og vel i fare, kunne han gjøre det ugyldig. (4Mo 30: 10–15) Dette var imidlertid til beskyttelse for hustruen, slik at hun ikke ved en uoverlagt handling havnet i vanskeligheter.

Polygami var tillatt under Moseloven, men det var visse bestemmelser som beskyttet hustruen. Mannen kunne ikke ta førstefødselsretten fra sønnen til en hustru som han ikke var så glad i, og gi den til sin yndlingshustrus sønn. (5Mo 21: 15–17) Hvis en israelitt solgte sin datter som slavekvinne og hennes herre tok henne til medhustru, men ikke fant behag i henne, kunne han la henne bli løskjøpt, men han kunne ikke selge henne til et fremmed folk. (2Mo 21: 7, 8) Hvis hennes herre eller hans sønn hadde tatt henne til medhustru og deretter tok seg enda en hustru, skulle han fortsatt gi henne føde, klær og husly og yte henne hennes ekteskapelige rett. – 2Mo 21: 9–11.

Hvis en mann ondsinnet beskyldte sin hustru for falskelig å ha hevdet at hun var jomfru da de ble gift, og anklagen ble motbevist, ble han tuktet og måtte betale hennes far den dobbelte kjøpesummen for jomfruer, og han kunne aldri skille seg fra henne. (5Mo 22: 13–19) Hvis en mann forførte en jomfru som ikke var forlovet, skulle han betale hennes far kjøpesummen og, hvis faren tillot det, gifte seg med henne. Etter det kunne han aldri skille seg fra henne. – 5Mo 22: 28, 29; 2Mo 22: 16, 17.

Skjønt hustruen i det hebraiske samfunn var noe annerledes stilt enn hustruen i våre dagers vestlige samfunn er, kunne en trofast hebraisk hustru være tilfreds og finne glede i sitt arbeid. Hun hjalp sin mann, oppdrog barna, stod for husholdningen og var opptatt med mange ting som gav livet hennes innhold, noe som gjorde det mulig for henne fullt ut å bruke sine evner som kvinne.

En beskrivelse av en god hustru. En trofast hustrus mange oppgaver og den glede de bringer henne, er beskrevet i Ordspråkene, kapittel 31. Det sies om henne at hun er mer verd enn koraller. Hennes mann kan stole på henne. Hun er flittig: Hun vever stoffer og syr klær til familien, sørger for innkjøp av det som trengs til huset, arbeider i vingården, står for husholdningen og fører tilsyn med tjenestefolkene. Hun hjelper dem som er nødstilt, sørger for at familien er pent kledd og skaffer til og med inntekter ved det hun gjør med sine hender, slik at familien kan klare seg hvis det skulle oppstå en vanskelig situasjon. Hennes tale gjenspeiler visdom og kjærlig godhet, og på grunn av sin frykt for Jehova og sine gode gjerninger blir hun lovprist av sin mann og sine sønner med den følge at hennes mann og hennes familie nyter anseelse i landet. Ja, den som har funnet en god hustru, har funnet noe godt og får velvilje fra Jehova. – Ord 18: 22.

I den kristne menighet. Normen for den kristne menighet er at en mann bare kan ha én levende hustru. (1Kt 7: 2; 1Ti 3: 2) Og av hustruen blir det krevd at hun underordner seg under sin mann, enten han er en troende kristen eller ikke. (Ef 5: 22–24) Hustruen må ikke nekte å gjøre sin ekteskapelige skyldighet mot mannen, for i likhet med mannen ’har ikke hustruen myndighet over sin egen kropp’. (1Kt 7: 3, 4) Det sies til hustruer at de skal la sin viktigste pryd være hjertets skjulte menneske, og at de skal frambringe åndens frukt, slik at de ved sin oppførsel kanskje kan vinne sin ikke-troende mann for kristendommen. – 1Pe 3: 1–6.

 Brukt billedlig. På grunn av sin pakt med Israel omtalte Jehova billedlig det israelittiske folk som sin hustru. (Jes 54: 6) Apostelen Paulus omtaler Jehova som de åndsavlede kristnes Far, og han omtaler «det Jerusalem som er der oppe», som deres mor, som om Jehova var gift med dette «Jerusalem» i den hensikt å frambringe åndsavlede kristne. (Ga 4: 6, 7, 26) Den kristne menighet blir omtalt som Jesu Kristi brud eller som hans hustru. – Ef 5: 23, 25; Åp 19: 7; 21: 2, 9.